Redigerer Kai Holst (avsnitt)

=== Noen ubesvarte spørsmål ===

{{Tekstboks
|overskrift=Hauge om Holst
|Sjef for Milorg, [[Jens Christian Hauge]], var i en periode av krigen i tett samarbeid med Holst, og i ettertiden har mange etterlyst hva han mener og vet om saken. Stort sett har Hauge forholdt seg taus, men han ga en uttalelse til NTB høsten 1994, hvor han slo fast at han ikke hadde særlig kunnskap om Holsts arbeide etter at han måtte flykte fra Norge, eller viten om Holsts død. Overfor biografen Olav Njølstad uttrykte Hauge skepsis over at amerikanerne skulle likvidert Holst, og anså selvmord som det mest sannsynlige, basert på mulig bekymring fra Holst om forverring av hans helse, ved fornyet tuberkulose.<ref>Njølstad 2008, s. 565, 836–837</ref>|align=right}}

Blant de påfallende sider ved saken er at Holsts saksmappe (ifølge historikeren Tore Pryser) er fjernet fra det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv.<ref name="Svik176-177">Pryser 2010, s. 176-177</ref> Tore Pryser hevdet at med det detaljnivå som Säpo gikk ned på i tilsvarende saker, så må det ha eksistert en mappe: «Alt tyder på at materiale om Holst er makulert.»<ref name="Svik197" /><ref name="Svik189">Pryser 2010, s. 189</ref><ref>Pryser 2022, s. 199</ref> Noe informasjon om Holst hos Säpo finnes imidlertid i tre andre personers saksmapper.<ref name="Svik175" /> Vitneutsagnene om hans bevegelser ved ankomst i Stockholm, og hvem han var sammen med natten han døde, er også motstridende.<ref name="VarmKaldA">Pryser 1994, s. 120, 172</ref><ref group="note">«Særlig drosjesjåførens og Fanny Gustavsens forklaringer spriker. Fru Gustavsen bosatt i Dukvägen hevder at det var en tredje person med i drosjen - en mann i lys regnfrakk. Drosjesjåføren Karlsson hevder derimot at han og Holst var alene i bilen.», Pryser 2010, s. 171</ref>

Holst ble funnet død i en boligblokk hvor det tyske [[Abwehr]] hadde en dekkleilighet, mens en britisk [[Secret Intelligence Service|SIS]]-agent bodde i blokken ved siden av.<ref name="Svik202-204" /> Mannen som åpnet for Holst var Svante Holger Ahreson, en bekjent av Holst. Ifølge Ahresons forklaring til politiet hadde han bare hørt en mumling, trodde det var en som hadde ringt på feil, og gikk og la seg når han ikke hørte noe mer.<ref name="VarmKald122" /><ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 23:25 i filmen]]</ref> Ifølge Ahresons datter hadde imidlertid Holst en avtale med hennes far om å huse norske motstandsfolk som var i fare, Holst var altså i tett kontakt med Ahreson og ikke en perifer bekjent.<ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 59:00 i filmen]]</ref> I motsetning til hva han hadde forklart til politiet så gjenkjente Ahreson Holsts stemme i porttelefonen. Han ventet på at Holst skulle komme inn, noe som ikke skjedde, men registrerte at heisen passerte, hørte stemmer og senere et skudd.<ref group="note">«På Rindögatan 42 så hade de sån här porttelefon så det ringde och pappa var just övertygad om att det var Kai som skulle komma så han bara tryckte på knappen. Så öppnade han dörren så han skulle kunne komma in och sen såg han hissen bare gick vidare. Sen när han står så hör han då, jag vet inte om det var folk och röster där uppe, men han stängde ju dörren då. Jag tror därvid att han blev ängslig, vad är det för någonting? Det var inte Kai, han kom inte tillbaka. Jag vet inte vad han tänkte. Och han hörde ett skott. Kai Holst blev mördad i vår uppgång.», Svante Ahresons datter i [[#refEkkofilm2012|filmen ''Mysteriet Holst'', fra 59:20 i filmen]]</ref><ref>Elgemyr 2015, s. 142, 151</ref>

