Redigerer Gresk kunst i antikken (avsnitt)

== Monumentalskulptur ==
De som utøvet de visuelle kunstarter, inkludert skulptur, hadde ikke høy anseelse i antikkens Hellas, og ble sett på som kun kroppsarbeidere. Den greske historikeren [[Plutark]] skrev i sin biografi over [[Perikles]] at «vi beundrer kunstverkene, men vi avskyr de som skaper dem». Dette var et vanlig syn i antikken.

[[Fil:Zeus i Ganimedes, terracota. Taller corinti, 480-479 aC. Museu arqueològic d'Olímpia.JPG|thumb|Terrakottastatue fra sen arkaisk tid av Zevs med Ganymedes på armen, Olympia. Statuen var opprinnelig malt.]]
I dag blir antikk gresk skulptur som regel kategorisert i tre epoker: ''Arkaisk'', ''klassisk'' og ''hellenistisk''.

=== Materialer og former ===
Antikke greske skulpturer ble hovedsakelig skapt i to typer materialer: [[stein]] og [[bronse]].

Stein, spesielt [[marmor]] eller annen [[kalkstein]] av høy kvalitet, ble mest benyttet og hogd for hånd med metallredskaper. Steinskulpturer kunne være frittstående og var uthogd hele vegen rundt (skulptur) eller delvis uthogd som en del av en vegg eller bakgrunn, eksempelvis en frise eller Stele|gravstele ([[relieff]]).

Bronsestatuer hadde høyere status, men har overlevd i et mindre antall da metall var kostbart og ble gjenbrukt. Bronsestatuene ble vanligvis laget i den tapte voks-teknikken. [[Kryselefantin]], en statuetype som var dekket av [[gull]] og [[elfenben]], var de som smykket templene og ble sett på som den høyeste form for statuer, men bortimot ingen av disse har overlevd.

[[Terrakotta]] ble stundom benyttet for store statuer. Noen få eksempler på disse er bevart, delvis på grunn av at disse er svært skjøre. Den best kjente som har blitt bevart er en statue av [[Zevs]] som bærer [[Ganymedes (mytologi)|Ganymedes]], og ble funnet ved Olympia, utført en gang rundt 470 f.Kr. I dette tilfellet var terrakottaen malt, noe som ikke var uvanlig.

=== Arkaisk ===
[[Fil:Ac.kleobisandbiton.jpg|thumb|''[[Biton og Kleobis]]'', to nakne ynglinger, ''kouroi'', fra den arkaiske perioden, ca. 580&nbsp;f.Kr. Utstilt ved Delfis arkeologiske museum.]]
Skulptur er den viktigste bevarte form for antikk gresk kunst, skjønt kun et fragment av hva som ble skapt har overlevd. Gresk skulptur, ofte i form av [[Romerriket|romerske]] kopier, hadde en umåtelig innflytelse i [[den italienske renessansen]], og forble den «klassiske» modell for [[Europa|europeisk]] skulptur fram til begynnelsen av [[modernismen]] på slutten av [[1800-tallet]].

Inspirert av den monumentale steinskulptur i [[Egypt]] og [[Mesopotamia]] begynte grekerne i den arkaiske periode å hogge i stein. Frittstående figurer deler fastheten og den frontale fotstilling som karakteriserer østlige modeller, men deres former er mer dynamiske enn egyptisk skulptur, som eksempelvis ''[[Fruen av Auxerre]]'' og ''Heras torso'' (tidlig arkaisk tid, ca. 660-580 f.Kr., begge i [[Louvre]], [[Paris]]). Etter omtrent 575 f.Kr. har både kvinnelige og mannlige figurer som disse de såkalte [[Arkaisk smil|arkaiske smilet]]. Dette uttrykket, som ikke har noen spesifikk tilknytning til personen eller situasjonen som er framstilt, kan ha vært et grep for å gi figurene et egenartet menneskelig karaktertrekk.

