Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

==Kristne i Kina før og i Yuan-dynastiet==

===Syro-orientalerne i Kinas omkrets===
Kristendommens annet komme til Kina fant sted da sentralasiatiske stammer av syro-orientalsk bekjennelse forflyttet seg inn i Kinas nordligere deler. De var blitt influert av den mer avanserte [[uighurer|ughuirske]] kultur, og mange av dem ble engasjert som administratorer av [[Liao-dynastiet]] ([[947]]-[[1125]]) og [[Jin-dynastiet (1115-1234)|Jin-dynastiet]] (1125-1234).<ref>Arthur C. Moule: Christians in China before the year [[1550]], London 1930, s. 24</ref> Da [[mongolene]] kom senere, var altså mange syro-orientalere på plass allerede. Samtidig ble syro-orientalske metropolitaner sendt ut fra [[Bagdad]] for å opprette nye erkebispeseter langs handelsveiene til Kina. De syro-orientalere som befant seg i Kina, kan grupperes i tre: Dem av [[keraiter|keraitisk]] stamme, dem av [[Öngüter|öngütisk]] opphav, og syro-orientalere fra andre stammer.

====Syro-orientalske keraiter====
Lederen for keraiter holdt og 200&nbsp;000 av hans stamme holdt til sørøst for [[Bajkalsjøen]] langs [[Orkhonelven]] var det en tyrkisk stamme, [[keraiter|keraitene]], og gikk ifølge syriske og arabiske kilder over til syro-orientalsk kristendom i [[1007]].<ref>De syriske og arabiske kilder presenteres på s. 308-311 hos Alphonse Mingana: ''The Early Spread of Christianity in Central Asia and the Far East'', i «Bulletin of the John Rylands University Library» 9, (1925), s. 279-371</ref> Etter at [[Timurlenk]] eller [[Djengis Khan]] hadde vunnet over dem ble de viktige allierte. Dermed fulgte de med da Kina ble erobret.

====Syro-orientalske öngöter====
Öngötene holdt til nord for [[Ordosplatået]] i [[Den gule flod]]s store bue inn i dagens [[Indre Mongolia]].<ref>Paul Pelliot: ''Chrétiens d'Asie centrale et d'Extrême-Orient'', i «T'oung Pao», Leiden/Paris 1914, s. 631-635</ref>  Det vites ikke når denne stammen av turkomongolsk bakgrunn konverterte til kristendommen, men deres kristentro er vel belagt både i kinesiske og vestlige kilder. Også de gjorde seg etter hvert gjeldende i Yuan-Kina.

====Syro-orientalere av andre stammer====
Også blant de [[uighurer]], [[naimaner]], [[merkiter]] og [[oyirater]] som bosatte seg i Kina var det syro-orientalske kristne.<ref>Jean Dauvillier: ''Les provinces chaldéennes 'de l'extérieur' au Moyen Age'', i «Mélanges offerts à F. Cavallera», Toulouse: Institut catholique de Toulouse, s. 307-310. [Reprodusert i den ferskere Jean Dauvillier: ''Histoire et institutions des églises orientales au Moyen Age'', London: Variorum Reprints, 1983]</ref> Uighurene, der flertallet var buddhister, holdt til rundt dagens [[Turfan]] i [[Xinjiang]]. Hovedtyngden av naimanene, som alle var kristne, bodde vest for Orkhon-elven. Det var blant dem at den reisende fransiskaneren [[Willem av Rubruck]] fant en kristen leder som han (naturligvis feilaktig) identifiserte som den legendariske «[[Prestekongen Johannes]]».

