Redigerer Jupiter (avsnitt)

== Utforskning ==
=== Før-teleskopisk utforskning ===
[[Fil:Almagest-planets.svg|thumb|Modell i ''Almagest'' av de langsgående bevegelsen til Jupiter (☉) relativ til jorden (⊕).]]
Jupiter ble observert av [[babylon]]ske [[astronom]]er i det 7. eller 8. århundre f.Kr.<ref name="Sachs1974" group="L"/> I den babylonske teksten [[Enuma anu enlil]], er Jupiter omtalt i tekst 3 på tavlene 50-51.<ref name="Tuman1992" group="L"/>

De gamle kinesere omtalte Jupiter som «''Suì''-stjernen» ([[pinyin]]: ''Suìxīng,'' [[tradisjonell kinesisk]]: 歲星) og skapte deres syklus på 12 stjernetegn basert på Jupiters omløpshastighet på rundt 12 år; på kinesisk brukes fortsatt navnet 歲 om år. I det 4. århundre f.Kr. omtales den kinesiske [[dyrekretsen]],<ref name="Dubs1958" group="L"/> og hvert år ble knyttet til en [[Tai Sui]]-stjerne og kinesiske guder som kontrollerte himmelregionen på motsatt side av Jupiters posisjon på nattehimmelen. Disse trossystemene finnes fortsatt i [[kinesisk folkereligion]], i [[taoisme]]n, i [[Feng shui]] og i [[øst-Asia]]s dyrekrets med 12 ulike dyr.

Den kinesiske astronomihistorikeren [[Xi Zezong|Xí Zézōng]] (1927–2008) hevdet at den [[Kinesisk astronomi|kinesiske astronomen]] [[Gan De|Gān Dé]] (甘德, 400–340 f.Kr.) oppdaget en av [[Jupiters måner]] sommeren 365 f.Kr. med det blotte øye. Dette er 1&nbsp;969 år forut for Galileos oppdagelse.<ref name="Xi1981" group="L"/><ref name="Dong2002" group="L" /> Observasjonen til Gān Dé er omtalt i hans ''Avhandling om Jupiter'' (歲星經, ''suìxïng jīng''), som er gjengitt i ''[[Avhandling om astrologi fra Kaiyuanperioden]]'' (開元占經, ''kāiyuán zhānjīng''). Gān Dé skrev i dette verket:<ref name="MacTutor"/>

{{Sitat|Jupiter var svært stor og lys. Det var helt tydelig en liten rødaktig stjerne som ledsaget planeten ved dens side. Dette blir kalt ‘en allianse’.<ref name="MacTutor">J J O'Connor og E F Robertson: [http://www-history.mcs.st-andrews.ac.uk/Biographies/Gan_De.html Gan De], The MacTutor History of Mathematics archive</ref>|}}

Dette er blitt tolket som en observasjon av månen [[Ganymedes (måne)|Ganymedes]].<ref name="MacTutor"/>

[[Trapesintegrasjon]] ble brukt av babylonerne før 50 f.Kr. for å integrere omløpstiden til Jupiter med [[ekliptikken]].<ref name="Ossendrijver2016" group="L"/>

I verket ''[[Almagest]]'' fra det 2. århundre e.Kr. konstruerte den [[hellenisme|hellenistiske]] astronomen [[Klaudios Ptolemaios]] (100–168) en [[geosentrisme|geosentrisk]] planetmodell basert på [[Episyklus|deferenter]] og [[episyklus]]er for å forklare Jupiters bevegelse relativt til jorden. Han anga omløpstiden rundt jorden til {{formatnum:4332.39}}&nbsp;dager, eller 11,86&nbsp;år.<ref name="Pedersen1974" group="L" />

I verket ''[[Āryabhaṭīya]]'' fra 499 e.Kr. brukte [[Aryabhata]] (476–550), en [[matematikk|matematiker]] og [[astronom]] fra den klassiske tiden for indisk matematikk og [[indisk astronomi|astronomi]], en modell som beregnet Jupiters periode som {{formatnum:4332.2722}}&nbsp;dager, eller 11,86&nbsp;år.<ref name="Aryabhata" group="L" />

