Redigerer Katamaran (avsnitt)

==== Lystbåt og båtsport ====
I etterkrigstiden ble katamaranen hentet fram for sine stabiliseringsegenskaper, ettersom flere båtbyggere ville produsere båter for folk som lett kan bli sjøsyke under utfart til sjøs, som var blitt en populær fritidsbeskjeftigelse. Andre valgte å videreutvikle seilkatamaranen inn i forskjellige typer for forskjellige seilingsaktiviteter, fra strandseiling til konkurranseseiling.

===== Motor =====
[[Fil:Kingston Ontario Canada - Laslovarga (47).JPG|thumb|Racerbåten i Kingston, Ontario i Canada]]
Den amerikanske båtbyggeren Rey Leger åpnet ''Power Cat Boat Corporation'' i Bellflower, California etter krigens slutt i 1945 for bygging av trebåter med hurtigseilas som spesialitet. Leger produserte den første ''Power Cat'', en kabinkrysser (cabin cruiser) med utenbordsmotor på 18 fot lengde, som en privat fiskebåt for seg og sine nærmeste. Siden produserte Leger motorbåter med katamaranskrog fram til 1972, selv om etterspørselen sank til et minimum i løpet av 1960-tallet. Et typisk kjennetegn på en Leger-båt var halefinner, hentet fra samtidens bilmodeller, på katamaranene som ble bygget i tre og senere fiberglass. Modellutvalget var fra 12 fot til 28 fot i lengde, selv om større enkelteksemplarer på over 40 fot var også bygd.

Katamaranbåter ble en fast del av den amerikanske båtsporten innenfor motorbåt, ettersom McCulloch som en kjent båtracer i etterkrigstiden av og til hadde benyttet katamaranbåter som racerbåter i motorbåtkonkurranser som var meget vanlig ved året 1960. Leger bygde flere båter for McCulloch, som også tok fordel av det nære samarbeidet mellom Leger og båtmotorprodusenten Mercury. Dette førte til det amerikanske ordet «Powercat» som et populært begrep på lystbåter og racerbåter med katamaranskrog, som modellnavn og som typebetegnelse.<ref>[http://www.powercatboat.com/history/History.htm Power Cat - Some History]</ref>

Under en motorbåtkonkurranse mellom Tokyo og Osaka i Japan på {{nowrap|1 000}} km distanse ble 14 motorbåter sendt ut i et røft farvann hvor man kom ut for kraftige bølger og hardt vær, bare en båt vant den meget krevende konkurransen uten å være for sterkt preget av påkjenningene, Yamaha CAT-21 sjøsatt i 1960. Det vist seg at man klarte seg godt til sjøs i katamaranskrog under stor fart.<ref>[https://global.yamaha-motor.com/about/history/stories/0006.html Developing Boats Made from New FRP Materials and Expanding the Marine Products Business]</ref> [[Offshore]] båtracing utaskjærs på åpen havvann med motorbåter har vært kjent siden begynnelsen på 1900-tallet, men som regel med ''deplasementsbåter'' og senere ''planende båter'' med enkeltskrog. Båtene med planende effekt kalles «hydrobåter» spesielt for innaskjærs båtracing. Men den egentlige begynnelsen på offshore båtracing i moderne tid var i 1956 med ''Miami-Nassau Offshore Race''.<ref>Secret of Tunnel Boat Design, s. 26</ref>

I det første tiåret var racermotorbåtene modifiserte motorbåter, enten åpent som i Amerika eller lukket som i Europa. Etter hvert gikk båtdesignerne over til utelukkende originale design kun ment for båtracing. Dette tillot eksperimentering og aksept for nye ideer inkludert katamaranskrog. Man hadde svært tidlig oppdaget katamaranskrogets muligheter til å utnytte ''[[bakkeeffekten]]'', hvor løftet skapes av luftmotstanden mellom vannet og flaten i tunnelen mellom skrogene. «Flyteeffekten» var testet for første gang med ''Hickman Sea Sled'' i 1914, en motorbåt bygd av Albert Hickman i Canada. Dette var ikke bare en egen båttype med betegnelsen '''Sea Sled''' med rette båtsider som privatmotorbåt, det var også begynnelsen på offshore katamaranraceren i det tjueførste århundret.<ref>Secret of Tunnel Boat Design, s. 47</ref>