Holst ble, ifølge det svenske politiet, funnet med pistolen i høyre hånd, noe som har blitt ansett som tegn på selvmord. Ifølge våpeneksperter er det imidlertid høyst uvanlig at et håndvåpen blir liggende i den dødes hånd. Våpenets kraftige rekyl, kombinert med øyeblikkelig dødsslapphet i muskulatur, vil føre til at våpenet faller ut av en eventuell selvmorders hånd.<ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 31:05 i filmen]]</ref> Den svenske politimannen og kriminalteknikeren Sonny Björk, hevdet imidlertid at det ikke er noe uvanlig å finne våpenet i hånden på liket, og at så er tilfelle i én av fem saker.<ref group="note">{{Kilde artikkel|tittel=Kai Holst - Suicide or Murder|publikasjon=Scandinavian Journal of Forensic Science|dato=2010|forfattere=Egeland, Per Gunnar; Björk, Sonny; Rajs, Jovan|bind=16|hefte=1|sider=28-32|sitat=That the pistol was still in Holst's hand indicates nothing unusual. This may be the case in approximately one in five such incidents (SB, own observation)}}</ref> At liket ble funnet med våpenet i høyre hånd er også noe som familien har reagert sterkt på. Holst var ifølge dem kjevhendt.<ref group="note">«Det første jeg liksom husker far snakket om når det gjaldt Kai Holsts død var det at pistolen ble funnet i Kai Holsts høyre hånd, mens Kai Holst var kjevhendt og det var en sånn ting som fikk far til å være helt urokkelig i sin visshet om at Kai Holst ble myrdet.», uttalelse av nevøen [[Ole Paus]], [[#refEkkofilm2012|fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 31:50 i filmen]]</ref> I det svenske politiets 32 siders rapport om saken står konklusjonen kun ett sted, på forsiden. Rettsmedisineren som obduserte Holst påskrev følgende: «Suicidum» ([[latin]] for selvmord).<ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 38:32 i filmen]]</ref> Samme rettsmedisiner som i sin obduksjonsrapport ikke tok stilling til hvorfor Holst døde (mord eller selvmord), signerte altså politirapporten, men ifølge svenske håndskrifteksperter er underskriften forfalsket.<ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 39:35 i filmen]]</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/kultur/vil-ha-holst-saken-gjenapnet-1.10963170|tittel=Vil ha 70 år gammel drapssak gjenåpnet|besøksdato=30. november 2024|forfattere=Kristian Rostad|dato=1. april 2013|forlag=NRK|sitat=Konklusjonen i politirapporten som sier at Kai Holst tok sitt eget liv er forfalsket. Svensk politi har aldri trukket noen konklusjon i saken, bortsett fra på forsiden av mappa. Der er det et håndskrevet notat som slår fast at han begikk selvmord. Vi har brukt en skriftekspert som bekrefter at underskriften er forfalsket, og vi har funnet flere andre bevis og indisier som gjør at myndighetene burde åpne saken igjen}}</ref>

Holsts sjef i Stockholm i 1945, [[Wladimir Mørch Hansson]], mente Holst var truet på livet, og at manglende svensk hjelp til å oppklare saken var uforklarlig.<ref group="note">«Det er aldeles sikkert at Kai ble truet på livet like før krigen sluttet. Han sa det nokså direkte, men han visste ikke klart hvor det kom fra, og han var meget uredd av seg. Han var av den typen som gjorde alt for å komme til bunns i ting, han ville ikke gi seg for press. 'Jeg er ingen svekling,' sa han da - av type var han seig, sta, utholdende og fryktløs. Han gjorde en fenomenal innsats, både som motstandsmann og som etterretningsmann. Det var aldri noe galt i Kai Holst, jeg setter mye inn på å få det fram. Han var førsteklasses. Jeg har ingen dekning - men hvis jeg skulle bygge på den uforklarlige motviljen fra svensk hold mot å hjelpe oss... Men OBS! - jeg sier det ikke. Det tør jeg ikke si. Det kan jeg ikke si. Men at det var noe muffens ved omstendighetene omkring hans død, er det ingen som helst tvil om. Det har bare vist seg umulig å finne nøkkelen.», uttalelse av Wladimir Mørck Hansson, motstandsleder, Haavardsholm 1995, s. 54</ref> Odd Feydt, aktiv i motstandsgruppen 2A, og i 1943 daglig leder av Sambandskontoret (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), hevdet at Holst ble skygget under sin siste reise fra Lillehammer til Stockholm. Feydt anså at Holsts død kunne settes i forbindelse med samarbeid mellom det norske Rettskontoret og den svenske etterretningsorganisasjonen [[C-byrån]].<ref name="Svik172-173" />

[[Fil:Kai Holst diploma, stating his service for Sentralledelsen (Norwegian resistance second world war).jpg|miniatyr|Diplom til Kai Holst, som bekrefter og takker for hans tjeneste i Sentralledelsen (høsten 1941 til august 1943), fra kronprins Olav (som forsvarssjef), og Jens Chr. Hauge, fra Sentralledelsen]]
[[Fil:Kai-Holst-brave-conduct-UK-King.jpg|mini|[[Diplom]] hvor Kai Holst [[posthumt]] ble hedret av [[Georg VI av Storbritannia|den britiske kongen]] for modig fremferd og mottar stor takknemlighet for utførte tjenester. Dokumentet er datert 24. juni 1950 og undertegnet av statsminister [[Clement Attlee]]. Ifølge den svenske forfatteren Göran Elgemyr fikk kun seks nordmenn denne utmerkelsen.<ref>Elgemyr 2015, s. 11</ref>]]