Tabellen nedenfor viser hvordan Jupiters omløpstid er oppgitt i ''[[Surya Siddhanta|Sūrya Siddhānta]]'' fra det 4. eller 5. århundre og i verket ''[[Siddhānta Shiromani]]'' som ble skrevet av matematikeren [[Bhaskara|Bhāskara]] i 1150.<ref name="Burgess1989" group="L"/>

{| class="wikitable"
!Kilde
!Estimert omløpstid<ref name="Burgess1989" group="L"/>
|-
| ''Surya Siddhanta''
| 4,332 dager, 7 timer, 41 minutter, 44.4 sekunder
|-
| ''Siddhanta Shiromani''
| 4,332 dager, 5 timer, 45 minutter, 43.7 sekunder
|-
| Det 20. århundres kalkulasjoner
| 4,332 dager, 14 timer, 2 minutter, 8.6 sekunder
|}

=== Bakkebaserte teleskopundersøkelser ===
Den 7. januar 1610 oppdaget [[Galileo Galilei]] (1564–1642) de fire største [[Naturlig satellitt|månene]] til Jupiter &ndash; [[Io (måne)|Io]], [[Europa (måne)|Europa]], [[Ganymedes (måne)|Ganymedes]] og [[Callisto (måne)|Callisto]] (nå kjent som de [[galileiske måner|galileiske månene]]) &ndash; ved bruk av et teleskop, antagelig den første teleskop-observasjonen av andre måner enn jordens. Dette var også den første oppdagelsen av [[himmelmekanikk|himmelbevegelse]] som ikke var sentrert rundt jorden. Det var et viktig punkt i favør av [[Nikolaus Kopernikus|Kopernikus']] [[heliosentrisme|heliosentriske]] teori om planetenes bevegelse; Galileos uttalte støtte av Kopernikus' modell plasserte ham som en trussel for [[inkvisisjonen]].<ref name="TGP" />

Den 8. januar 1610, dagen etterpå, oppdaget [[Simon Marius]] (1573–1625) de samme fire månene uavhengig av Galilei.<ref name="Pasachoff2015" group="L"/>

På 1660-tallet brukte Cassini et nytt teleskop for å oppdage flekker og fargefulle striper på Jupiter og observerte da at planeten er utflatet ved polene. Han anslo også rotasjonsperioden for planeten.<ref name="cassini2" /> I 1690 oppdaget han at atmosfæren gjennomgår en [[differensiell rotasjon]].<ref name="elkins-tanton" group="L" />
{{Flere bilder
|retning=horisontal
|justering=høyre
|bilde1=Jupiter MAD.jpg
|bilde2=Jupiter from Voyager 1.jpg
|bredde=200
|bildetekst1=<div style="text-align:center">Infrarødt bilde av Jupiter tatt av [[Det europeiske sørobservatorium|ESOs]] [[Very Large Telescope]].</div>
|bildetekst2=<div style="text-align:center">Detaljbilde i falske farger av den store røde flekken og en passerende hvit oval.{{Byline|''[[Voyager 1]]''}}</div>
}}
Den store røde flekken, en ovalformet storm på Jupiters sørlige halvkule, kan ha blitt observert i 1664 av [[Robert Hooke]] (1635–1702), men dette er omstridt. Sikrere er observasjonen av [[Giovanni Cassini]] (1625–1712) i juli 1665. Farmasøyten [[Heinrich Schwabe]] (1789–1875) produserte tegninger som viste detaljer av den store røde flekken i 1831.<ref name="Murdin2000" group="L" />

Den store røde flekken ble angivelig ute av syne ved flere anledninger mellom 1665 og 1708 før den ble ganske lett synlig igjen i 1878. Den ble registrert som svinnende igjen i 1883 og i begynnelsen av det 20. århundre.<ref name="den store røde flekken" />

