Redigerer Folkevandringstiden (avsnitt)

=== Arianismen og folkevandringen ===
Takket være goteren [[Wulfila]]s misjon var en rekke av de germanske folkestammer som la ut på vandring blitt kristnet, men som [[arianisme|arianere]]. De var dermed ikke katolikker, ettersom [[Arius]]' lære var blitt forkastet av [[konsilet i Nikea]]. Da disse germanske gruppene veltet inn over Det romerske rikes grenser hadde mange av dem vært arianske kristne i mer enn hundre år.

Resultatet ble ikke den konflikt mellom nikenske (katolske) og ikke-nikenske (ikke-katolske) kristne som man kanskje kunne ha forventet. Det ble heller slik at det ble opprettet en ny ariansk kirkelig struktur for innflytterne, som bestod side om side med den gamle katolske. De germanske eliter var arianere, de erobrede folkeslag forble katolikker. Noen forskere anser at denne ordningen med parallelle kirkelige strukturer ikke var primært et  utslag av en religiøs toleranse fra erobernes side, men snarere et behov for å holde på noe som markerte deres egenart i det folkehav av ikke-germaner som de nå hersket over og til å begynne med ikke ville bli assimilert i. 

Selv om de fleste germanske stammer tolererte de nikenske kristne i å pleie sine strukturer og tro, var det ikke slik overalt. Vandalene forsøkte i mange tiår å få sine nordafrikanske nikenske undersåtter å få over til ariansk tro: De utviste det nikenske (katolske) presteskap, oppløste klostre og la et stort press på befolkningen. 

Etterhvert mistet imidlertid arianismen sin kraft. Ved begynnelsen av 700-tallet hadde de germanske rikene enten blitt erobret av nikenske nabofolk, eller de hadde av egen kraft glidd over til katolsk nikensk tro.