Redigerer Gruvedrift (avsnitt)

== Teknikk ==
[[Fil:Arbeidsstokken, stenbruddet, Bodø - fo30141510160028.jpg|miniatyr|Arbeidere ved stenbrudd, Bodø]]
[[Fil:Electric locomotive in Giken mine in Sulitjelma.jpg|miniatyr|Elektrisk gruvelokomotiv, Sulitjelma 1915]]
[[Fil:SKISSE KNUSERI 1908.jpg|miniatyr|Tegning av knuseri ved Flåt Nikklelgruve, 1908]]
[[Fil:023 skeidejenter.jpg|miniatyr|Skeidejenter ved Flåt Nikkelgruve, 1910]]
[[Fil:The old melting hut casting of copper ingots.jpg|miniatyr|Smeltehytta, støping av kobberbarrer, Sulitjelma]]

=== Bryting ===
Man brukte først [[Hakke|hakker]], [[Kile|kiler]] og [[spett]] men sener ble [[fyrsetting]] vanlig. Ved kraftig oppvarming av fjellet ble det sprøtt og kunne brytes mye lettere med hakker og spett. På 1600-tallet begynte man å bruke sprenging med svartkrutt. Det mye kraftigere stoffet [[nitroglyserin]] ble benyttet fra begynnelsen av 1870-årene, men nitroglyserin var veldig ustabilt og farlig å transportere og håndtere. På slutten av 1860-årene tok [[Alfred Nobel]] sin oppfinnelse [[dynamitt]] over som det mest brukte sprengstoffet i gruvene. Dynamitt er langt mer stabil enn nitroglyserin, noe som førte til at sprengnings-ulykkene i gruvene ble færre. På 1950-tallet kom også andre sprengstoff som ammoniumnitrat i bruk. Sprengstoffet ble plassert i hull, boret i fjellet. En sprenghette ble satt inn i sprengstoffet, hvorfra det kom en stubb ledning som nådde et stykke utenfor hullet. På slutten av 1800-tallet ble det også brukt elektrisk tenning. En forladning av leire eller sand ble deretter pakket på toppen av sprengstoffet (noen ganger ble det også brukt vann), hvoretter lunten ble tent og salven avfyrt. Sener kom trykkluftbor og borerigger som i tillegg til nyere sprengstoff typer gjorde arbeidet mye enklere og sikrere.

I enkelte [[utviklingsland]] brukes ennå mye manuelt arbeid og [[Helse, miljø og sikkerhet|sikkerheten]] er ikke prioritert slik at det er en høy ulykkes frekvens og store helseskader.

=== Lasting og transport ===
Først var lasting og transport av malmen manuelt arbeid. [[Vannhjul]] og [[Hestevandring|hestevandringer]] ble tatt i bruk for å heise opp malmen. Når det var horisontale gruveganger kunne man bruke skinnegående vogner trukket av folk, ponnier eller hester til transport ut i dagen. Senere kom flere typer [[Lokomotiv|gruvelokomotiv]] også elektriske. I dag brukes [[transportbånd]], [[jernbane]] eller [[Dumper|dumpere]] i de større gruvene.

I større dagbrudd kjøres malmen i dag ut med dumpere på en rampe og i dypere underjordiske gruver transporteres malmen vanligvis opp med en egen gruveheis.

=== Oppredning og smelting ===
Etter at malmen var transportert ut ble den knust i passe store biter før den ble sortert, [[Sjeiding|sjeidingen]]. Det man ikke var interessert i ble transportert til store [[Slegghaugan|slagg-hauger]]. Malmen med forekomst av metallet man produserte ble smeltet eller transportert til [[Smeltehytte|smeltehytter]] i nærheten hvor det var bedre tilgang til kraft fra vannfall. Smelte prosessen kunne foregå i flere steg i forskjellige [[Masovn|spesialovner]] for å skille ut metallet.

=== Pumper ===
I alle tider har innsig av [[grunnvann]] vært et problem i de fleste gruvene. Flere typer [[Pumpe|pumper]] og anretninger for å fjerne vannet har blitt benyttet. Anretningene ble ofte drevet av vannhjul eller hestevandringer. På begynnelsen av 1700-tallet konstruerte engelskmannen [[Thomas Newcomen]] en [[dampmaskin]] som ble brukt til å pumpe opp vann fra gruver. Når man begynte å bruke boremaskiner bruker man vann til kjøling og til å dempe støvet, dette vannet må også pumpes ut. Slitasjen på pumpene i gruveindustriene er stor på grunn av partikler i vannet og lav pH-verdi på vannet. I dag finnes det meget dype gruver hvor det er store utfordringer med å få pumpet ut vannet.