Både [[Giovanni Alfonso Borelli|Giovanni Borelli]] (1608–1679) og Cassini lagde møysommelige tabeller over de jovianske månenes bevegelser. Dette gjorde det mulig å forutsi når månene ville passere foran eller bak planeten. I 1670-årene ble det observert at når Jupiter var på motsatt side av solen sett fra jorden, forekom disse hendelsene ca. 17&nbsp;minutter senere enn forventet. [[Ole Christensen Rømer|Ole Rømer]] (1644–1710) utledet at sikten var unøyaktig, en konklusjon Cassini hadde avvist.<ref name="cassini2" /> Tidsavviket gjaldt bare observasjoner fra andre objekter (som jorden), og skyldtes tiden lyset bruker på å nå oss. Forskjellen ble dermed brukt til å beregne [[Lysets hastighet|lyshastigheten]].<ref name="lyshastigheten" />

Den 9. september 1892 observerte [[Edward Emerson Barnard|Edward Barnard]] (1857–1923) en femte satellitt rundt Jupiter med 910-millimeters refraktor ved [[Lick Observatory]] i [[California]]. Oppdagelsen av dette relativt lille objektet gjorde ham raskt berømt, og var en anerkjennelse av hans ivrige synssans. Månen ble senere kalt [[Amalthea (måne)|Amalthea]],<ref name="Tenn2006" /> og var den siste månen som ble oppdaget direkte ved visuelle observasjoner.<ref name="AFS" /> Ytterligere åtte satellitter ble så oppdaget før ''[[Voyager 1]]''-sonden passerte planeten i 1979.

I 1932 identifiserte [[Rupert Wildt]] (1905–1876) absorpsjonsstriper av ammoniakk og metan i Jupiters spektrum.<ref name="Dunham1933" group="L"/>

I 1938 ble tre langtlevde antisyklonske formasjoner observert, kalt hvite ovaler. I 60 år var disse adskilte formasjonene i atmosfæren. Noen ganger var de svært nær hverandre, men aldri sammenslått. I 1998 kom to av ovalene inn i hverandre, mens den tredje ble observert i år 2000. Disse tre utgjør nå ''[[Jupiters atmosfære#Oval BA|Oval BA]]''.<ref name="Youssef2003" group="L"/>

=== Undersøkelser med radioteleskop ===
I 1955 oppdaget Bernard Burke og [[Kenneth Franklin]] (1923–2007) utbrudd av radiosignaler fra Jupiter på 22,2&nbsp;MHz.<ref name="elkins-tanton" group="L" /> Perioden til utbruddene stemte med rotasjonen til planeten og de brukte denne informasjonen til å finjustere rotasjonshastigheten. Lange utbrudd (L-utbrudd) varer opp til flere sekunder, mens korte utbrudd (S-utbrudd) varer under én hundredel av et sekund.<ref name="Weintraub" />

Tre typer av radiosignaler kom fra Jupiter:
* Dekametrisk radioutbrudd (med en bølgelengde på titalls meter) varierer med rotasjonen til Jupiter og påvirkes av vekselvirkningen mellom Io og Jupiters magnetfelt.<ref name="Garcia" />
* Dekimetrisk radioutslipp (med bølgelengder målt i centimeter) ble først observert av [[Frank Drake]] (1930–2022) og Hein Hvatum i 1959.<ref name="elkins-tanton" group="L" /> Signalet kom fra et torus-formet belte rundt ekvator, og er forårsaket av syklotron stråling som blir akselerert i Jupiters magnetfelt.<ref name="Klein1996" />
* Termisk stråling produseres av varme i atmosfæren.<ref name="elkins-tanton" group="L" />

=== Utforskning med rombaserte teleskoper ===
[[Fil:Portrait of Jupiter from Cassini.jpg|thumb|upright|Jupiter sett av romsonden [[Cassini-Huygens|Cassini]].]]
Den 24. april 1990 ble [[Hubble-teleskopet]] sendt opp av [[NASA]] og [[romferge]]n ''[[Discovery (romferge)|Discovery]]''.<ref>{{cite web |url=http://science.ksc.nasa.gov/shuttle/missions/sts-31/mission-sts-31.html |title=STS-31 |publisher=NASA |access-date=26. april 2008 |archive-url=https://web.archive.org/web/20110815191242/http://science.ksc.nasa.gov/shuttle/missions/sts-31/mission-sts-31.html |url-status=live }}</ref> Dette var det første teleskopet som utforsket Jupiter fra verdensrommet.