[[Merkitene]] var før sin inntrengen i Kina i området sør for og [[oyiratene]] øst for [[Bajkalsjøen]]. Det var også andre syro-orientalere i [[Mandsjuria]], blant folk i [[Nayan]].<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 66</ref>

===Pax mongolica=== 
{{se også|Mongolriket}}

Under [[Djengis Khan]]s ledelse klarte et hans mongolskstyrte allianse i Sentral-Asia gjennom en rekke militære seire å pasifisere store deler av Eurasia fra [[Stillehavet]] til dagens [[Ungarn]], skape en ''pax mongolica'' og samle dem under én ledelse, til og begynne med utøvd fra [[Karakorum]] men senere fra [[Beijing|Khan-balyq]] (en del av dagens Beijing) i Kina. Handel og kulturutveksling fulgte. 
[[Fil:Mongol Empire map.gif|thumb|Mongolenes herredømme fra 1206 til 1294]]

Pavene på [[1200-tallet]] hadde fra sin side lenge vært oppsatt på å få en oversikt over situasjonen i Det fjerne østen for å kunne styrke de troende som skulle befinne seg der og for å drive misjon.

Ellers var europeerne blitt svært redde for mongolene. Først hadde de bare hørt historier om dem. I [[1238]] hadde kongene av Frankrike og England mottatt forslag fra ismailierne i [[Syria]] (de såkalte [[assassinerne]]) om en kristen-muslimsk allianse mot det beskrev som sivilisasjonens verste fiender, mongolene. Verken Frankrike eller England var interessert i det. [[Kong Henrik III av England]] fikk det råd fra biskopen av [[Winchester (England)|Winchester]]: ''«La heller disse hundene ødelegge hverandre og gå skikkelig til grunne, og så skal vi se den universelle katolske kirke reise seg på deres ruiner og det skal bli én hjord og en hyrde»''.<ref>Sitat fra Christopher Dawson: ''Mission to Asia: Narratives and Letters of the Franciscan Missionaries in Mongolia and China in the Thirteenth and Fourteenth Centuries'', New York: Harper & Row 1966, s. xiv.</ref> Men så dukket mongolene overraskende opp i Sør-Russland og  erobret [[Kiev]] i [[1240]] og året etter nedkjempet de [[Madjarer|madjarene]] (i [[Ungarn]]). Når de snudde og forsvant, skyldtes det Storkhan [[Ögödei]]s død og uenighet om tronfølgen.

Pave [[Innocent IV]] ([[1243]]-[[1254]]) skjønte at så snart mongolene hadde funnet en løsning på sin tronfølgestrid, kunne det brake løs igjen. Dette ville han avverge. Til sin rådighet hadde de til en viss grad både [[fransiskanerordenen]] og [[dominikanerordenen]], begge nystiftede ordener uten ''stabilitas'', det vil si til disposisjon for reiser. En Østenreise av fransiskaneren frater Laurentius fra Portugal vet man lite om, men etterpå reiste [[Giovanni da Pian del Carpine|Johannes de Plano Carpini]] [[O.F.M.|O.Min.]] som pavelig utsending sammen med noen ledsagere til Karakorum. I ett av brevene paven sendte med, var han nokså rett på sak: ''«[Jeg ber om at] dere for fremtiden avstår fullstendig fra angrep av dette slag, og særskilt fra forfølgelse av de kristne»''.<ref>Christopher Dawson: ''Mission to Asia: Narratives and Letters of the Franciscan Missionaries in Mongolia and China in the Thirteenth and Fourteenth Centuries'', New York: Harper & Row 1966, s. 76.</ref> Johannes, som kom til Karakorum i juli [[1246]] fikk ikke utvirket noen slike løfter, men hva gjaldt trosforfølgelser var dette noe som allerede var blitt forbudt i [[Djengis Khan]]s lov; det som også kom for en da, var at mange mongoler faktisk var blitt kristne.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 15</ref> I Karakorum opplevde utsendingene kroningen av storkhanen Göyuk og fikk foretrede for ham i [[1246]].

Selv om storkhanen ikke gav seg inn på noe som kunne kalles forhandlinger, klarte pater Giovanni å utføre sitt oppdrag, slik han selv så det, med stort hell. Hans senere rapport beskrev utførlig mongolenes levemåte, seder, politiske forhold og militære midler, og munnet ut i en rekke forslag om hvordan trusselen fra øst kunne bemøtes bedre i fremtiden.

