Redigerer Høymiddelalderen (avsnitt)

=== «De som handlet» - byene og borgerne  ===
Rikdom ble etterhånden i høyere grad skapt gjennom handel og industri enn gjennom krig og plyndring. Den spede begynnelsen på en markedsøkonomi medvirket til at [[Føydalisme|føydalsystemet]] fikk minsket betydning. Handelsmennene trakk inn til de tidligere romerske byene, som hadde skrumpet inn etter Romerrikets kollaps, noen så små at byfolkningen bodde innenfor murene av det gamle [[amfiteater]]et, slik som i [[Nîmes]]. Handelsmennene slo seg ned ved større sentra, ved domkirken, ved klosteret og ved fyrstens borg. Først innenfor murene, men med økt antall også utenfor. Når først forholdene var gunstige vokste bebyggelsen raskt, da krovertene, slakterne, bakerne, [[smed]]ene og andre håndverkere fant avsetning i et hurtig voksende marked. Snart kom det en beskyttende mur rundt bosetningen og byen ble selv en borg, og dens innbyggere ble da omtalt som ''burgenses'', de som bodde i borgen, ''[[borgerskapet]]''.<ref>Hay, Denys: Middelalderens historie. Side 108</ref>

Med pengene flyttet makten seg, og borgerne i de rikeste byene fikk mulighet til å frigjøre seg fra sine tidligere herrer. Byene fikk privilegier og borgerne ble løst fra sine føydale plikter mot å betale en avgift til fyrsten. Handel ble i samme prosess begrenset til de byer med nødvendige rettigheter. I [[Norden]] ble disse kalt for [[kjøpstad]], mens de i [[England]] het «[[borough]]». De aller rikeste og mektigste byer i Nord-Italia, [[Flandern]] og i Nord-Tyskland oppnådde en karakter av uavhengige bystater. 

Med befolkningsveksten ble det også et grunnlag for [[by]]er, og flere byer oppsto og småbyer vokste i størrelse. Utviklingen fulgte bortimot det samme [[geografi]]ske mønster som den øvrige [[demografi]]ske utviklingen: Den største tilveksten skjedde i sør og i vest, og i mindre utstrekning i nord og øst. De fleste byene var fortsatt små i sammenligning med samtidens storbyer som [[Córdoba (Spania)|Cordoba]], [[Konstantinopel]] og [[Bagdad]]. De største middelalderbyene i Europa, som [[Venezia]], [[Milano]], [[Firenze]] og [[Paris]], hadde på det meste rundt 100&nbsp;000 innbyggere. Utover disse fantes et antall steder som [[Brugge]], [[Gent]], [[Lübeck]] og [[London]], som kunne ha mellom 10&nbsp;000 og 40&nbsp;000 innbyggere. Alle disse lå ved havet eller en større elv. De andre byene kunne bestå av noen hundre til noen tusen innbyggere, og lå ofte i innlandet. Bybefolkningen var en minoritet av den totale befolkningen i Europa til langt inn i tidlig moderne tid, men det var store lokale variasjoner. I Nord-Italia og Nederlendene kunne bybefolkningen utgjøre opp til hver tredje person, og i sentrale Europa den en av ti.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, side 217-220</ref>

Den store konsentrasjonen av mennesker uten en avansert form for infrastruktur, som [[Kloakksystem|avløp]] og avfallshåndering, gjorde at dødeligheten i middelalderens byer var betydelig høyere enn på landsbygda. [[Epidemi]]er spredde seg også raskt til de tettbefolkede omliggende områdene, og tilsvarende kunne [[ildebrann|brann]] ødelegge store deler av en by på kun noen timer. Byene led i alminnelighet av en konstant dødelighetsoverskudd da det var flere som døde enn som ble født og det krevdes derfor en fast strøm av nye innbyggere fra landsbygda.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, side 218</ref>

[[Fil:Van Loon Mediæval Trade.jpg|thumb|Handelsruter i Middelalderen, slik de ble tegnet av [[Hendrik van Loon]] i ''The Story of Mankind'', 1921]]

Byene førte til en sentralisering av makt og ressurser, og en intensifisering av jordbruket og handelen, men også til en økt spesialisering av produksjonen og håndverk. Ettersom en by ikke var selvforsørgende med mat var den avhengig av landsbygda rundt, og jo større by jo større jordbruksområde trengte den. Med sin konsentrasjon av mennesker, makt og penger ga byene også grunnlag for en kulturell utvikling.

Da innbyggerne ble frie borgere måtte de danne byråd som administrerte, fattet beslutninger og skapte lover. Byrådet ble ofte kontrollert av de rikeste familier og ble åsted for mange stridigheter. Byene betalte skatt til den lokale lensfyrsten eller kongen, men hadde ellers sin uavhengighet. I senmiddelalderen ble enkelte byer såpass mektige at de stundom gjorde opprør mot fyrstene. Håndverkere og kjøpmenn som tilhørte samme faggruppe inngikk gjerne i sammenslutninger kalt laug for felles vern og hjelp. De større byene kunne brødfø spesialiserte håndverkere som skomakere, bakere og våpensmeder, og i høymiddelalderen ble de fleste rekruttert fra landsbygda. Byene la grunnlaget for den moderne pengeøkonomi.

'''Jødene'''

[[Jøder|Den jødiske befolkning]] var både en marginalisert gruppe og samtidig en integrert del av samfunnet, og kunne stundom tilhøre de høyeste sirkler. De levde dog konstant under meget usikre rammer, hvor risikoen for voldshandlinger fra majoritetsbefolkningen hele tiden var til stede. Mange kristne så på jødene som kristendommens fiender. Øvrigheten, og især mange geistlige, forsøkte å gi jødene en viss beskyttelse mot de [[pogrom]]er som fant sted. Eksempelvis fordømte [[Bernhard av Clairvaux]] i sterke vendinger de overgrep mot jøder som skjedde forbindelse med erklæringen av et nytt korstog som han selv predikert for i [[1144]]. Innenfor kirken ble jødenes tilstedeværelse oppfattet som en nødvendighet, og de måtte beskyttes da jødenes tilstedeværelse var en del av de bibelske fremstillinger av [[dommedag]].

Motviljen mot jødene hos befolkningen oppsto og vokste med utbredelsen av kristendommen. Jøder ble forbundet med sin rolle som pengehandlere, ettersom de ikke fikk eie jord, og da penger i seg selv ble betraktet som en skitten geskjeft som kristne ikke burde være en del av, var det passende at jøder tok seg av denne. Jødenes rolle som mellommenn i finansielle transaksjoner var medvirkende til veksten i den internasjonale handel og bidro således til høymiddelalderens økonomiske oppsving. Noen jøder ble derfor meget rike, og misunnelsen på grunn av det kan også ha vært en utløsende faktor for forfølgelser.