[[Fil:Lady of Auxerre Louvre Ma3098 n2.jpg|thumb|left|150px|«Fruen av Auxerre»]]
Tre typer figurer var rådende — den stående nakne yngling (''kouros''), stående tildekket pike (''kore''), og sittende tildekket kvinne. Alle betoner og generaliserer de vesentlige og grunnleggende trekk hos det menneskelige legeme og viser en økende presis forståelse av [[Menneskets anatomi|den menneskelige anatomi]]. Ungdommene var enten statuer som hadde en gravfunksjon eller som votivgaver. Eksempler er ''Apollon'' ([[Metropolitan Museum of Art]], [[New York]]), et tidlig verk, ''[[Strangfords Apollon]]'' fra øya [[Anafi]] ([[British Museum]], [[London]]), et langt senere verk, og ''Anavyssos Kouros'' (Det nasjonale arkeologiske museum i Athen). Mer synlig er preget av muskler og skjelettstruktur i den sistnevnte statuen enn i tidligere verker. Stående, tildekte piker har et større uttrykksregister som i statuene [[Akropolismuseet]] i Athen. Deres drapering er skulpturert og malt med en fintfølelse og omhu som var vanlig for detaljene i denne perioden.

Grekerne besluttet således svært tidlig at den menneskelige form var den viktigste kunstneriske bestrebelsen. Ved å se deres guder i menneskelig form var det intet skille mellom det hellige og det verdslige kunsten — det menneskelige legeme var både verdslig og hellig. En mannlig nakenakt kunne like gjerne være en Apollon som året olympiske seierherre. I den arkaiske perioden var den viktigste skulpturelle form ''[[kouros]]'' (flertall ''kouroi''), stående mannlige nakenakt, se for eksempel ''[[Biton og Kleobis]]''. ''[[Kore]]'' (flertall ''korai''), stående, tildekt kvinnelige akt var også vanlig, men ettersom det greske samfunn ikke tillot offentlig framsyning av kvinnelig nakenhet før på 300-tallet f.Kr. ble kore betraktet som mindre betydningsfull for den kunstneriske skulpturutviklingen.

Som med vaser og keramikk produserte grekerne ikke skulptur kun for kunstnerisk framvisning. Statuer ble bestilt av enten enkeltmedlemmer i adelen eller av staten, og ble benyttet til offentlige minnesmerker som ofringer til templene, oraklene og helligdommene (noe som stundom blir vist ved inskripsjoner på statuene) eller som merker ved gravene. Statuer i den arkaiske perioden hadde ikke til hensikt å representere bestemte individer, men var avbildninger av et ideal — skjønnhet, gudfryktighet, ære eller offer. Disse ble alltid avbildet som en ung mann, i alder fra ungdomstid til tidlig modenhet, selv plassert ved gravene til eldre borgere. Kouroi var alle stilistisk like. Graderingen i den sosiale status av den personen som bestilte statuen ble indikert i statuens størrelse enn i den kunstneriske innovasjon.

=== Klassisk ===
* ''Se hovedartikkel, [[Streng stil]]''

I den klassiske perioden skjedde en kunstnerisk omveltning i gresk skulptur, ofte assosiert med innføringen av [[demokrati]] og slutten på den aristokratiske kultur knyttet til kouroi. Den klassiske perioden så endringer i skulpturens stil og funksjon. Positurene ble mer [[Naturalismen|naturalistiske]], se ''[[Vognkjøreren fra Delfi]]'' som et eksempel på overgangen til en mer naturalistisk skulptur, og greske skulptørers tekniske dyktighet økte i avbildningen av den menneskelige form i en rekke positurer. Fra rundt 500 f.Kr. begynte skulptørene å avbilde virkelige mennesker. Statuegruppen av ''[[Harmodius og Aristogeiton (skulptur)|Harmodius og Aristogeiton]]'', som ble satt opp i Athen for å minnes at [[Tyranni (styreform)|tyranniet]] var blitt veltet og [[demokrati]]et innført, er blitt sett på som det første offentlige monument som avbildet faktiske mennesker, om enn idealiserte.

