Redigerer Gotere (avsnitt)

== Den gotisk kulturarv ==
[[Fil:Don Pelayo.jpg|thumb|I Spania grunnla vestgoteren Pelagius kongeriket Asturias og begynte ''[[Reconquista]]''. Som nasjonal helt regnes han som Spanias første monark.]]
Gutere fra [[Gotland]] hadde muntlige tradisjoner om utvandringer sørover som nedtegnet i ''[[Gutasagaen]]''. Her fortelles det at folket på Gotland øket i en slik grad at øya ikke kunne fø på dem alle. De trakk lodd og hver tredje mann forlot øya. De dro «...oppover en elv som heter Dyna, og opp gjennom Russland. Så langt dro de at de kom til Hellas.»<ref>''Gutasagan'', utgitt 2000, Visby. ISBN 91-88036-41-3. Side 7, oversettelse ved Wikipedia. I note bakerst står det at «Fortellingen om utvandringen via Trosburgen, Fårö og Dagö til Hellas utgjør en lokal variant av sagnmotiv som gjenfinnes i mange land.»</ref> Goterne forhold til Sverige ble en viktig del av svensk nasjonalisme på 1500-tallet og fram til 1800-tallet. I dag identifiseres denne som svensk kulturbevegelse som kalles for [[götisisme]] hvor gotere i sin tid ble assosiert med götere i Götaland.

Goterne forsvant i stor grad fra den historiske scenen en gang rundt [[700]], og ingen gotisk nasjon løftet arven fra Romerriket slik frankerne gjorde i Frankrike. Kanskje nettopp av denne grunn fikk goterne en posisjon i mytenes verden hvor de ble et begrep som har ekko selv i våre dager.<ref name="Hedeager"> Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): ''Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere.'', Oslo, s. 135</ref>

Med en tradisjon som begynte i 1278, da kong [[Magnus Ladulås]] overtok den svenske trone ble en referanse til den gotiske opprinnelse inkludert i tittelen til kongen av Sverige: «Vi N.N. ved Guds nåde, konge av svenskene, goterne og venderne.» I 1973, med [[Gustav VI Adolf av Sverige]]s død ble tittelen forenklet til kun «konge av Sverige». I Danmark var også goterne en del av den danske kulturarv fram til 1972: «Frederik den Syvende, af Guds Naade Konge til Danmark, de Venders og Gothers, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken, Launborg og Oldenborg» var en del av den pompøse tittel som ble avskaffet med [[Margrethe II av Danmark]].<ref> [http://www.fredericiashistorie.dk/historie/konger/fr07.html Frederik VII]</ref>

I [[middelalderen]]s og det moderne Spania ble det antatt den spanske adelen nedstammet fra vestgotere (se [[Arthur de Gobineau]] for en tilsvarende fransk forestilling). Tidlig på 600-tallet hadde det [[Etnisitet|etniske]] skillet mellom gotere og spansk-romere forsvunnet helt, men anerkjennelsen av en gotisk opprinnelse, eksempelvis på gravsteiner, fortsatte å bli anerkjent blant adelen. Den vestgotiske adelen på 600-tallet så på seg selv som videreførte en særskilt gotisk bevissthet og som voktere av gamle tradisjoner som germanske navn; antagelig var disse tradisjonene begrenset til familiesfæren. Spansk-romersk adel tjenestegjorde for vestgotisk adel allerede på 400-tallet, og de to grenene av spansk adel hadde helt og holdent tilpasset seg lignende skikker to århundrer senere.<ref>Pohl, Walter (1998): ''Strategies of Distinction: Construction of Ethnic Communities, 300–800 (Transformation of the Roman World)'', BRILL, ISBN 90-04-10846-7, s. 124–126,</ref>

I dagens Spania kan det bli sagt om en mann som opptrer med særlig arroganse at han er «haciéndose los godos» («...opptrer som gotere»). Således ble betegnelsen ''godo'' i [[Chile]], [[Argentina]] og [[Kanariøyene]] et uttrykk rettet mot europeiske spanjoler som i koloniperioden opptrådte som de var overlegen enn folk født lokalt ''(criollos)''. I [[Colombia]] ble medlemmer av det konservative partiet referert til som ''godos''. På Kanariøyene kan man fortsatt høre uttrykket ''fuera godos'', «ut med goterne», hvilket er uttrykk som slår fastlandsspanjoler og gotere i hartkorn og hvor «gotere» ble synonymt med mangelen på smak og dannelse assosiert med fastlandsspanjoler.<ref name="Hedeager"/>

I andre deler av Europa fikk minnet om goterne et annet preg og med motsatt mening: «det fantastiske, det storslåtte og tapre - det var gotisk. [[Gotisk arkitektur|Gotisk stil]], for eksempel, er den ikke-klassiske, himmelstrebende spissbuestilen.» <ref name="Hedeager"/>

