Redigerer Kunsthistorie (avsnitt)

== Semiotisk kunsthistorie ==
{| class="toccolours" style="float:right; margin:0 0 1em 1em; width:222px; text-align:left; clear:right;"
|-
|[[Fil:MonaLisa sfumato.jpeg|thumb|200px|center|Detalj av Leonardo da Vincis ''Mona Lisa'', malt på begynnelsen 1500-tallet]]
----
<div style="background:#f8eaba; text-align:center;"> Kunsthistoriens perioder </div>
----
Det er vanlig å dele kunsthistorien inn i periodene:

*[[Gresk kunst]]
**[[Gresk arkitektur]]
**[[Gresk skulptur]]
**[[Greske vaser]]
*[[Romersk kunst]]
**[[Romersk arkitektur]] 
*[[Tidlig kristen kunst]]
*[[Bysantinsk kunst]]
**[[Bysantinsk arkitektur]]
*[[Middelalder]]
**[[Romansk]] 
**[[Gotikk]]  
*[[Renessanse]]
**[[Renessansearkitektur]] 
*[[Barokken|Barokk]]
**[[Barokk arkitektur]]
*[[Rokokko]]
*[[Klassisisme]]
*[[Romantikken]]
*[[Historisme]]
*[[Modernisme]]
**[[Jugendstil|Art nouveau/Jugendstil]]
**[[Impresjonisme]]
**[[Funksjonalisme (arkitektur)|Funksjonalisme]]
***[[Bauhaus]]
*[[Postmodernisme]]
|}

[[Semiotikk]] i kunsthistorien er en tilnærming til en kunsthistorisk metode som låner fra etablerte semiotiske teorier. Ordet semiotikk kommer fra [[gresk]]e ''semion'' som betyr «[[tegn]]» og er læren om tegntydning. Semiotikken søker å avdekke kodet mening eller meninger i et estetisk objekt ved å undersøke dets sammenheng til en felles bevissthet.<ref>Bann, S.: «Meaning/Interpretation», i Nelson, R. S. & Shiff, R.: ''Critical Terms for Art History''. 2. utg. Chicago 2003. Side 128.</ref> Å overføre en [[språk]]basert filosofi til visuelle media gir medbrakte problemer og av den grunn ønsker kunsthistorikere ofte å bidra med andre metoder som tillater politiske og historiske overveielser.<ref>Potts, A.: «Sign», i Nelson, R. S. & Shiff, R.: ''Critical Terms for Art History''. 2. utg. Chicago 2003. Side 31.</ref>

Kunsthistorikere benytter semiotikk for å bryte ned myten om kunst som en uoppsettelig og absolutt visjon om verden, et vindu hvor objektet kan bli beskuet uten ytre mellomkomst. I en tradisjon som antar at den visuelle mening kan bli umiddelbart erkjent og avdekket kan kompleksiteten i bilder kan kun bli adekvat og tilfredsstillende adressert om bildene også blir som om de var [[tekst]]. Standardisering av stil og form erstatter ord for å tilkjennegi mening. Akkurat som ordbøker er utilstrekkelige i å gi den sanne meningen til ord, er naturen utilstrekkelig som den endelige referanse for visuelle tegn (om forestilling av det [[platon]]ske ideal er gitt opp).<ref name="avsnitt"> Alle tankene i dette avsnittet har referanse hos A. Potts, «Sign», i ''Critical Terms for Art History'', 2003</ref>

Som motsatt til [[ikonografi]], som søker å identifisere mening, er semiotikk opptatt av hvordan mening blir skapt. [[Roland Barthes]]’ [[konnotasjon|konnoterte]] og [[Denotasjon|denoterte]] meninger er overordnet til denne undersøkelsen. I ethvert særskilt kunstverk avhenger tolkningen på identifikasjonen av den denoterte mening – gjenkjennelsen av et visuelt tegn, og den konnoterte mening – de umiddelbare kulturelle assosiasjoner som kommer med gjenkjennelse. Det viktigste for semiotiske kunsthistorikere er å komme opp med måter for å styre og fortolke konnoterte meninger<ref name = "avsnitt" />.

Kunsthistorikere er vanligvis ikke forpliktet til en bestemt utgave av semiotikken, men konstruerer heller en sammenslått utgave som de kan innlemme i deres samling av analytiske verktøy. Eksempelvis, [[Meyer Schapiro]] låner fra [[Lingvistikk|lingvisten]] [[Ferdinand de Saussure]]s differensiale mening for å kunne lese tegn som om de eksisterte innenfor et system.<ref>Hatt, M. & Klonk, C.: ''Art History: A Critical Introduction to its Methods''. Manchester 2006. Side 213.</ref> I henhold til Schapiro, for å forstå meningen forsiden av et bestemt billedmessig kontekst må den være differensiert fra, eller sett i forhold til, vekslende muligheter som en profil eller en annen synsvinkel. Schapiro kombinerte denne metoden med verkene til den banebrytende amerikanske semiotikeren [[Charles Sanders Peirce]] hvis objekt, tegn, og tolkning ga en struktur for hans tilnærming. [[Alex Potts]] demonstrerte anvendelsen av Peirces konsepter på visuelle representasjoner ved å undersøke dem i relasjon til Leonardo da Vincis kjente maleri ''[[Mona Lisa]]''. Ved å se ''Mona Lisa'' som eksempelvis noe hinsides dets beskaffenhet er å identifisere det som et tegn. Det er deretter gjenkjent som en referanse til et objekt utenfor seg selv, en kvinne, eller Mona Lisa. Bildet synes ikke å denotere en religiøs mening og kan derfor bli antatt å være et [[portrett]]. Denne fortolkningen førte til en kjede av mulige fortolkninger: hvem var modellen i forhold til kunstneren? Hvilken betydning hadde hun for ham? Eller, kanskje hun er et ikon for samtlige av kvinnekjønnet? Den kjeden av fortolkninger, eller «ubegrenset semiosis» er endeløs: det er kunsthistorikerens arbeid å sette grenser for mulige fortolkninger slik at det avslører nye muligheter.<ref name="potts24"> A. Potts, «Sign», i ''Critical Terms for Art History'', 2003. Side 24.</ref>

Semiotikere arbeider under teorien at et bilde kan kun bli forstått fra tilskuerens perspektiv. Kunstneren er fortrengt av tilskueren som leverandør av mening, selv til det omfang at en fortolkning er fortsatt gyldig uansett hva kunstneren selv hadde som hensikt for det<ref name="potts24" />. [[Rosalind Krauss]] forfektet dette konseptet i sitt essay «In the Name of Picasso». Her avviste hun kunstnerens monopol på mening, og insisterte at meningen kan kun bli utledet etter at kunstverket har blitt fjernet fra dets historiske og sosiale sammenheng. [[Mieke Bal]] argumenterte tilsvarende at meningen eksisterer ikke inntil bildet blir observert av en tilskuer. Det er kun etter erkjennelsen av dette at meningen kan åpne opp for andre muligheter som eksempelvis feminisme eller psykoanalyse.<ref>Hatt, M. & Klonk, C.: ''Art History: A Critical Introduction to its Methods''. Manchester 2006. Side 205-208.</ref>