[[Fil:Netuno19b.jpg|thumb|left|Bronseskulptur som er antatt å være enten [[Poseidon]] eller [[Zeus]], ''ca.''&nbsp;460&nbsp; f.Kr., Det nasjonale arkeologiske museum, Athen. Dette kunstverket fra klassisk tid ble funnet av fiskere i deres garn utenfor kysten av [[Artemision]] i 1928. Figuren er mer enn 2&nbsp;meter høy.]]
På samme tid fikk skulptur og statuer utvidet anvendelse. De store templene i den klassiske tiden som [[Parthenon]] i Athen, [[Zevstempelet i Olympia]], krevde [[relieff]]skulptur for dekorative friser, og skulpturer rundt for å fylle de triangulære feltene til [[pediment]]ene. Den vanskelige [[Estetikk|estetiske]] og tekniske utfordringen stimulerte den skulpturelle nyvinningen. Beklageligvis har disse verkene kun overlevd i fragmenter, den mest berømte er Parthenons skulptursamling hvor halvparten er i British Museum.

[[Fil:0025MAN-Relief2.jpg|thumb|Familiegruppe som gravmarkering i Athen, Det nasjonale arkeologiske museum, Athen.]]
Gravstatuer utviklet seg i denne perioden fra de rigide og upersonlige kouros i den arkaiske perioden til de meget personlige familiegrupper i den klassiske perioden. Disse monumentene er vanligvis funnet i Athens forsteder, noe som i antikk tid var gravlunder i byens utkant — i økende grad avbildet de faktiske mennesker, typisk framstilt som reisende som tar verdig farvel med sin familie. De er blant de mest intime og rørende levninger av antikkens grekere.

I den klassiske perioden kjenner vi for første gang navnene på individuelle skulptører. [[Feidias]] hadde overoppsyn på formgivning og byggingen av Parthenon. [[Praxiteles]] gjorde den kvinnelige nakenakt respektabel for første gang i den sene klassiske perioden (midten av 300-tallet f.Kr.): hans ''[[Afrodite fra Knidos]]'', som har blitt bevart i kopier, ble sagt av den romerske forfatteren [[Plinius den eldre]] at den var den største statuen i verden, «...og ikke bare overordnet til alt, ikke bare Praxiteles, men i hele verden, er Venus»<ref>Pliny: ''Amores'' (13-14)</ref>, og at den var plassert slik at hun kunne bli beundret likt fra alle kanter.<ref>Pliny: ''Natural History'', XXXVI.21</ref>

De største verkene i den klassiske perioden, statuen av ''[[Zevsstatuen i Olympia]]'' og statuen av ''[[Athena Parthenos]]'' (bokstavelig «Athene jomfruen») i Parthenon, begge gjort som [[kryselefantin]], utført av Fidias eller under hans ledelse, er tapt, skjønt mindre kopier eksisterer i andre materialer og det finnes gode beskrivelser av dem begge. Deres størrelse og prakt førte til keisere stjal dem i [[Østromerriket|den bysantinske tiden]] og begge ble flyttet til [[Konstantinopel]] hvor de senere ble ødelagt av brann.

=== Hellenistisk ===
* ''Se hovedartikkel, [[Hellenistisk kunst]]''

Overgangen fra klassisk til den hellenistiske perioden skjedde i løpet av 300-tallet f.Kr. I kjølvannet av erobringene til [[Aleksander den store]] (336 f.Kr. til 323 f.Kr.) ble gresk kultur spredt så langt unna som til [[India]], noe som er blitt avslørt ved utgravninger av [[Ai-Khanoum]] i østlige [[Afghanistan]]<ref>[http://www.mlahanas.de/Greeks/Cities/Ai_Khanoum.html Ai-Khanoum / Alexandria on the Oxus] {{Wayback|url=http://www.mlahanas.de/Greeks/Cities/Ai_Khanoum.html |date=20090126231809 }}</ref>, og sivilisasjon til [[det gresk-baktriske kongedømmet]]<ref>[http://hellenismos.us/?p=70 Hellenics on China’s Doorstep] {{Wayback|url=http://hellenismos.us/?p=70 |date=20080419092858 }}</ref> og [[det indo-greske kongedømmet]].<ref>[http://www.mlahanas.de/Greeks/History/IndoGreekKingdom.html Indo-Greek Kingdom] {{Wayback|url=http://www.mlahanas.de/Greeks/History/IndoGreekKingdom.html |date=20081204115955 }}</ref> [[Gresk-buddhistisk kunst]] representerte en [[synkretisme]] mellom gresk kunst og [[buddhisme]]ns visuelle uttrykk.