At både spanjolene og svenskene hevdet å nedstamme fra gotere førte til konflikt ved [[Konsilet i Firenze|konsilet i Basel]] i [[1434]]. Før en samling av kardinaler og delegater kunne begynne sin teologiske diskusjon måtte de beslutte hvor de skulle sitte under prosessene. Delegasjonene fra mer prominente nasjoner argumenterte at de burde sitte nærmeste paven, og de var også disputter over hvem som hadde de fineste solene og hvem som hadde stoler på matter. I en del tilfeller ble det gjort kompromisser hvor en del fikk et stolbein på en matte selv om ikke hele stolen var innbefattet. Nicolaus Ragvaldi, [[latin]]isert av [[Nils Ragvaldsson]], svensk biskop i [[Växjö]], hevdet at svenskene var etterkommere av de store goterne, og at folket i [[Västergötland]] (''Westrogothia'' på latin) var østgotere. De spanske delegatene ga svar at det var kun de late og intitiativløse gotere som hadde blitt igjen i Sverige hvor de heroiske gotere hadde forlatt landet, invadert Romerriket og bosatt seg i Spania.<ref> ''Ergo'' 12-1996.</ref><ref> Söderberg, Werner (1896): [https://runeberg.org/samlaren/1896/0195.html «Nicolaus Ragvaldis tal i Basel 1434»] i: ''Samlaren'', s. 187–195.</ref>

Også [[Østerrike]] benyttet gotere som politisk argument. På midten av 1500-tallet forsøkte den tysk-østerrikske hoffhistorikeren [[Wolfgang Lazius]] å benytte den gotiske arven ved å hevde at de omfattende gotervandringene hadde gjort områdene mellom [[Svartehavet]] og [[Cádiz]] i Spania til en slags nasjonalstat, og at landene derfor «med rette burde gjenforenes under [[Huset Habsburg|habsburgernes]] overhøyhet.» <ref name="Hedeager"/> Den svenske professor Olof Rudbeck førte en rekke argumenter på 1600-tallet for svensk gotisme, eller [[götisisme]], og hvor navnlikhet var talende bevis: [[Göta älv]], [[Göteborg]] og [[Gotland]], men hans egen argumentasjon svingte seg opp til absurde dimensjoner når han også hevdet at [[Atlantis]] lå i Sverige og antikkens greske [[akropolis]] lå i [[Uppsala]].<ref name="Hedeager"/> Et ekko av den samme absurdismen markerte seg på begynnelsen av 1800-tallet hevdet den franske forfatteren [[François-René de Chateaubriand|Chateaubriand]] omtalte goterne som «våre forfedre» og var av den oppfatning at «disse goterne tilhørte en overlegen rase».<ref name="Hedeager"/>

Den gotisk arven kom også til [[USA]] hvor [[George Perkins Marsh]] i [[1843]] bekjentgjorde de engelske innvandrernes «gotiske opprinnelse» og skrev boken ''The Goths in New-England'' (1843).<ref> Kliger, Samuel (Des., 1946): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/361233?uid=3738744&uid=2129&uid=2&uid=70&uid=4&sid=21102430136817 «George Perkins Marsh and the Gothic Tradition in America»] i: ''The New England Quarterly''. Vol. 19, No. 4, s. 524-531</ref> Det var fra Marsh at [[Johannes V. Jensen]] førte denne tradisjonen tilbake til [[Europa]] i utgivelsen ''Den gotiske Renæssance'' (1901).<ref> Holk, Iben: [http://www.e-poke.dk/jensen_gotisk1.asp «Johannes V. Jensen: ''Den gotiske Renaissance''»] {{Wayback|url=http://www.e-poke.dk/jensen_gotisk1.asp |date=20070125220225 }}, Silkeborg Bibliotek.</ref> Boken var en programerklæring for en ny litteratur. Gotere var [[angelsaksere]], og det var hos de praktiske engelskmenn og amerikanere at framtiden lå, ikke hos estetiserende og psykologiserende franskmenn: «Var de gamle gotere nomader, så bygde englenderne jernbaner; var deres forfedre kommet fra Asia til hest, så vendte de tilbake på dampskip...» <ref name="Hedeager136"> Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): ''Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere.'', Oslo, s. 136</ref>

Begeistringen for goterne fikk bisarre utløp og former noen tiår senere i [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]]. Etter angrepet på [[Sovjetunionen]] overveide tyskerne å integrere [[Krim]] i det tyske storriket som Goterland og omdøpe [[Sevastopol]] og [[Simferopol]] til henholdsvis Theoderikshafen og Gotenburg. Som nasjonalsosialistisk jubelrop gjallet «Unser sind der Goten und Vandalen Triumphe!» <ref name="Hedeager136"/>

Om det var denne [[Rasisme|rasistiske]] og [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] bruken som fikk [[Karen Blixen]] til å avholde å kalle sin engelske utgivelse ''Seven Gotic Tales'' da den kom på [[dansk]] i [[1937]] er uvisst. Den danske som den norske tittelen ble ''Syv fantastiske fortellinger''. Men det kan være at den engelske tittelen refererte til gotisk sentimentalisme som eksisterte som litterære sjanger, se [[gotisk roman]], på slutten av [[1700-tallet]], og som man ikke forventet at det lesende danske publikum kjente til.<ref name="Hedeager136"/>