Redigerer Georges Clemenceau (avsnitt)

== Politiker igjen ==
=== Første verdenskrig ===
Under [[første verdenskrig]] kom Clemenceaus politiske storhetstid. Ved krigsutbruddet i 1914 nektet Clemenceau å virke som justisminister. Han var en sterk kritiker av regjeringen, som han mente ikke gjorde nok for å vinne krigen. Han motsatte seg enhver tale om en kompromissfred; fienden måtte svi. Hans høye profil i opposisjon gjorde ham til den mest fremstående kritiker, og den mann som ble stående mens så mange andre vek og sviktet.<ref>Watson (1974), s 249-72</ref>
[[Fil:Georges Clemenceau.jpg|mini|Georges Clemenceau (1917)]]
I begynnelsen deltok han utelukkende i opposisjonen mot de skiftende regjeringer.

==== 1917: Statsminister ====
I november 1917 ble til slutt Clemenceau utnevnt til statsminister. I motsetning til sine forgjengere motsatte han seg sterkt indre uenighet og formante veteranene blant politikerne om å holde fred med hverandre.{{tr}}

Da han ble statsminister syntes seieren fjern. Det var liten aktivitet ved fronten, fordi man mente det var best å la det være med kun mindre angrep før støtten fra amerikanerne var kommet.{{tr}} På denne tiden var Italia på defensiven, og Russland hadde så godt som sluttet å kjempe, og det ble spådd (med rette) at landet snart ville slutte separatfred med fienden. Hjemme måtte regjeringen forholde seg til bitterhet og stor krigstretthet. Den måtte håndtere stadig flere demonstrasjoner mot krigen, ressursknapphet og flyangrep - angrep som både gjorde sto skade i Paris og som undergravde kampmoralen. Det ble også antatt at politikerne i hemmelighet søkte en fredsløsning.

Dette var en utfordrende situasjon for Clemenceau, som nå måtte vise at han kunne bedre enn alle de politikere han i mange år hadde utsatt for heftig kritikk. Han var også politisk isolert. Han hadde ikke noen tette bånd med noen parlamentariske ledere (alle sammen folk han lenge hadde kritisert) og måte stole på egne krefter og på en engere vennekrets.{{tr}}

Clemenceaus regjeringsovertakelse betød til å begynne med lite for soldatene i skyttergravene. De fleste så på ham som «bare nok en politiker», og den månedlige vurdering av soldatenes moral viste at bare en liten andel så noe forhåpningsfullt i hans regjering.{{tr}}

Langsomt, men sikkert begynte den selvsikkerhet han utstrålte å smitte over på soldatene.{{tr}} De ble oppmuntret av hans mange besøk til skyttergravene, og optimismen bredte seg også innen den alminnelige befolkning.{{tr}}

Etter mange års kritikk av den franske hær for dens konservatisme og katolisisme trengte Clemenceau å vinne offiserskorpsets tillit og medarbeid for å kunne utarbeide en fornuftig strategisk plan. Han utnevnte general [[Jean Jules Henri Mordacq|Henri Mordacq]] til sin militære stabssjef. Mordacq bidro til å inspirere tillit og gjensidig respekt i hæren for regjeringen, og dette skulle bli av vesentlig betydning.{{tr}}

Clemenceau ble også godt mottatt i pressen, som mente at Frankrike sårt trengte et sterkt lederskap.{{tr}} Det ble allment anerkjent at han aldri hadde sluttet å tro på Frankrikes totale seier.{{tr}} Men det var også dem som antok at også hans regjering ville bli av kort varighet.{{tr}}

==== 1918: Den tyske våroffensiven ====

Den 21. mars innledet tyskerne sin store våroffensiv. Den kom overraskende på de allierte, som fortsatt ventet på at brorparten av de amerikanske styrker skulle ankomme. Da tyskerne rykket frem den 24. mars trakk den britiske femte arme seg tilbake på en slik måte at det oppstod en luke i de britisk-franske linjene, slik at en tysk fremrykning mot Paris kunne la seg gjennomføre. Dette overbeviste Clemenceau og de andre allierte at en enhetlig overordnet kommando over deres styrker var den beste løsning. Det ble general [[Ferdinand Foch|Foch]] som fikk denne kommandoen.