Den svenske professoren Ingvar Bergström, som hadde arbeidet for C-byrån i Gøteborg under krigen,<ref group="note">«Bergström hadde under krigen tilhørt e-tjenesten C-byrån i Göteborg og var en av de såkalte 'Tre Musketerer' som samarbeidet med den norske motstandsbevegelsen.», Pryser 2010, s. 162</ref>
mente at Holst var blitt likvidert. Han hevdet først at likvideringen skjedde på ordre fra «høyt hold i Milorg». Bergström endret siden oppfatning, i samråd med den pensjonerte [[Landshøvding|landshövding]]en og historikeren [[Per Nyström (historiker)|Per Nyström]], til at det var svenskene som gjorde det, i samarbeid med nordmennene.<ref group="note">«Nyström var ingen hvem som helst i denne sammenheng. I 1945-46 var han statssekretær under sosialminister [[Gustav Möller]] i Socialdepartementet som Säpo og overvåkingen hørte inn under.», Pryser 2010, s. 209</ref>

Kai Holsts nære kollega fra krigsårene, Milorg-lederen [[Jens Christian Hauge]], har blitt kritisert for å være avvisende til å kaste lys over saken.<ref>Haavardsholm 1995, s. 56</ref><ref group="note">«Når Jens Christian Hauge førtini år etterpå av sin venn Kai Christian Holsts nærmeste gjenlevende slektning, Elsebeth Heyerdahl-Larsen, blir spurt om hvorfor onkelen hennes ble likvidert frigjørings-sommeren 1945, blir han som en mur i ansiktet og svarer: -Noen sannheter kan du aldri regne med å få vite!», Haavardsholm 1995, s. 86-87</ref><ref group="note">«Dette moralske og eksistensielle alvoret må man ha in mente for å forstå Hauges væremåte, reaksjoner og standpunkter i de betente sakene vi nå skal gå inn på. Fra ulikt hold skulle nemlig Hauge i årenes løp bli gjenstand for tildels meget kraftige beskyldninger for sin måte å forvalte okkupasjonshistorien på. Anklagene gikk i de mest forskjellige retninger: Han skal ha forsøkt å dirigere og sensurere historieskrivningen. Han skal ha hindret innsyn i omfanget av og omstendighetene omkring hjemmefrontens likvidasjoner, som ifølge kritikerne måtte være langt flere enn Hauges ordknappe uttalelser ga inntrykk av. Han skal ha bidratt til å skjule sannheten om Milorg-kameraten Kai Holsts mystiske død i Stockholm i juni 1945.», Njølstad 2008, s. 549</ref> I forbindelse med presseomtalen av saken i 1994 sendte Hauge ut en pressemelding hvor han slo fast at han ikke hadde noen spesiell kunnskap om saken og avsluttet med følgende: «Det vil være en stor lettelse for meg og for alle Kai Holsts gjenlevende kamerater om denne vonde sak kunne bli oppklart.»<ref>''Njølstad 2008, s. 565</ref> I en biografi over Gunnar Sønsteby hevder imidlertid forfatterne [[Petter Ringen Johannessen]] og [[Arnfinn Moland]] at både Hauge og Sønsteby var overbevist om at Holst ble likvidert. Siden det ikke var mulig å finne konkrete bevis for dette, mente Hauge det var feil å gå ut med det offentlig, og ifølge forfatterne var Sønsteby lojal overfor Hauge i det.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Nr. 24 Gunnar «Kjakan» Sønsteby|etternavn=Ringen Johannessen|fornavn=Petter|etternavn2=Moland|fornavn2=Arnfinn|utgiver=Cappelen Damm|år=2024|isbn=9788202492762|utgivelsessted=Oslo|side=373|sitat=Selv om de begge utad holdt på historien om at Holst sannsynligvis hadde begått selvmord i Stockholm, var de begge, ifølge både Anne-Karin og Gunnar, i virkeligheten overbevist om at han var tatt av dage. Spørsmålet var bare av hvem, og hvorfor. Og den gåten forsøkte de gjennom et langt liv å løse. Til tross for alle sine forbindelser både innen- og utenlands, i politiske miljøer og hemmelige tjenester, fant de ikke noe svar. Det eneste de hadde å forholde seg til, var svensk politis offisielle redegjørelse om at Kai Holst hadde tatt sitt eget liv. For å unngå høylytte spekulasjoner, var Hauge av den oppfatning at så lenge de ikke hadde tilgang på ytterligere informasjon om hva som hadde funnet sted, forholdt de seg utad til den offisielle forklaringen om selvmord. Lojal som Gunnar alltid var mot Hauge, hadde han ikke noe problem med å etterleve dette, men på kammerset foregikk undersøkelsene og drøftelsene gjennom et langt liv, uten at de noen gang kom i mål.}}</ref>