Den 14. juli 2022 presenterte NASA bilder av Jupiter og dens nærområder. Bildene ble tatt av [[James Webb Space Telescope]] (JWST), og noen av bildene ble tatt med infrarøde kameraer.<ref name="NYT-20220715">{{cite news |last=Chang |first=Kenneth |title=NASA Shows Webb's View of Something Closer to Home: Jupiter – The powerful telescope will help scientists make discoveries both within our solar system and well beyond it. |url=https://www.nytimes.com/2022/07/15/science/webb-telescope-jupiter-images.html |date=15. juli 2022 |work=[[The New York Times]]}}</ref>

=== Romsonder ===
{{Utdypende artikkel|Utforskningen av Jupiter}}
Siden 1973 har en rekke automatiserte romsonder besøkt Jupiter. ''[[Pioneer 10]]'' var den første som gikk tilstrekkelig nær Jupiter til å avsløre egenskaper og fenomener ved solsystemets største planet.<ref name="Pioneer 10" /><ref name="GRC" />

Flyvninger til andre planeter innenfor solsystemet krever [[energi]] som er beskrevet som netto endring i hastigheten til en romsonde, eller ''delta v'' (Δv).<ref name="delta v" group="lower-alpha" /> Å komme inn i en [[Hohmann-bane]] fra jorden til Jupiter krever en Δv på 6,3&nbsp;km/s,<ref name="Fortescue2003" group="L" /> noe som er sammenlignbart med den Δv på 9,7&nbsp;km/s som kreves for å nå en lav jordbane.<ref name="Hirata2006" group="L"/> [[Gravitasjonsslynge|Gravitasjonshjelp]] gjennom en planetarisk forbiflyvning kan reduserer energibehovet, men fører samtidig til en lengre varighet på flyvningen.<ref name="delta-v" />

==== Forbiflyvninger ====
{| class="wikitable" style="float:right; margin-right:0; margin-left:1em;"
|+ Forbiflyvninger
|-
!Romsonde
!Nærmeste<br />avstand
!Avstand<br />(km)
|-
|''[[Pioneer 10]]''
|3. desember 1973
|style="text-align: right;"|{{formatnum:130000}}
|-
|''[[Pioneer 11]]''
|4. desember 1974
|style="text-align: right;"|{{formatnum:34000}}
|-
|''[[Voyager 1]]''
|5. mars 1979
|style="text-align: right;"|{{formatnum:349000}}
|-
|''[[Voyager 2]]''
|9. juli 1979
|style="text-align: right;"|{{formatnum:570000}}
|-
|rowspan="2"|''[[Ulysses (romsonde)|Ulysses]]''
|8. februar 1992<ref name="Chan2004" group="L"/>
|style="text-align: right;"|{{formatnum:408894}}
|-
|4. februar 2004<ref name="Chan2004" group="L"/>
|style="text-align: right;"|{{formatnum:120000000}}
|-
|''[[Cassini-Huygens|Cassini]]''
|30. desember 2000
|style="text-align: right;"|{{formatnum:10000000}}
|-
|''[[New Horizons]]''
|28. februar 2007
|style="text-align: right;"|{{formatnum:2304535}}
|}

[[Fil:Jupiter gany.jpg|thumb|''Voyager 1'' tok dette bildet av planeten Jupiter 24. januar 1979, mens den fremdeles var mer enn 40&nbsp;millioner&nbsp;km unna.]]