Svarbrevet fra storkhanen til paven er bevart for ettertiden.  Storkhanen uttrykker i brevet, forfattet på persisk (med innledning på tyrkisk og datering på arabisk), at han ikke kan begripe hvorfor paven vil at han skal la seg døpe, at han ikke er villig til å trekke seg ut fra [[magyarene]]s områder, og at han ingen tro på pavens oppriktighet vedrørende fredelige relasjoner, i alle fall ikke før paven selv og de kristne fyrster kommer til hans hoff og yter ham [[tributt]]. Giovanni di Pian del Carmine overleverte brevet til paven da han kom til [[Roma]] i slutten av [[1247]]. (Det er fremdeles bevart, og befinner seg i [[Vatikanets hemmelige arkiv]], som har lagt det ut på internett [https://web.archive.org/web/20070202070056/http://asv.vatican.va/en/doc/1246.htm Facsimile av storkhanens brev av november 1246 til pave Innocent IV]).

I 1247 kom en delegasjon dominikanere under ledelse av [[Anselm av Lombardia]] også til Karakorum. Ingen av de tre ekspedisjonene nådde Kina, men Johannes de Plano kunne ta med seg hjem første- og annenhånds skildringer av riket.

Den franske konge [[Ludvig IX av Frankrike|Ludvig IX]] sendte mens han var på [[korstog]] i [[1249]] dominikaneren [[André de Longjumeau]], og litt etter fransiskaneren [[Willem av Rubruck]] som sendemenn til Storkhanens rike i håp om å få i stand en mongolsk-kristen allianse mot muslimene.<ref>Igor de Rachewiltz: ''Papal Envoys to the Great Khans'', Stanford: Stanford University Press 1971, s. 121-143.</ref> Noen slik kom ikke i stand, men kontakt var oppnådd. Willem av Rubruck nådde frem i [[1253]] og traff storkhanen [[Möngke]] som ikke var kristen, men som deltok i syro-orientalske kristne gudstjenester.

I Sentral-Asia kom fransiskanerne i kontakt med mange grupper av syro-orientalske kristne, blant annet med keraiterne,<ref>Alphonse Mingana: ''The Early Spread of Christianity in Central Asia and the Far East: A new Document'', Manchester and London [[1925]], s. 14-16</ref>, var blitt allierte og samarbeidspartnere med mongolene. Alliansen ble forseglet ved at Djengis Khan lot sin sønn Tulai gifte seg med keraitisk kristen prinsesse, Sorghagthani Beki.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London [[1929]], s. 62-63</ref> Yuán-dynastiet ble formelt proklamert i [[1271]], av Djengis Khans barnebarn storkhanen [[Kublai-khan]] (storkhan 1260-94). Kulturåpenheten gjorde seg gjeldende også på religionenes område, og Kublai Khan var meget velvillig innstilt overfor kristendommen. Hans mor var den kristne Sorghaghtani Beki. Hun var også mor til [[Hülegü]] (grunnlegger av Ilkhanatet i Persia) og av Möngke (den fjerde storkhanen).
[[Fil:YuanEmperorAlbumKhubilaiPortrait.jpg|thumb|[[Kublai-khan]]]]

===Syro-orientalerne i Yuan-Kina===
Både syro-orientalere og etter hvert katolikker nøt godt av mongolenes religiøse toleranse. [[Tibetansk buddhisme]] seilte i medvind, mens den tradisjonelle [[taoismen]] ble forsøkt undertrykt av mongolene. Mongolene gjenopplivet de konfucianske styringsskikker og [[mandarin (embetsmann)|mandarineksamener]] som kommet i bakleksen i de forutgående tiders splittelser. Islam fikk en oppsving i provinsene [[Yunnan]] og [[Gansu]].

