Redigerer Josef Stalin (avsnitt)

== Maktkamp ==

Etter den [[russiske revolusjon]] ble Stalin valgt til generalsekretær i [[Sovjetunionens kommunistiske parti|kommunistpartiet]] i 1922. Lenin var mot slutten av sitt liv mange ganger uenig med Stalin, og mente at Stalin var for grov av type til å passe som generalsekretær.

Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen som fikk det uoffisielle tilnavnet ''triumviratet''. Den bestod av Stalin, [[Lev Borissovitsj Kamenev]] og [[Grigorij Jevsejevitsj Sinovjev]]. Stalin hadde vært sammen med Kamenev under sitt indre eksil, Sinovjev var venner med de to og enig med dem i det meste. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Sinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om voldelig revolusjon for den borgerlige regjering. Men Stalin klarte å avverge det hele. Dessuten var de alle tre negativt innstilt til Leo Trotskij, som skulle bli Stalins hardeste motstander etter Lenins død.

Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle i sovjetisk politikk. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Sinovjev var fremfor alt virksom med sine taler, Kamenev ledet sentralkomiteens møter, og Stalin konsentrerte seg om å forme maktapparatet. Det ble han som valgte ut funksjonærer til sentrale og lokale stillinger.

[[Fil:Lenin-last-photo.jpg|thumb|left|Det siste kjente bildet av Lenin.]]

Kritikken mot triumviratet kom også Lenin for øre. Lenin skrev to ''brev til partidagen'' ([[Lenins testamente]]), der han gikk inn for å avløse Stalin og se seg rundt etter en etterfølger som var mer tolerant, lojal og høflig. Han påpekte at Stalin hadde konsentrert «en enorm makt i sine hender», og at han hadde en grov framferd som var «utålelig i stillingen som generalsekretær». Han anbefalte partiet ikke bare å avløse Stalin, men også å utvide antall medlemmer i sentralkomitéen kraftig for å unngå at personkonflikten mellom Stalin og [[Lev Trotskij]] førte til splittelse av partiet.

Men de samme brevene viser også at han i det daværende [[Politbyrået i Sovjetunionen|politbyrå]] selv ikke så noen annen egnet arvtager. Og hva gjelder det rent politiske-ideologiske hadde Lenin ingen innvendinger mot Stalin.

Også andre forsøk på å demme opp for Stalin slo feil, som for eksempel de hemmelige samtaler i [[Kislovodsk]] mellom noen av sentralkomitemedlemmer. De mislyktes både på grunn av indre uenighet, andre partimedlemmers positive innstilling til Stalin, og Stalins egne manøvreringer. Gjennom sin nøkkelstilling som generalsekretær bygget Stalin seg opp makt gradvis ved å plassere sine menn i viktige stillinger i partiapparatet, for deretter å bruke dem i den interne organisasjonskampen. Denne maktkampen ble i første rekke utøvd gjennom å forsterke konflikter i partiet, ved vekselvis å alliere seg med høyre- og venstresiden i partiet for å få fjernet motstandere.

Etter Lenins død ble hans brev lest opp for utsendingene til den 14. partikongress. Men det var Sinovjev som stod for opplesningen, og Kamenev som fortolket (bort) Lenins anliggende.

I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde om å slippe frem de yngre generasjoner. Det gikk ikke bedre enn at Trotskij ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken [[Kasakhstan]], og senere landsforvist fra Sovjetunionen.

[[Fil:Bucharin.bra.jpg|thumb|left|[[Nikolaj Bukharin]], som tidvis både var alliert og rival med Stalins i 1920-årene. Stalin fikk han fjernet fra Politbyrået i 1929, og i 1938 ble Bukharin arrestert og henrettet etter en skinnrettssak.]]

Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Sinovjev kom i opposisjon til Stalin, som nå fant nye (midlertidige) støttespillere i [[Nikolaj Bukharin]], [[Jan Rudsutak]], [[Mikhail Vassiljevitsj Frunze]] og [[Feliks Dzerzjinskij]]. Kamenev og Sinovjev ble fjernet fra maktposisjonene sine i 1926, under [[Moskvaprosessene]] rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.

Det var på denne måten Stalin utmanøvrerte kritikere og konkurrenter: I første omgang ble de gjerne ekskludert eller votert ut for politiske avvik, og deretter fikk han dem fjernet med vold. Først allierte han seg med Bukharin og høyrefløyen, og fikk fjernet trotskistene (venstresiden) fra partiet. Kort tid senere gjorde Stalin venstresidens saker til sine egne, og fikk fjernet Bukharin og andre NEP-tilhengere fra partiledelsen, med begrunnelse «høyreavvik».<ref name="Bukharin" /> Bukharin hadde opprinnelig formulert ideen om å «vokse inn i sosialismen», altså at ideen om å legge verdensrevolusjonen på is mens man bygget opp sosialismen internt i Sovjetunionen. Stalin tok denne ideen og gjorde den til sin egen, og ble kjent for «sosialisme i ett land»-slagordet. Stalin mente denne tanken bygget på Lenins ideer, og «sosialisme i ett land»-tanken ble dermed brukt til å diskreditere Trotskij og tilhengerne hans, som ønsket å eksportere revolusjonen til de industrialiserte landene.<ref name="ett-land" />

Fra 1927 var Stalin blitt uinnskrenket alenehersker i Sovjetunionen. Han var kommunistpartiets formann. På det statlige område nøyde han seg lenge med tittel som stedfortredende president, men i realiteten var han eneherskeren. Han tok omfattende forholdsregler mot [[attentat]]er. Han fremskaffet dobbeltgjengere, og når han dro på sitt årlige besøk til sin mor i Georgia, skal fem identiske tog med fem Stalin-er ha kjørt fra Moskva langs fem ulike ruter – men så vidt vites, var aldri noen attentatmann på ferde.<ref name="Davies">Norman Davies (2007): ''Europa i krig 1939–1945. Ingen enkel seier'', Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6</ref>