Siden 1973 har flere romsonder utført forbiflyvningsmanøvre innenfor observasjonsvidde for Jupiter. ''[[Pioneer-programmet|Pioneer]]''-sondene tok de første nærbildene av atmosfæren og flere av månene. De oppdaget at strålingsfeltene nær planeten var mye sterkere enn antatt, men begge romsondene overlevde oppholdet i dette miljøet. Banene til disse romsondene ble brukt til å finjustere anslagene for massen til det jovianske systemet. Okkultasjoner av radiosignalene fra planeten resulterte i bedre målinger av Jupiters diameter og graden av utflating ved polene.<ref name="Burgess1982" group="L" /><ref name="cosmology 101" />

Seks år senere forbedret ''[[Voyager-programmet|Voyager]]''-programmet vår forståelse av de galileiske månene. De oppdaget [[Jupiters ringer]] og bekreftet at den store røde flekken var antisyklonsk. Bildene viste at den røde flekken hadde endret nyanser fra oransje til mørk brun siden ''Pioneer''-oppdraget. Det ble oppdaget en torus av ioniserte atomer langs Ios bane, og man fant vulkaner på månens overflate, noen av de i ferd med å få utbrudd. Bak planeten observerte sonden lyn i nattsidens atmosfære.<ref name="voyager" /><ref name="Burgess1982" group="L" />

Solsonden ''[[Ulysses (romsonde)|Ulysses]]'' foretok i februar 1992 en forbiflyvningsmanøver for å oppnå en polar bane rundt solen. Under passeringen studerte sonden [[Jupiters magnetosfære]]. ''Ulysses'' manglet kameraer, og det ble ikke tatt bilder. Neste forbiflyvning fant sted 4. februar 2004, men på mye større avstand.<ref name="Chan2004" group="L"/>

I år 2000 fløy ''Cassini''-sonden forbi Jupiter på vei mot [[Saturn]] og ga noen av de bildene med høyest oppløsning som noen gang er tatt av planeten. 19. desember 2000 tok sonden et bilde av månen [[Himalia (måne)|Himalia]], men oppløsningen var for lav til at overflateformasjonene kom frem.<ref name="Hansen2004" group="L"/>

''[[New Horizons]]''-sonden fløy forbi Jupiter på vei mot [[Pluto]] for å benytte seg av Jupiters gravitasjon. Den nærmeste passeringen fant sted 28. februar 2007.<ref name="New Horizons" /> Sondens kameraer målte plasma fra vulkanene på Io og studerte alle de fire galileiske månene i detalj i tillegg til langdistanseobservasjoner av de ytre månene Himalia og [[Elara (måne)|Elara]].<ref name="nasa.gov" /> Fotograferingen av det jovianske systemet begynte 4. september 2006.<ref name="fotografering" /><ref name="Alexander" />

==== Banesonden Galileo ====
[[Banesonde]]n ''[[Galileo (romsonde)|Galileo]]'' var den første av to sonder som har gått i [[bane]] rundt Jupiter. Den gikk inn i bane rundt planeten 7. desember 1995, roterte rundt planeten i over syv år og gjennomførte flere forbiflyvninger av alle de galileiske månene og [[Amalthea (måne)|Amalthea]]. Sonden fanget også opp nedslaget til [[komet]]en [[Shoemaker-Levy 9]] da den nærmet seg Jupiter i 1994. Den informasjonen man fikk om det jovianske systemet fra ''Galileo'' var omfattende. Likevel var dens kapasitet begrenset etter en mislykket utrulling av en høyt-oppnåelig radiosenderantenne.<ref name="galileo" />

Det ble sluppet en atmosfærisk sonde fra romsonden i juli 1995, som gikk inn i planetens atmosfære 7. desember. Den steg nedover i fallskjerm gjennom 150&nbsp;km av atmosfæren og samlet inn data i 57,6&nbsp;minutter før den ble knust av trykket (ved rundt 22 ganger det normale trykket på jorden og 153&nbsp;°C).<ref name="Magalhães" /> Sannsynligvis smeltet og fordampet den.