Syro-orientalerne var allerede på plass i hovedstaden. Det dreide seg ikke om etterkommere av menighetene fra Tang-dynastiet, men om folk som var kommet før den mongolske erobring, og fortsatte å komme med mongolene. Både syro-orientalsk kristendom og monofysittisme stod relativt sterkt blant mongolene. Skal man tro den kanskje forutinntatte Willem av Rubruck er det mulig at deres kristentro var blitt kraftig utvannet; han traff bare noen grupper av dem i Sentral-Asia og i Karakorum (1254-1255) og skrev at de var ''«verre enn hedningene rundt seg»'' (de drakk, bedrev åger og hadde flere koner, de kunne ikke forstå språket i sine hellige bøker og sang som de mest uvitende europeiske munker).<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 65</ref><ref>Hermann Herbst: ''Der Bericht des Franziskaners Wilhelm von Rubruck über seine Reise in das innere Asiens in den Jahren 1253-1255'', Leipzig 1925</ref> Willem kom aldri til Kina, så beskrivelsene gjelder andre områder.

Det var mange syro-orientalere i sentrale stillinger ved storkhanens hoff. En araber ved navn Isa (eller i kinesiske kilder: Aixue) var sentral rådgiver for Kublai Khan, og ble i [[1289]] også første leder av det nyopprettede ''Chongfu si'', [[Yuan-dynastiet]]s «kirkedepartement» med ansvar for «administrasjonen av kristne biskoper, prester, klostre, riter og så videre». Hans sønner fikk kristne navn og fikk alle høye stillinger ved hoffet.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 68 og 85</ref> Keraitene Chinqai/Zhenhai, Khadakh og Bulghai må også fremheves.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 65</ref> Man kan saktens lure på hvorfor storkhanen Kublai Khan selv ikke ble kristen. Det kan ha noe å gjøre med den fire år lange borgerkrigen han utkjempet mot sin bror Arik-buka (1260-1264), som var støttet av syro-orientalerne, og av det senere Nayan-opprøret (1287), da en syro-orientaler utfordret ham på slagmarket med korset på sin fane.<ref>[http://www.oxuscom.com/Nestorian_Christianity_in_CA.pdf] {{Wayback|url=http://www.oxuscom.com/Nestorian_Christianity_in_CA.pdf |date=20070415080912 }} Mark Dickens: ''Nestorian Christianity in Central Asia'', Mark Dickens, 2001 . PDF_fil. Nettsted besøkt 9. mars 2007.</ref>

I Beijing var det innen [[1275]] kommet på plass en syro-orientalsk metropolitanbiskop<ref>Arthur C. Moule: ''The East and the West'', 1914, s. 383-410</ref>, og det var også flere prester. Det kan se ut som om de alle, eller for det meste, var ongutere som var knyttet til de mongolske erobrere.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 60-63</ref> Og det var ikke bare i hovedstaden de fantes. Syro-orientalerne skal ha stått særlig sterkt i [[Xinjiang]]. [[Yangzhou]] hadde tre kirker, [[Hangzhou]] én, og det var også syro-orientalere i [[Yunnan]], [[Gansu]] og i [[Zhili]]. Den syro-orientalske erkebiskopen av [[Soltaniyeh]] i Persia anslo i [[1330]] at det var 39&nbsp;000 syro-orientalere i Kina.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 63-64</ref>

Syro-orientalerne hadde to erkebispeseter innen Kinas moderne grenser, det ene i Khanbalik (Beijing) og det andre i «Tangut» (eller «Tanchet»). Ettersom det siste er et folkeslagsnavn sikter kildene det sannsynligvis til [[tanguter|tangutenes]] daværende hovedstad [[Khara-Khoto]] (kinesisk: ''Heicheng'', sannsynligvis identisk med [[Marco Polo]]s ''Etsina''), og det er sannsynlig at dette erkebispedømmet etter noen år ble flyttet til [[Yinchuan|Ningxia]]. Kildene gir ikke full eller sikker oversikt over hvor syro-orientalerne dessuten hadde suffraganbispedømmer i Kina, men i Gansu er [[Ganzhou (Gansu)|Ganzhou]] nær [[Zhangye]] og  [[Shazhou]] nær [[Dunhuang]] (moderne stedsnavn) er henholdsvis sikkert og svært sannsynlig.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 109-110</ref>

