Redigerer Karl den store (avsnitt)

=== Barn ===
[[Fil:Karl der Grosse - Pippin der Bucklige.jpg|thumb|Karl den store (venstre) og hans eldste sønn, Pipin med tittelnavnet «pukkelryggen». Kopi fra 900-tallet fra en tapt original fra rundt 830.]]
I løpet av den første fredsepoken av betydelig lengde (780–782), begynte Karl å utnevne sin sønner til posisjoner med autoritet. I 781 gjorde han sine to yngste sønner til konger, kronet av paven, slik at de kunne hevde at styrte på Guds godkjennelse. Den eldste av disse to, [[Pipin av Italia|Karloman]], ble gjort til konge av Italia, mottok jernkronen som hans far hadde båret i 774, og i den samme seremonien ble han omdøpt til [[Pipin av Italia|Pipin]].<ref name="Einhard_lombard"/> Langobardenes jernkrone var fremstilt av gull og edelsteiner, men med jernbånd på innsiden som det ble sagt var smidd fra en nagl fra Kristus’ kors.<ref name="Bauer_376"/> Den yngste av de to, [[Ludvig den fromme|Ludvig]], ble gjort til konge av Aquitaine. Karl beordret både Pipin og Ludvig til å bli oppfostret til skikkene i deres respektive riker, og ga deres regenter en del kontroll over deres besittelser. Han beholdt selv den virkelige makten, selv om hensikten var at de skulle arve deres riker. Han aksepterte ikke ulydighet hos sine sønner: i 792 forviste han sin eldste sønn, [[Pipin pukkelryggen]], til et kloster i Prüm ettersom den unge mannen var involvert i et opprør mot ham. Årsaken kan ha vært at Karl hadde gitt sin Karloman hans navn og det indikerte at faren ikke hadde tro på ham grunnet hans deformasjon i ryggen. Pipin ble kronraket og han døde i 811. Han ble senere et emne for tallrike skjønnlitterære framstillinger.<ref>Henley, Lawrence : [https://www.bard.org/study-guides/pippin-historically-speaking «Pippin: Historically Speaking»], ''Utah Shaekspeare Festival''</ref>

Karl var bestemt på å få sine barn utdannet, inkludert sin døtre, ettersom hans egne foreldre hadde betont viktigheten av lærdom for ham i en tidlig alder.<ref>Gelfand, Dale Evva (2003): [https://books.google.com/books?id=hbnY8GTet_kC ''Charlemagne'']. Infobase Publishing. ISBN 9781438117850, s. 45, 76</ref> Hans barn var også lært ferdigheter i henhold til deres aristokratiske status, blant annet ridning og våpenkunnskap for sin sønner, og broderi, spinning og veving for sine døtre.<ref>Butt, John J. (2002): [https://books.google.com/books?id=bQlJP9O9hKkC ''Daily Life in the Age of Charlemagne''], Greenwood Publishing Group. ISBN 9780313316685, s. 62, 135</ref>

[[Fil:Charlemagne et Louis le Pieux.jpg|left|thumb|Karl den store instruerer sin sønn [[Ludvig den fromme]].]]
Sønnene kjempet mange kriger på vegne av sin far. Karl var hovedsakelig opptatt av bretonerne som han delte grenser med og som hadde gjort opprør ved minst to anledninger, men som med enkelhet hadde blitt slått ned. Han drev også krig mot [[Saksere|sakserne]] ved flere anledninger. I 805 og 806 reiste han inn i Böhmerwald (i dagens [[Böhmen]]) for å konfrontere slaverne som hadde innvandret dit. Han herjet [[Elben]]dalen, tvang tributt fra dem og underkastet dem til frankisk overherredømme. Han var like klar til å kjempe [[Østromerriket|det bysantinske rike]] da det oppsto konflikt etter Karls kroning som keiser og opprør i Venezia, som var underlagt Konstantinopel. Ludvig var gitt ansvaret for Marca Hispanica, grensetraktene mot Spania, og kjempet mot hertugen av Benevento i sørlige Italia ved minst en anledning. Han tok Barcelona i en stor beleiring i 797.

Karl den stores holdning overfor sine døtre har vært emne for akademisk diskusjon. Han holdt dem hjemme hos seg selv og nektet dem å inngå ekteskap, skjønt han hadde gått med på en forlovelse mellom sin eldste datter Rotrude med bysantinske [[Konstantin VI]], men dette ekteskapet ble avlyst.<ref>Runciman, Steven (1978): «The Empress Irene the Athenian» i: Baker, Derek: ''Medieval Women'', Oxford: Ecclesiastical History Society</ref> Karls motstand mot at hans døtre ble gift kan ha hatt sin årsak at han ville forhindre opprettelse av sidegrener av slekten som kunne utfordre hovedgrenen, slik som med tilfellet med [[Tassilo III av Bayern]]. Imidlertid tolererte han deres utenomekteskapelig forhold, belønnet deres samboere og var begeistret for de barnebarn han fikk, selv om de var illegitime. Klager på døtrenes såkalte ville eller uanstendige forhold nektet han å tro på. Etter hans død ble derimot de overlevende døtrene forvist fra hoffet av deres bror, [[Ludvig den fromme|Ludvig]] med tilnavnet «den fromme», og ble sendt av sted til klostre, som var egnet sted for kvinner man ikke vil se eller ikke hadde ektemenn. Minst en av Karls døtre, Bertha, hadde et anerkjent forhold, om ikke et ekteskap, med [[Angilbert]], et medlem av Karls indre krets av rådgivere, og fungerte som hans sekretær og diplomat.<ref>Becher (2005), s. 122.</ref><ref>McKitterick (2008), s. 91.</ref>