Sea Sled-båtene ble benyttet i mellomkrigstiden og etterkrigstiden hvor de var forgjengerne for motorbåter med katamaranskrog som ''powercats'', men skilte seg ut med innadvendt V-skrog (inverted V) med tunnelen i omvendt V-form. Tunnelen sluttet i vannet slik at luften «fanges» for å generere oppdrift, og teknisk sett var en krysning mellom en katamaran og en enkeltskrogsbåt.<ref>[http://www.levidrives.com/index.php/archives/1019 Hickman’s “Sea Sled]{{Død lenke}}</ref> Sea Sled Company i Boston hadde reklamert blant annet for en cabincruiser på opptil 50&nbsp;mph eller 80&nbsp;km/t, fra Model 13 med utenbordsmotor til Model 18 med lukket kabinrom og Model 20 med innenbordsmotor. Uansett skrogform ble slike båter ofte kalt ''runabouts''.<ref>[http://spoonercentral.com/dodiknapp/db2.html Sea Sled]</ref>

Ettersom katamaranen som motorbåt hadde bevist seg utaskjærs som racerbåt, ble lærdommen fra Sea Sled-båttypen adoptert av båtbyggere som blant annet sjøsatte ''Switzer Wing'' i 1961 som en krysning mellom en katamaran og en hydrobåt. Båten som var ment for innaskjærs racing var en stor suksess selv om konstruksjonen var enkel; to sponsonsskrog var satt sammen med en vinge tatt rett fra flyet. Switzer Craft Boat & Bo kalte sin oppfinnelse «hydro-cat», men også «The Wing». Dette var gjennombruddet for katamaranskrog i innaskjærs båtracing.<ref>{{Kilde www |url=https://speedonthewater.com/boat-restorationsprojectsupgrades/429-switzer-craftahead-of-its-time-and-timeless |tittel=Switzer Craft—Ahead of its Time and Timeless |besøksdato=2018-12-15 |arkiv-dato=2015-12-29 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20151229074553/http://www.speedonthewater.com/boat-restorationsprojectsupgrades/429-switzer-craftahead-of-its-time-and-timeless |url-status=død }}</ref> Båtracerførere på åpen hav var mer konservative og foretrakk tradisjonelle enkeltskrogbåt med dyp V-skrog. De første forsøkene lykkes ikke som sett med «Pink Panther» og «Thunderbird».<ref name=CM>[https://issuu.com/roycooper/docs/issue_7 History of Cougar Marine Part 1]</ref>

Et europeisk båtracerteam dro til USA i november 1968, med dem er den kjente båtracerføreren og båtbyggeren; ''Clive Curtis'' fra England. De observerte switzer-katamaranene på Lake Havasu, Arizona hvor de deltok under World Outboard Championships-kappløpet. Etter hjemkomsten besluttet Curtis og James Beard seg for å bygge en katamaran basert på Switzer-katamaranen, resultatet var «Volare II» på 22 fot lengde sjøsatt av J. Osborne på Swordfish Marine med to Evinrude X 115 utenbordsmotor. Med katamaranen opplevde James og hans bror Mike Beard stor suksess i løpet av sesongen i 1969.<ref>{{Kilde www |url=https://www.fastonwater.co.uk/james-beard.html |tittel=Fast on Water - James Beard |besøksdato=2018-12-15 |arkiv-dato=2018-12-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181215120954/https://www.fastonwater.co.uk/james-beard.html |url-status=yes }}</ref>