Ved en tilfeldighet (bl.a. funn av usedvanlig detaljerte annaler) har man et innblikk i det syro-orientalske nærvær i en større regionsby sørover i landet, i [[Zhenjiang]]. Denne byen ligger ved et naturlig handelsknutepunkt: Ved [[Keiserkanalen]] der den krysser [[Chang Jiang]]. Byen hadde med tre omliggende distrikter 636&nbsp;500 innbyggere i [[1331]], hvorav nesten 13&nbsp;503 var innflyttere og av dem 215 kristne. De var syro-orientalere (med et forbehold for at dset kan ha vært en håndfull armenere eller katolikker der også), og byen hadde fem kirker og klostre. En rekke av byens mandariner var kristne, og de hadde levende bånd med kristne annetsteds fra; sannsynligvis inviterte de en gang biskopen av det fjerne [[Samarkand|Marakanda]] (Samarkand) for å foreta  kirkeinnvielser. Analysen fra denne byen, og fra andre steder i Kina, viser at de kristne var få i forhold til folketallet, var for det meste knyttet til mongoler-regimets embedsverk eller var handelsfolk, og at deres skjebne på godt og vondt var knyttet til Yuan-dynastiets.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 66-68</ref>

===Katolikkene i Yuan-Kina===
[[Fil:Marco Polo at the Kublai Khan.JPG|thumb|[[Marco Polo]] hos [[Kublai-khan]]]]
====Storkhanens ønske om katolske misjonærer====
Allerede i [[1268]] hadde Kublai Khan i et personlig budskap til paven bedt om misjonærer. Det ble overbragt av Nicolo og Maffeo Polo (hhv far og onkel til [[Marco Polo]], de var kommet til Storkhanens rike i 1260); khanen ønsket at paven skulle sende ham 100 lærde til hans hoff i Kina. Polobrødrene fortalte dette til en pavelig representant i [[Akko]] i [[1269]]; da meldingen nådde Roma var det da pavestolen stod tom i lengre tid. Ingen ny pave var valgt da de i [[1271]] reiste østover på nytt, men rett etter ble pave [[Gregor X]] valgt. Han sendte ilbud, og så fikk de snart som reisefølge to dominikanere, Nikolas av [[Vicenza]] og Viljam av [[Tripoli (Libanon)|Tripoli]] - og Marco. De to dominikanerne fikk imidlertid snart kalde føtter og snudde. Polo-gruppen fortsatte, og kom etter hvert frem til Cathay. Marco Polo tok tjeneste hos Storknanen og ble der  flere år. Etter noen år nådde et falsk rykte Roma om at Storkhanen hadde latt seg døpe. Paven Nikolas III sendte da fem fransiskanere avsted i [[1278]], men de kom ikke frem - kanskje snudde de i Sentral-Asia da de fikk bud om at ryktet ikke stemte.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 67-68</ref>

====Rabban Bar Saumas reise til Europa====
:''(Utdypende artikkel: [[Rabban Bar Sauma]])''

I [[1286]], da atter pavestolen stod tom, kom samme ønskemålet fra Storkhanen formidlet av ilkhanen Arghun og videre via Rabban Sauma til Roma, og da var det tydeligere at det var misjonærer khanen ønsket seg. Henimot [[1280]] dro den ösgötiske syro-orientalske munken [[Rabban Bar Sauma|Rabban Sauma]] (eller Çauma) og hans unge ledsager Markus fra [[Beijing|Dadu]] på en lang pilegrimsferd til Vesten. I [[Bagdad]] ble Markus vigslet til patriark for alle byer i [[Cathay (Kina)|Cathay]] (Nord-Kina). I [[Roma]] feiret Rabban Sauma en messe etter orientalsk skikk, og deltok i pave [[Nikolas IV]]s palmesøndagsmesse i [[1288]] og mottok [[nattverd|kommunion]] fra hans hånd.<ref>''Histoire du Patriarche Mar Jabalaha III. et du moine Rabban Cauma'' (J. B. Chabots redaksjon og oversettelse fra syrisk) i ''Revue de l'Orient latin'', Paris 1895</ref> En av grunnene til Rabban Saumas reise var å foreslå en mongolsk allianse med det kristne Vesten mot muslimene. Forslaget vant ingen tilslutning, skjønt [[Edvard I av England]] viste en viss interesse for det dog uten å følge opp tanken på noen måte.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 15-16</ref>