Tyskerne fortsatte sin framrykking og Clemenceau fryktet at Paris kunne falle. Mange mente at hvis Clemenceau, Foch og [[Philippe Pétain|Pétain]] ikke ble fjernet snarest, ville Frankrike være tapt.{{tr}} Det var dem som mente at en ny regjering under Briand ville være det beste; at den ville kunne slutte fred på Tyskerne på gunstige vilkår.{{tr}} Clemenceau gikk heftig ut mot disse oppfatningene og fikk ved en bevinget tale i nasjonalforsamlingen et personlig tillitsvotum på 377 mot 110 stemmer.

==== 1918: Alliert motoffensiv, våpenhvile ====
Da den allierte motoffensiv, med friske amerikanske forsterkninger, begynte å trenge tyskernes front tilbake, ble det klart gor tyskerne at de ikke lenger kunne vinne.{{tr}} Selv om de fremdeles okkuperte meget alliert territorium, hadde de ikke tilstrekkelig med ressurser til å foreta noe angrep. Da land alliert med Tyskland begynte å be om våpenhvile, ble det opplagt av snart ville tyskerne gjøre det samme. Den 11. november ble [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenhvileavtalen med Tyskland undertegnet]]. Clemenceau betraktet dette som en tysk innrømmelse av nederlag, men dette var ikke det tyske synet. Clemenceau ble omfavnet på gatene og tiltrakk seg beundrende folkemengder. Betingelsene tyskerne hadde gått mned på, inneholdt flere ting som [[Ferdinand Foch]] hadde fremlagt for de tyske delagatene, men som Clemenceau ikke hadde hatt tanker om å forlange, da især okkupasjonen av den venstre bredden av Rhinen.{{tr}} 

Han ble betraktet som en sterk, energisk og positiv leder som var nøkkelen til den allierte seier i 1918.{{tr}}

=== Etter krigens avslutning ===
Den 19. februar 1919, mens [[Fredskonferansen i Paris (1919)|fredskonferansen i Paris]] pågikk, ble Clemenceau beskutt av anarkisten [[Émile Cottin]] i det han forlot sitt hjem i [[Rue Franklin]] for å kjøre til et møte med [[Edward M. House]] og [[Arthur Balfour]] i [[Hôtel de Crillon]]. En av kulene traff ham mellom ribbena, men gikk klar av vitale organer. Han sa straks etter: «De skjøt meg i ryggen; de våget ikke å angripe meg ansikt til ansikt»<ref>Margaret MacMillan: ''Paris 1919: Six Months that Changed the World'', Random House: New York, (2003). s 150</ref> Clemenceau kom raskt tilbake til helse og tilbake ved forhandlingsbordet 1. mars, og spottet attentatmannen for hans dårlige treffsikkerhet og benådet ham fra den ilagte dødsstraffen, som dermed ble omgjort til en fengselsstraff. Clemenceau vitset at skytetrening burde inngå under fengselsoppholdet, for det var flaut at en franskmann kunne avfyre syv skudd på så kort hold uten å forvolde større skade.{{tr}}

Under fredskonferansen i 1919 spilte Clemenceau en hovedrolle som én av «de fire store». Hans hovedmål var Tysklands uskadeliggjørelse og svekkelse. Han kjempet for å sikre Frankrikes grenser og erstatninger fra Tyskland, han hadde her USAs president [[Woodrow Wilson]] som viktigste motspiller.