Beard og Curtis vakte sensasjon med sin knallsuksess i året 1969 da man først var ledd ut. Curtis konsentrerte seg siden om båtbyggingen med båtsverftet Cougar Marine på øya Platt Eyot i elven Thames. Curtis og hans kolleger valgte å videreutvikle konseptet de hadde hentet fra USA for større motorkraft, større manøverevne og større oppdrift. Utover 1960-tallet hadde båtdesignere som Dieter Schultz i Østerrike og Angelo Molinari i Italia utviklet nye båtdesign med rette linjer i tunnelen for racerbåter ment for innaskjærs båtracing hvor man kjørte i sirkler. I midten av 1960-tallet hadde Molinari og hans nevø Cesaro Scotti utformet nåtidens innaskjærs racerbåt med gaffelliknende skrog og en bred tunnel som løfter seg ut av vannet i full fart. Utover 1970-tallet hentet Cougar Marine inspirasjon fra disse raske småbåtene som het også ''circuit cats''.<ref name=CM/>

De første Cougar-katamaranene var «Black Panther», «Hy-Mac 580» og «Badger VI». Disse båtene var en læringsprosess for Curtis som også hadde motgang som da «Miss Cougar» for innaskjærs båtracing rollet ned i vannet under sekstimersraceløpet i Paris i 1971.<ref name=CM/> Andre båter kom senere som «Boscat» og «Aristocat» kalt ''Altitude Boats''. Andre båter som «Wiggins Teape» i 1974, C2K og C2H var også bygget fram til 1976, men så langt bare for Class II og Class III. Den første ordren på en Class I katamaran kom i 1977 da «Yellowdrama III» ble levert til Ken Cassir. Under raceløpet Cowes-Torquay-Cowes vant Cassir med braksuksess, et helikopter som flyr langs båten dokumenterte 95&nbsp;mph eller 152 kilometer per time. Katamaranens dominans hadde startet.

Siden hadde katamaranen eller «tunnel boats» tatt føringen innenfor båtracingen. Sensasjonen i 1977 førte til sterk interesse for sportsbåter som CAT 900 (også kalt Cougar Cat) med asymmetrisk skrog med et stort bruksområde også som patruljebåt for militære, 40 båter ble solgt. Mrs. Betty Cook var en berømt kvinnelig båtracerfører med sin katamaran «Kaama» som hun vant verdensmesterskapet i Venezia med i 1979. Samtidig gikk man bort fra tre som byggemateriale til fordel for aluminium og den første Cougar-katamaran i aluminium var «Beep-Beep» for amerikaneren Joel Halpern i 1980. Cougar Marine var i bresjen for nyheter innenfor racerbåten, «Dark Moon» i 1982 var den første med dieselmotor på 1250 hestekrefter, deretter komposittbåten «Popeye´s Pepsi Challenger» i aluminium og fiberglass i 1983. Komposittbåten nådde 131&nbsp;mph eller 210&nbsp;km/t.<ref name=CM2>[https://issuu.com/roycooper/docs/issue_8 History of Cougar Marine Part 2]</ref>

Cougar Marine lagt ut føringen for byggingen av racerbåter verden rundt, men tilbød også ulike båter for forskjellige bruksområder, som de små ''Cougar Cubs'', 10 fot lange katamaran-småbåter - {{nowrap|1 000}} ble bygget i 1984-1985.<ref name=CM2/> «Virgin Atlantic Challenger» var levert til [[Richard Branson]] for et forsøk om å være raskest mellom Amerika og Europa i juni 1985, men den forliste underveis fra Amerika. Denne katamaranen på 65 fot lengde med en samlet motorytelse på omtrent 4000 hestekrefter ble overskygget av enkeltskrogbåten «Virgin Atlantic Challenger II» som lykkes å ta seg fram i 1986.<ref>[https://www.nytimes.com/1985/08/16/world/powerboat-sinks-just-hours-from-breaking-atlantic-speed-record.html POWERBOAT SINKS JUST HOURS FROM BREAKING ATLANTIC SPEED RECORD]</ref><ref>[https://www.dailymail.co.uk/news/article-3069993/Boat-Branson-household-sold-725-000-saved-scrapyard.html Iconic record-breaking boat that made Branson a household name]</ref>