====Johannes av Montecorvinos reise til Kina====

Omtrent samtidig kom den [[fransiskanerordenen|fransiskanske]] pavelige utsending [[Giovanni da Montecorvino|Johannes av Montecorvino]] tilbake fra det sin reise i Østen med lignende budskap som han hadde plukket opp i [[Armenia]]. Det endte med at pave Nikolas IV gav ham i oppgave å reise som pavelig utsending til Kina og overrekke [[Kublai-khan]] noen pavelige brev. Han reiste i følge med dominikaneren Nikolaus av [[Pistoia]], som imidlertid døde underveis. I [[1294]] kom Johannes av Montecorvino via India og til [[Quanzhou|Zaitun]] i [[Fujian]] og derfra frem til Khan-balyq. Kublai Khan var akkurat død, men den nye storkhan [[Chéngzōng-keiseren|Temür]] tok ham vel imot.<ref name="John W. Witek 2001">John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 16</ref>

====Fransiskanermisjonen i Kina==== 
Om Johannes av Montecorvino skal regnes som den første katolske misjonær i Kina, avhenger av perspektivet. Syro-orientalerne betrakter ikke seg selv som katolikker. Men de kinesere som har skrevet om den kinesiske katolske kirkes historie har en tendens til å betrakte dem som katolikker, og dermed blir den katolske ankomst til landet fremskjøvet med nesten tusen år.<ref>Slik f.eks. Gu Baogu: ''A Chronology of Mayor Events in the History of the Catholic Church in China,'' Taiwan: Guangqi Press 1970, forordet. Men vanligvis aksepteres ikke denne synsmåten.</ref>

I Kina møtte Johannes heftig motstand fra syro-orientalerne, men ble likevel godtatt av hoffet. I [[1300]] hadde han bygd en kirke med klokketårn og tre klokker i Cembalue. Frem til 1305 hadde han døpt omkring 6&nbsp;000 konvertitter, og i 1306 var en annen kirke klar i hovedstaden. Religiøse skrifter ble utgitt. Johannes arbeidet i tolv år alene som prest, men unntak av to år da han var hjulpet av en Arnold av [[Köln]]. Paven hadde riktignok sendt av sted flere prester som forsterkninger, men de andre kom seg enten ikke av gårde eller falt fra (antagelig døde) på ferden østover.

Johannes av Montecorvinos virke var svært fruktbart, og i [[1307]] gjorde pave [[Klemens V]] ham til erkebiskop med fullmakter til å etablere og organisere kirkelige strukturer. Bispevielsen fant sted i [[1310]] i nærvær av storkhanen, [[Külüg Khan]] (keiser Wuzong), da tre av de seks biskopene som ble sendt for å ordinere ham og forsterke misjonen endelig ankom.<ref name="John W. Witek 2001"/>

To katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var [[erkebispedømme]]t ''Cambalue'' (Běijīng) i [[1307]], og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i landsdelens  viktigste havneby, Zaitun (nå Quanzhou) i Fujian. Den første biskopen, Gerard,  var en av de tre som var kommet i 1310, og da han døde overtok den annen (Peregrinus), og da han døde i 1323 den tredje og siste (Andreas av [[Perugia]]). Misjonen i begge bispebyene var svært fremgangsrik. En av de mest kjente av fransiskanermisjonærne der var [[Oderik av Pordenone]], som virket der fra 1322 til 1328).<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/odoricpo.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 26. februar 2007</ref>, som skulle bli saligkåret i [[1755]]. Kirkens institusjoner og virksomhet ble støttet finansielt av keiserne.