[[Fil:GandharaDonorFrieze2.JPG|thumb|400px|Gresk-buddistisk frise fra [[Gandhara]] med fromme som holder pisangblader er i hellenistisk stil, fra rundt 100-tallet e.Kr., i dag utstilt i [[Victoria and Albert Museum]].]]
Således ble gresk kunst mer mangfoldig og mer påvirket av kulturene til folkene som ble dratt inn i det greske virkefelt. En del [[Kunsthistorie|kunsthistorikere]] har også sett en nedgang i kvalitet og originalitet, men det er et subjektivt syn som ikke alle deler. Faktisk har en del skulpturer som tidligere ble karakterisert som klassiske viste seg senere å være hellenistiske, og den tekniske dyktigheten til hellenistiske skulptører er bevist i betydelige verker som ''[[Nike fra Samothrake]]'' og ''[[Pergamonalteret]]''. Nye sentre for gresk kultur, spesielt for skulptur, ble utviklet i [[Alexandria]] ([[Egypt]]), [[Antiochia]] ([[Syria]]), [[Pergamon]] ([[Anatolia]]), og andre byer. I løpet av 100-tallet f.Kr. hadde den voksende dominansen til stormakten [[Roma]] også absorbert mye av den greske tradisjonen — og et økende antall av også dens kunstgjenstander.

[[Fil:Venus de Milo Louvre Ma399 n4.jpg|thumb|150px|left|Venus fra Milo utstilt i [[Louvre]].]]
I løpet av denne perioden ble skulpturen mer og mer naturalistisk. Vanlige mennesker, kvinner, barn, dyr og hjemlige scener ble akseptable skulpturelle emner. Rike familier bestilte skulpturer for å utsmykke hjemmene og hageanleggene. [[Realisme|Realistiske]] portretter av menn og kvinner i alle aldre ble produsert, og skulptører følte seg ikke lengre forpliktet til å avbilde mennesker i henhold til skjønnhetsidealer eller fysisk perfeksjon. På samme tid vokste det opp hellenistiske byer i Egypt, Syria, og Anatolia som krevde statuer som avbildet guder og greske helter for sine templer og offentlige steder. Det gjorde skulptur, som vaser, til en industri, og konsekvensen ble standardisering og gradvis tap av kunstnerisk kvalitet. Av den grunn har flere hellenistiske statuer overlevd enn tilfellet er for klassiske perioden.

Noen av de best kjente hellenistiske skulpturer er ''[[Nike fra Samothrake]]'', også kalt for ''Den bevingede seier fra Samothrake'', fra rundt 100-tallet f.Kr., statuen av Afrodite fra øya [[Melos]], best kjent som ''[[Venus fra Milo]]'', midten av 100-tallet f.Kr., ''[[Døende galler]]'', ca. 230 f.Kr., og den monumentale statuegruppen, ''[[Laokoon-gruppen|Laokoon og sønnene hans]]'', omkring år 50 f. Kr. Alle disse statuene avbilder klassiske temaer, men deres behandling er langt mer sanselig og emosjonelt enn den langt mer alvorlige og strengere smaken fra den klassiske tiden ville ha akseptert og dens tekniske dyktighet kunne ha tillatt.

Oppdagelser som ble gjort på slutten av [[1800-tallet]] ved den nå nedsunkete antikke, egyptiske byen [[Heracleum]] innbefatter en uvanlig sanselig, detaljert og feministisk (i motsetning til guddommelig) avbildning av [[Isis]] fra 300-tallet f.Kr. Statuen markerer en kombinasjon av egyptisk og hellenistiske former som begynte på samme tid som Aleksander den stores erobring av Egypt.

Hellenistisk skulptur ble også markert av en generell økning i størrelsen som kulminerte med ''[[Kolossen på Rhodos]]'', slutten av 200-tallet f.Kr., og som hadde samme størrelse som dagens [[Frihetsgudinnen]] i [[New York]], [[USA]]. Kombinasjonen av [[jordskjelv]] og plyndring har ødelagt denne som også alle andre svært store verker fra denne perioden.