En ulykke skjedde under det belgiske Grand Prix (Formula One) på Liege i august 1984, hvor Tom Percival omkom da en båt eksploderte foran ham, og bitene traff ham. Dette var det fjerde og meste kjente dødsfallet innenfor innenskjærs båtrace i dette året. Båtkonstruktørene realiserte at det ikke lenge var sikkert å kjøre i meget raske og skrøpelige båter, noe som fikk de fleste veteranene inkludert Angelo Molinari, som var med på å utvikle båtdesignen for konkurransene, til å trekke seg. Cougar Marines meste kjente designer, Chris Hodges som sto bak utviklingen av offshore katamaranene på 1970-tallet, besluttet å utvikle et nytt sikkerhetsreglement innenfor båtkonstruksjon. Han oppfant «safety cells» med en lagdelt konstruksjon med indre oppdrift og en «celle» omkring cockpiten som båtføreren satt i. Hodges selv risikerte livet ved å sitte i sin båt (circuit cat) under et dropp fra stor høyde. Ikke bare kom båten opp slik at cockpiten kom helt over vannet, han kom også fra det uten varige men. I eldre tid var båtføreren mer utsatt for elementene, men overbygget fikk samme form som formel-racerbilen slik at bare hodet med hjelmen stakk opp. Dermed kunne man kjøre i stor hastighet uten å risikere liv og lemmer.<ref>Power Boat, s. 239-241</ref>

Fra Sør-Afrika kom en ny båttype basert på [[gummibåt]]en kalt ''Zap Cats'', det vil si en katamaranbåt med oppblåsbare skrog. Importerte gummibåter fra Zodiac & Avon ble videreutviklet til den originale båttypen i løpet av 1980-tallet og har siden blitt meget populært som racerbåt.<ref>Secret of Tunnel Boat Design, s. 71-72</ref> Disse oppblåsbare katamaranbåtene er også kalt ''Pencil Ducks'' eller ''Thundercats''. En båt av type Gemini Zapcat FF-15 ment for to personer har en vekt på mindre enn 150&nbsp;kg med en utenbordsmotor på 50 hk.<ref>[http://www.zapcat-racing.com/ Zapcat Racing introduces]</ref>
<gallery mode="packed" heights="150px">
File:Sea sled, broadside view, San Diego, California. - NARA - 295456.tif |Sea Sled, hybriden mellom katamaran og enkeltskrog i San Diego
File:DIMG 5042 (7394264452).jpg |Tobias Söderling i hans F4 katamaranbåt på Riddarfjärden, Stockholm juni 2012
File:Musée Lamborghini 0068.JPG |Modellen av «Spirit of Norway» i Lamborghini-museet
File:Thundercat racing boat 2011.jpg |Thundercat oppblåsbare katamaran under Vaxholmsloppet, Vaxholm i Sverige
</gallery>

===== Seil =====
[[Fil:Gaebler catamaran.jpg|thumb|Tornado-katamaran seilt av Roland Gäbler i 2009.]]
Etter Centennial-regattaen den 22. juni 1876 da Nathanael Herreshoff vant uovertruffent med sin katamaran «Amaryllis», var seilkatamaranene bannlyst fra de fleste seilregattaer, i New York ble forbudet opprettholdt av New York Yacht Club fram til 1970. Men det hindret ikke selvstendige seilere som prøvde seg i de neste tiårene inn i det tjuende århundret.