Da erkebiskop Johannes døde i [[1328]] (eller noen år senere) hadde hans 34 års virke i hovedstaden ført til et katolsk fellesskap på flere titusener, med mange kirker, klostre, skoler og andre institusjoner. [[Bibelen]] og [[breviar|prestenes bønnebok]] var også oversatt, skjønt til mongolsk (erobrerfolkets språk) og ikke til kinesisk.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, s. xxi</ref> Keiseren sendte etter noen år en delegasjon til Roma om å be om en etterfølger for Johannes da ikke noen var kommet (i virkeligheten hadde paven sendt av sted en, Nikolaus, som synes å ha dødd på veien dit). Paven sendte da biskop [[Giovanni de Marignolli]], som reiste ut fra pavens by [[Avignon]] samme år i følge med femti fransiskanere, og var på plass i Khan-balyk i [[1342]].<ref name="John W. Witek 2001"/> Med som gave til keiseren hadde han en vestlig stridshest, fremgår det av Yuan-dynastiets annaler.<ref>Lauren Arnold: ''Princely Gifts and Papal treasures: The Franciscan Mission to China and Its Influence on the art of the West, 1250-1350'', San Francisco: Desiderata Press, 1999</ref> Men Giovanni forble bare i noen få år, [[1347]] gjorde han vendereis og var tilbake i Avignon i 1353. Ikke lenge etter begynte Yuan-dynastiet å miste grepet om Kina. I [[1362]] ble den siste katolske biskop av Zaitun, Giacomo da Firenze, drept av de kineserne som hadde grepet makten i byen. I [[1369]] ble alle kristne, det være seg katolikker eller syro-orientalere, utvist av det kinesiske Ming-dynastiet som nå var kommet til makt.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 16-17</ref>

====Hvem katolikkene var====
Det kan avgrenses fire distinkte gruppe katolikker i Kina i fransiskanergruppens tid: Italienske handelsfolk som bodde fast eller midlertidig i handelsbyer, et lavere antall etterkommere av slaver som mongolene hadde tatt med seg tilbake fra sine erobringstokt i Øst-Europa, fransiskanermisjonærene selv, og konvertitter.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 68-78</ref>

'''Italienerne''': Reiseberetninger, kinesiske kilder og arkeologiske funn gjør at man kan fastslå italiensk nærvær for eksempel i Khan-Balyk, Zaitun, [[Yangzhou]], [[Shangdu]] (Xanadu) og langs [[Keiserkanalen]]. Det berettes om både [[Republikken Venezia|venetianske]] og [[Republikken Genova|genovesiske]] handelsfolk, og de kjente både [[Silkeveien]] og sjøveien til Vest-Asia og videre til Europa.

'''Europeiske slaver''' av første generasjon kjenner man først til fra mongoler-hoffet før erobringen av Kina, men de og deres etterkommere fulgte med på erobringen. Selv om de var fange i Ungarn eller lenger øst, er det vesteuropeere det for det meste dreier seg om. De fleste var franskmenn (Willem av Rubruck nevner flere), men der var også en engelskmann som var nevø til en normannisk biskop i Ungarn, og en tysk slave med barn født på steppene.
       
'''Fransiskanere, pavelige legater''': De fleste europeiske katolikker man kjenner med navn, er - på grunn av de rapporter og skildringer de selv sendte hjem - biskoper, misjonærer og pavelige utsendinger.

'''Konvertitter''': De som gikk over til katolisismen i Yuan-Kina kan deles i to: '''Utlendinger''' (særlig fra det '''mongolske''' herskerfolk og '''kinesere'''. Man vet med sikkerhet at de utenlandske dominerte; hva gjelder kinesiske katolikker blir de ikke nevnt direkte i noen kilder, men indirekte kan gir kildene grunnlag for å si at det må ha vært noen få. I det hele representerer Yuan-tidens lokale kilder en utfordring ved at alle kristne kalles det samme uansett trosretning, nemlig ''Yelikewen''.  Utlendingene var tildels fra de turkomongolske eller mongolske stammer som allerede var eksponert for kristendommen, men det er også kildefast at et stort antall ''armenere'' og ''bysantinere'' i hovedstaden (altså kristne grupper uten egne sjelesørgere) sluttet seg til katolikkenes rekker.

Fransiskanerne forkynte også blant jøder og muslimer, men uten at noen av dem lot seg døpe.