Banesonden ''Galileo'' opplevde en raskere versjon av samme skjebne da den ble styrtet inn i planeten 21. september 2003 med en hastighet på 50&nbsp;km/s. Dette ble gjort for å unngå at den skulle krasje med og forurense Europa &ndash; en måne som muligens [[Europa (måne)#Liv|huser liv]].<ref name="galileo" />

Data from ''Galileo'' avslørte at hydrogen utgjør opp til 90% av Jupiters atmosfære.<ref name="HTUW" /> Sonden målte temperaturen til mer enn 300&nbsp;°C og vindhastighetene til mer enn 644&nbsp;km/t før sonden forsvant.<ref name="HTUW">{{cite AV media | title=How the Universe Works 3 | volume=Jupiter: Destroyer or Savior? |year=2014 | publisher=Discovery Channel}}</ref>

==== Juno ====
Romsonden ''[[Juno (romsonde)|Juno]]'' ble skutt opp av [[NASA]] fra [[Cape Canaveral Air Force Station]] i [[Florida]] den 5. august 2011 og ankom Jupiter 5. juli 2016.<ref name="Godeill" /> Romsonden går i bane rundt polene ([[polarbane]]) for å studere planetens [[magnetfelt]]. Den 27. august 2016 fullførte sonden sitt første omløp og returnerte de første bildene av Jupiters nordpol.<ref>{{cite web |first=Niall |last=Firth |date=5. september 2016 |url=https://www.newscientist.com/article/2104558-nasas-juno-probe-snaps-first-images-of-jupiters-north-pole/ |title=NASA's Juno probe snaps first images of Jupiter's north pole |work=New Scientist}}</ref>

Juno har påvist en diffus kjerne og utforsker vanninnholdet i [[atmosfære]]n. Den studerer også Jupiters vinder, som kan nå hastigheter opp mot 618&nbsp;km/t. Den 7. september 2023 hadde sonden foretatt 54 omløp rundt planeten. Sonden vil være aktiv frem til september 2025.

====Jupiter Icy Moon Explorer====
Sonden ''[[Jupiter Icy Moon Explorer]]'' ble skutt opp 14. april 2023 og vil være fremme i juli 2031. Den skal i hovedsak utforske månene Ganymedes og Callisto

====Europa Clipper====
Sonden [[Europa Clipper]] er planlagt skutt opp 10. oktober 2024, og vil være fremme 11. april 2030. Sonden skal studere Europa gjennom en serie forbiflyvninger i bane rundt Jupiter. På Europa skal den utforske mulige islagte flytende hav.<ref>{{Cite web |title=Europa Multiple Flyby Mission |url=http://solarsystem.nasa.gov/missions/profile.cfm?Sort=Target&Target=Jupiter&MCode=EuropaFlyby |url-status=dead |archive-url=https://web.archive.org/web/20150710110302/http://solarsystem.nasa.gov/missions/profile.cfm?Sort=Target&Target=Jupiter&MCode=EuropaFlyby |archive-date=10. juli 2015 |website=Solar System Exploration |publisher=NASA}}</ref>

====Avbrutte oppdrag====
[[EJSM/Laplace|''Europa Jupiter System Mission'']] (EJSM) var et foreslått fellesprosjekt mellom NASA og [[Den europeiske romfartsorganisasjon|ESA]] for utforskning av Jupiter og månene. I februar 2009 ga ESA og NASA dette oppdraget prioritet foran ''[[Titan Saturn System Mission]]''.<ref name="Talevi2009" /><ref name="Rincon2009" />

EJSM var ment å bestå av den NASA-ledede banesonden ''Jupiter Europa Orbiter'' og den ESA-ledede banesonden ''Jupiter Ganymedes Orbiter''.<ref name="banesonder" />

Oppskytningen var ment å finne sted i 2020. ESAs bidrag konkurrerte økonomisk med andre ESA-prosjekter. Problemer med finansieringen forsinket fremdriften inntil prosjektet ble kansellert.<ref name="Volonte2007" /> 

NASAs ''JIMO'' (''Jupiter Icy Moons Orbiter'') ble kansellert i 2005.<ref name="Berger2005" /> En europeisk ''Jovian Europa Orbiter'' ble også studert.<ref name="Atzei" />