Som flerskrogsbåt har seilkatamaranen flere fordeler; man trenger ikke ballast for stabilitet under seiling ettersom det avhengiges av skrogets form. Det gir også lav vannmotstand og lav totalvekt, noe som ble lettere med innføring av moderne materialer som fiberglass for eksempel. Men det betyr ikke at seilkatamaranens stabilitet er uten ulemper; påkjenningen i grov sjø kan være meget sterk for skroget, som for eksempel hvis lo skrog skulle lette eller le skrog presses ned i vannet. Bredden medfører at stabiliteten langskips kan være dårligere enn sideveis, noe som konstruktørene måtte løse med undervannsdesign som kan gi løftekraft. Kullseiling er et stort problem dersom katamaraner ikke har ballast ved stort seilareal. Det er populært å seile med det ene skroget opp i luften, men under stram kontroll.<ref>Den store boken om Fritidsbåter, s. 64</ref> Større og høyere rigg er mulig med flerskrogsbåt enn med andre båttyper, noe som sammen med katamaranskrogets lave vannmotstand produserte de raskeste seilbåter, selv om de er noe treg i bautene.

Brødrene Roland og Francis Prout eksperimenterte med katamaranskrog ved å feste sammen to [[kajakk]]er med bambusstenger, og valgte å omstille sitt båtbyggerselskap for katamaranbygging i 1954. Brødrene introduserte ''Shearwater catamarans'' som de første blant «beachcat», et populært begrep på små og lette seilkatamaraner som dyttes ut i vannet fra sandstrendene for strandseiling. «Shearwater 1» vant alle seilbåtracer i sin tid, blant annet ved å delta med handikap som under den årlige Burnham-on-Crouch regattaen. Den første modellen som ble satt i serieproduksjon var «Shearwater III» som vant Cross-Channel Dinghy Race fra Folkestone til Boulogne i 1956. Over {{nowrap|2 000}} eksemplarer basert på denne seilkatamaranen har blitt bygd.<ref>[https://nmmc.co.uk/object/boats/yellow-bird-shearwater-catamaran/ Shearwater catamaran “Yellow Bird” – BC16]</ref> Ettersom designen åpnet for improvisering og inspirering skulle andre følge etter brødrene.

Hobart «Hobie» Alter som hadde vært kjent for [[bølgesurfing]] i sin tid, eksperimenterte med surfebrett for å finne fram til den rette typen ved å utprøve forskjellige materialer. Det moderne surfebrettet var skapt av Hobie, som siden konsentrerte seg om å lage en lettere variant av seilkatamaranen, og utviklet ''Hobie Cat'' i 1965 ved å bruke materialene fra surfebrettet. Hobie-katamaranene var en stor suksess helt fra begynnelsen, «Hobie 16» i 1969 har en vekt på bare 145&nbsp;kg som firemannsbåt. Hobie 16-båten ble den meste populære seilkatamaranen i verden, over {{nowrap|135 000}} Hobie 16 ble bygd og levert til kunder over hele verden.<ref>[http://www.sailing.org/tools/documents/H162012ClassReport-%5B11980%5D.pdf Hobie 16 2012 class report 2012, International Sailing Foundation]</ref>

Større seilkatamaraner som ikke kunne sjøsettes fra sandstrendene, ofte benyttes for regattaer og andre konkurranser hvor utholdenhet og seilhastighet er viktig, men enkeltskrogbåten ble foretrukket i lang tid. Det var under [[America's Cup]] i 1988 den store seilkatamaranen slo gjennom, da San Diego Yacht Club vant med sine to katamaraner mot utfordreren KZ-1 fra New Zealand. KZ-1 var ansett for å være den raskeste enkeltskrogbåten under seil under den kontroversielle regattaen som endte i en rettsdom. Utover de neste tiårene forseglet katamaranene sin dominans som de raskeste havseilbåter, og dermed var blitt et vanlig syn under seilkonkurranser verden rundt.