====Fransiskanermisjonens endelikt====
Etter det man vet, var Johannes av Marginolli den siste biskop som lyktes i å komme frem til Kina. Det kan sannsynligvis tilskrives [[svartedauden]], som rammet kirken hardt i Europa og kraftig reduserte evnen til å sende folk til Orienten. Samtidig ble reiseveien til Kina farligere i og med sammenbruddet av de sentralasiatiske mongolske riker. Men det må ha vært flere navnløse fransiskanere som nådde frem, og det er kjent at Cembaluc hadde ti erkebiskoper etter Johannes av Montecorvino.

Cembaluc gikk under etter at erkebiskopen ble bortført av tyrkerne i [[1375]]. Etter syv års fangenskap ble han løslatt, og han døde i 1383 i Italia. Det hele svant hen, skjønt ingen av bispedømmene ble formelt opphevet. Når den store kirke i Běijīng gikk under, kan det også skyldes at svært mange av de troende var mongoler, og at mange rett og slett ble utvist fra Kina etter at [[Ming-dynastiet]] overtok. De kinesere som måtte ha blitt katolikker, falt antagelig fra, men om det gikk raskt eller tok generasjoner, er umulig å vite.  Det antas at det katolske fellesskap i Zaitun holdt seg lengst ettersom byen fremdeles var en verdensåpen havneby også til langt inn i Ming-tiden, men at det gikk under før [[1500-tallet]].

Da jesuittene senere kunne etablere seg i landet, lette de iherdig etter spor av disse katolikkene, men uten å finne noe levende. Det eneste var at de hørte rykter om folk i [[Jiangsu]] som slo korsets tegn uten å vite hva det betød, men ettersom man ikke har noen kilder som tyder på at det noensinne var noen fransiskanermisjon der, kan det ha vært en feiltolkning. I [[Quanzhou]] fant de tre kors<ref>Louis Gaillard S.J.: ''Croix et swastika en Chine'', Shanghai: Imprimerie de la Mission Catholique, 1893, s. 151-154.</ref> og i [[Changshu]] (i [[Jiangsu]]) en latinsk Bibel fra rett tidsepoke<ref>Arthur C. Moule: ''The failure of Early Christian Missions in China'', i ''«The East and the West»'', 1914, s. 382-410</ref>, men ingen menighet av noe slag. I [[1940-årene]] ble det dessuten funnet et betydelig antall steinkors i Quanzhou blant steinene fra den delen av bymuren som ble tatt ned og brukt som befestning mot japanerne.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 56</ref>

===Andre kristne i Yuan-Kina===
Til forskjell fra den syro-orientalske og den katolske kirke opprettet ikke de armenske, bysantinske eller de jakobittiske kirker noen offisielle strukturer i Yuan-Kina. Men disse kirkene hadde medlemmer der.<ref>Belagt i en rekke studier ved Dauvillier. Se samlet i Jean Dauvillier: ''Histoire et institutions des églises orientales au Moyen Age'', London: Variorum Reprints, 1983</ref>

Armenerne var for det første representert med en gruppe slaver i Karakorum som senere ble tatt med til Kina, og av handelsfolk som hadde kommet til [[Quanzhou]] sjøveien.

[[Ananer]]ne, [[russland|russerne]], [[melkitter|melkittene]] og [[tsjerkassere|tsjerkasserne]] var alle kristne av bysantinsk ritus. Alanere kom til Kina etter at de i [[1239]] ble del av storkhanens garde og deltok i mongolenes hærtog mot [[Song-dynastiet|det sørlige Song-dynasti]]. De konverterte senere til katolisismen, og etter erkebiskop Giovanni da Montecorvinos død skrev de til paven i [[1338]] og bad om en ny biskop. Paven svarte med å sende dem den før nevnte biskop Giovanni de Marignolli. Peregrinus da Castello anslo antallet alaner i Khan-balyk til 30&nbsp;000. De andre ovennevnte gruppene bysantinere finner man bare sporadisk nevnt i fransiskanernes skrifter.

Nærværet av jakobittiske kristne langs handelsveiene til Kina er bevitnet i Marco Polos reiseskildring ''[[Il Milione]]''. Det er ikke direkte belegg for at de kom så langt som til hovedstaden eller til havnebyene, men det anses som mulig.