Redigerer Henrik II av England (avsnitt)

=== Kongens kontroll over kirken ===

[[Fil:Canterbury Cathedral - Portal Nave Cross-spire.jpeg|thumb|Erkebispedømmet Canterbury med dens katedral var den mest betydningsfull delen av den engelske kirke og hadde monopol på kongelig kroning.]]
[[Fil:Thomas Becket Murder.JPG|right|thumb|En samtidig tegning av mordet på erkebiskop Thomas Becket.]]
[[Fil:Reliquary Thomas Becket MNMA Cl22596.jpg|thumb|Thomas Beckets relikvieskrin. Det er dekorert med en avbildning av mordet. ''Musée national du Moyen Âge'']]
Som andre normanniske konger aktet Henrik II å ha samme kontroll over kirken som over staten. Ved [[Clarendon Palace]] den 30. januar 1164 sendte kongen ut seksten konstitusjoner, hver med den hensikt å minske den geistlige innflytelsen fra [[Roma]]. Kirken hadde sin egen domstol og egne lover som sto utenfor den verdslige. Om en prest begikk voldtekt eller mord kunne han unngå vanlig lovs straffeforfølgelse som henrettelse ved å kreve å bli dømt ved biskopens dom. Her var straffen ikke verre enn bot, pisking eller å bli fradømt prestekappen. Vanlig lov stoppet ved kirkedøren. Rike biskoper og abbeder var betydelig landeiere med store inntekter og stundom med egne hærer. Selv om de sverget sin lojalitet til kongen insisterte de på denne sto under deres lojalitet til Gud og hans representant i Roma.

[[Thomas Becket]] var en velutdannet mann med stor administrativ dyktighet, sjarm og intelligens. Beckets store sjanse kom i 1154 da [[Erkebiskop av Canterbury|erkebiskopen av Canterbury]] introduserte ham for den nylig kronete kong Henrik II. De to, kongen 21 år gammel og Becket i midten av 30-årene, ble ikke bare gode venner som spilte [[sjakk]] og reiste sammen, men dannet en sterk allianse: de to hadde «en hjerne og et sinn» ble det sagt.<ref>Lacey, Robert: ''Great Tales from English History''. «Murder in the Cathedral». London 2003. Side 126.</ref> Under kongen ble Becket kongedømmets nest mektigste mann som sto for de viktigste diplomatiske sakene som eksempelvis å forhandle ekteskap i Frankrike for en av Henriks døtre i 1158.

Da erkebiskopen av Canterbury døde i 1161 fikk Henrik II en ypperlig sjanse til å plassere sin egen, håndplukkede mann i den engelske kirkens viktigste posisjon. Han ville ha sin egen kansler og gode venn Thomas Becket som den nye erkebiskopen av Canterbury. Paven ble forespurt og sa seg enig. Det var kun ett problem, Becket hadde aldri blitt ordinert, men han ble først gjort til prest, den neste dagen til biskop, og den samme ettermiddagen, 2. juni 1162, gjort til erkebiskop.<ref>[http://www.eyewitnesstohistory.com/becket.htm The Murder of Thomas Becket, 1170]</ref> Becket ble aldri en betydningsfull teolog. Da han ble erkebiskop holdt han seg med personlig instruktør for å få [[Bibelen]] forklart, og ved kirkemøtet i [[Tours]] 1163 torde han ikke preke på grunn av sin begrensete kunnskap i latin.<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 197</ref>

Stor var både kongens og andre forbauselse da Thomas Becket sa fra seg posisjonen som kansler og gikk fra å være kongens fremste mann til å bli kirkens. I 1163 ble en [[kannik]] anklaget for mord frikjent ved en kirkerett, og folkets skrek ut og krevde rettferdighet til kanniken ble ført fram for en kongelig domstol. Beckets protest hindret ikke bare denne saken, men forhindret også kongens forsøk på å få øke den verdslige rettens myndighet til også å gjelde kirken. Becket nektet å gå med på endringene i loven og da kongen tilkalte Becket for å stå til rette for det kongelige råd den 8. oktober 1164 flyktet han til Frankrike og stilte seg under beskyttelse av Henriks rival, [[Ludvig VII av Frankrike]].

Hva som fikk Thomas Becket til totalt å endre vesen har vært et spørsmål som har siden vært hyppig diskutert av historikere, og også av forfattere som [[Alfred Tennyson]] og [[T. S. Eliot]]. Becket synes som født på nytt som geistlig, men ble faktisk enda mer kompromissløs. Selv paven betraktet Becket som et problem for hans nådeløse konfrontasjon med kongen. Da Henrik II fikk kronet sin sønn [[Henrik den unge konge]] måtte det gjøres i [[London]] da erkebiskopen av Canterbury ikke var tilgjengelig. Becket betraktet kroningen som illegal og bannlyste de to biskopene som sto for kroningen. I Beckets seks år lange landflyktighet forsøkte Henrik II å presse ham til underkastelse, men møtte ham også ansikt til ansikt tre ganger for å diskutere striden.

[[Pave Alexander III]] truet da med å bannlyse hele England om tvisten ikke ble løst. Den 30. november 1170 kom Becket tilbake til England og til sitt sete. Han gikk øyeblikkelig i gang med å bannlyse de som hadde støttet kongen. I Normandie raste kongen over Becket.