Den første flerskrogsbåten som ble godkjent som olympisk klasse innenfor kappseiling i 1976, var Tornado-katamaranen utviklet av engelskmannen Rodney March i 1967, som kunne nå over 30 knop under seiling. Ved dette tidspunktet hadde såkalte ''entypekatamaraner'' oppstått for organisert båtracing, delt inn i fire klasser; ''A'' for enmannsbåter, ''B'' og ''C'' for tomannsbåter, ''D'' for tremannsbåter. De som ikke falt innenfor de tre klassene måtte delta i egne klasser, som ''Thai IV'', ''YW'' og ''Shearwater''. De fleste seilkatamaranene ved året 1980 var av B-klassen som ''Quick Cat'' konstruert av Charles og Lindsay Cunningham i Australia og den meget kjente Hobie Cat-katamaranen. Klassereglene regulerte produksjonen og anskaffelsene av seilkatamaranene ettersom bare produsentene hadde enerett på deler til båter som må utføres etter godkjente tegninger. Dette skyldes den høyere stykkprisen for en katamaran i forholdet til enkeltskrogsbåten, man ville holde nede utgiftene for båtbrukerne.<ref>Den store boken om Fritidsbåter, s. 33</ref>

Siden årtusenskiftet har seilkatamaranbrukerne valgt å fortsette med seilegenskaper først og fremst ment for å oppnå størst mulig fart under forholdene, og dette ledet til de såkalte ''hydrofoil catamarans'' ved å videreutvikle senterbordene/finnene i skrogene som motarbeide sidemotstanden. AC50-klassen som oppsto i dette århundret, var en av flere nye klasser hvor man fordelte katamaraner med det unike ''vingeseilet'', seilrigging inspirert av flyvingeprinsippet. AC50 i likhet med AC72 bruker L-formede senterbord og T-formede ror for å løfte seg over vannoverflaten og oppnå opptil 47,2 knop (87,4&nbsp;km/t). Med denne kombinasjonen av vingeseil og hydrofoil blir det mulig å seile raskere enn vindhastigheten som sett da seilteamet ''Emirates Team New Zealand'' i 18. juli 2013 med en AC72-katamaran nådde 44,15 knop (81&nbsp;km/t) i 15,8 knop vind - 2,79 ganger mer.<ref>[https://www.nbcbayarea.com/news/local/Kiwis-Reach-Record-Speed-in-AC-72-Foot-Catamaran-216090101.html Kiwis Reach Record Speed in AC 72-Foot Catamaran]</ref>

Katamaranene og trimaranene kappet om å være raskest under seiling, men så langt er katamaranbåten ''Vestas Sailrocket 2'' fra Danmark den raskeste med to hastighetsrekorder, 65,45 knop (121,1&nbsp;km/t) på 500 meter den 24. november 2012<ref>{{Kilde www |url=http://www.sailrocket.com/node/672 |tittel=Blown Away... The 65 knot+ run (With video) |besøksdato=2018-12-26 |arkiv-dato=2016-03-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160304182506/http://sailrocket.com/node/672 |url-status=død }}</ref> og 55,32 knop (102,45&nbsp;km/t) den 18. november 2012<ref>{{Kilde www |url=http://sailrocket.com/node/640 |tittel=New PB... and nautical mile record smashed! |besøksdato=2018-12-26 |arkiv-dato=2016-03-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160303225249/http://sailrocket.com/node/640 |url-status=død }}</ref> på en nautisk mil i Walvis Bay, Namibia.
<gallery mode="packed" heights="150px">
File:AC72 New Zealand Aotearoa San Francisco 01.jpg |Emirates Team New Zealand's AC72 ''Aotearoa'' i San Francisco Bukt
File:Catamaranedan.jpg |Enmannsbåt på det ene skroget under seil
File:Hobie Cat 16.jpg |Hobie Cat 16 katamaran 
File:F18 Worlds 2015 - 14-07-2015 (Kiel - Germany)-0187.jpg |Startlinjen i Kielbukten under F18-konkurransen i 2015
</gallery>