Da Clemenceau kom tilbake til forhandlingene hadde man ennå ikke kommet til noe gjennombrudd vedrørende Frankrikes østgrense og kontrollen over [[Rhinlandet]]. Clemenceau anså at tysk kontroll over områder vest for [[Rhinen]] berøvet Frankrike en naturlig og lett forsvarbar grense, og hadde aller helst sett av elven ble den nye franske grense mot tyskerne, eventuelt med det tyskspråklige området som nøytral bufferstat.<ref>Watson (1976), s. 337.</ref> Saken ble til slutt løst da [[Lloyd George]] og Woodrow Wilson tilsa Frankrike øyeblikkelig militær assistanse skulle Tyskland noensinne gå til uprovosert angrep.<ref>Watson (1976), s. 347.</ref>

Det ble også bestemt at de allierte skulle okkupere området i femten år og at Tyskland deretter aldri skulle kunne remilitarisere det.<ref>Watson (1976), s. 350.</ref> Lloyd George fikk inn en klausul om mulig tidligere tilbaketrekning dersom tyskerne oppfylte traktatens krav, mens Clemenceau fikk inn artikkel 429 som tillot alliert okkupasjon utover de femten år dersom adekvate sikkerhetsgarantier mot uprovosert aggresjon ikke ble oppfylt. Dette var i tilfellet USAs senat skulle la være å ratifisere garantidelen av traktatdelen slik at ikke bare den amerikanske okkupasjonen, men også den britiske i dragsuget, ikke skulle bli noe av. Det var faktisk slik det skulle gå, og artikkel 429 sikret at Frankrike likevel fikk sin sikkerhetsbuffer.<ref>Watson (1976), s. 351.</ref>

President Poincaré og marskalk [[Ferdinand Foch]] gikk gjentatte ganger inn for et autonomt Rhinland. Men Clemenceau avviste det med at enigheten med USA og Storbritannia var av mer varig verdi enn et isolert Frankrike som holdt fast på Rhinlandet.<ref>Watson (1976), s. 351-353.</ref>

Et annet spørsmål gjaldt [[Saarland]]et. Clemenceau mente at dette området og dets kullgruver måtte tilfalle Frankrike etter at tyskerne systematisk hadde skadet kullgruvene i det nordlige Frankrike. Wilson var imot den territorielle overdragelsen. Det ble Lloyd George som fant frem til det kompromiss at kullgruvene i Saar skulle gis til Frankrike og at Saarlandet skulle regjeres av Frankrike i femten år hvoretter tilhørigheten skulle avgjøres ved folkeavstemning.<ref>Watson (1976), s. 349-350.</ref>

Ettertiden har bedømt ham hardt for de strenge krav til Tyskland i [[Versaillesfreden]] og gitt ham medskyld å skape de sosiale forhold i Tyskland som ble et hovedfaktor for nazismens gjennombrudd der.{{tr}} Denne kritikken er sannsynligvis bare betinget rimelig{{tr}} Flere av de andre allierte ledere stilte større økonomiske erstatningskrav enn han gjorde, og i noen tilfeller bidro han til å dempe krav fra det mest ytterliggående franske kretser.{{tr}}

Clemenceau hadde ikke særlig erfaring innen økonomi og finans, og stod under sterkt offentlig og parlamentarisk press for at de tyske reparasjoner måtte bli så høye som bare mulig.{{tr}} Det var allmen enighet om at Tyskland ikke skulle betale mer enn landet kunne tåle, men overslagene over hvor denne tålegrensen gikk var sterkt sprikende fra det heller moderate 2000 millioner pund til det vesentlig høyere estimat på 20000 millioner pund.{{tr}}

Clemenceau innså at ethvert kompromissbeløp ville utløse raseri både den franske og britiske allmennhet, og mente at eneste farbare vei var å nedsette en reparasjonskommisjon som skulle granske Tysklands reparasjonsevne.{{tr}} Dette innebar at den franske regjering ikke skulle involveres umiddelbart/direkte i spørsmålet om reparasjonenes størrelse.