Redigerer Filip II av Makedonia (avsnitt)

== Personlighet og arv ==
[[Fil:Facade of Philip II tomb Vergina Greece.jpg|thumb|Fasaden på Filip IIs grav i Vergina]]
[[Fil:Hades and Persephone, Vergina.jpg|thumb|Veggmaleri i den antatte graven til Filip II, rytteren kan forestille Filip selv.]]
På begynnelsen av Filips kongetid var kongeriket Makedonia sentrert på lavlandet rundt hovedstaden Pella, mens det øvrige Makedonia besto av mer eller mindre uavhengige småkongedømmer. Fiendtlig innstilte grekere i sør karakteriserte de makedonske kongene som barbarer, og makedonernes tykke greske dialekt var vanskelig å forstå for dem. Mens makedonerne på den ene siden var innenfor det greske fellesskapet, markerte de seg samtidig som adskilte, som makedonere. Men den tradisjonelle kongefamilien, [[argeadedynastiet]], betraktet sin opprinnelse i [[Argos]] i sørlige Hellas, derav navnet ''argeader''. En gang rundt 500 f.Kr. ble [[Aleksander I av Makedonia|Aleksander I]] tillatt å delta i [[Antikkens olympiske leker|de olympiske leker]] som var begrenset for kun grekere. Var Filip II greker?

Filip II hadde sine tenåringsår i byen [[Korint]] og ble oppfostret i henhold til gresk kultur og språk. Filip II sørget for at den greske filosofen [[Aristoteles]] ga undervisning til hans sønn Aleksander. De makedonske kongene ønsket å bli betraktet som [[grekere]]. De støttet gresk kultur, beskyttet greske poeter som [[Pindar]]os og [[Evripides]], og ga oppdrag til store greske malere i sin tid og mesterskulptøren [[Kallimakos]]. Forskningen de siste tiårene har vist at studiet av makedonske personnavn, månedsnavnene i den makedonske kalenderen og et voksende antall personlige inskripsjoner som er blitt avdekket i Makedonia, i en kontekst av 300-tallet f.Kr., kan makedonsk dialekt knyttes til det samtidige gresk språket i nordvestlige Hellas. I kongedømmets dynastiske senter Aigai ([[Virginia]]) holdt de makedonske kongene deres lokale olympiske leker og ved [[Dion (Hellas)|Dion]] ved den sørlige grensen ble det holdt kulturelle feiringer for [[muse]]ne.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 193</ref>

Ved å være de nordligste av de antikk greske områdene var makedonernes oppmerksomhet vendt både nordover som sørover. De var inngiftet med [[barbar]]er, og Filips egen mor var antagelig også en. En del av de særegne makedonske tradisjonene var opplagt barbariske; tidligere kunne ikke en mann bære et belte før han hadde drept en fiende i kamp. Filip var også [[polygami]]st. I løpet av tre år hadde han ikke mindre enn fire hustruer, og endte opp med syv, og tre av dem var ikke greske. Om makedonernes selvbilde var gresk, kunne de i andre sammenhenger markere seg selv som makedonere.<ref name="Fox, Robin Lane 2006">Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 194</ref>

Filip hadde «en utdannet sjarme, kombinert med stor tapperhet i kamp, og en impulsiv sjenerøsitet».<ref name="Fox, Robin Lane 2006"/> Athenske sendebud roste hans flotte utseende (til tross for å ha mistet et øye i kamp), utmerkede hukommelse, gjestmildhet, og hans dyktighet i drikkegilder. Hans store suksess i å bli en dominerende maktfaktor i Hellas bygde på «bløff og løfter, kunstferdig kledd opp som diplomati.» Hans gjentatte brev til Athen var «full av vage løfter, villedende selvrettferdighet og til sist tendensiøs historie.»<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 198</ref> Men bak sin sjarm og diplomati var Filip uansett nødt til være en sterk konge, en stor kriger, en ivrig jeger, være gavemild og drikke hardt og tett i makedonske gjestebud. Det var disse kvalitetene som formet en makedonsk hersker og som ga tillit i hans hoff.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 199</ref> «Filip avskydde de som var av ordinært vesen og tok seg av sin egen eiendom, men han priset og æret de som var spandabel og tilbrakte sine liv med å kaste terninger og drikke...» skrev den greske historikeren [[Theopompos]] etter å ha tilbrakt tid hos Filip i [[Pella]].<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 192</ref>

Den hæren som Aleksander erobret [[Perserriket]] med var bygd opp og trenet av Filip. En stor enhet av 3000 kongelige skjoldbærere var Filips oppfinnelse, knyttet til en trenet tropp med kongelige fotsoldater sammen med et kongelige kavaleri som red på begge flankene av hæren. Fotsoldatenes lange spyd, ''sarissa'', var bærebjelken i den nye hæren, var uttenkt av Filips taktiske vurderinger, og som Aleksander overtok.

[[Fil:Olympia Philippeion 2010 4.jpg|thumb|right| Filippeion ved [[Olympia (Hellas)|Olympia]]]]
[[Heroon]] (helligdom) i Vergina, Makedonias gamle hovedstad Aigai, er antatt å ha vært dedikert for dyrkelsen av familien til Aleksander den store. Den kan ha huset en kultstatue av Filip II. Det er sannsynlig at han ble vurdert som en helt eller kanskje til og med guddommeliggjort ved sin død. Selv om makedonerne ikke betraktet Filip som en gud, mottok han andre former for anerkjennelse, slik som ved [[Eresos]] (alter for Zevs Filippeios), [[Efesos]] (hans statue ble plassert i tempelet for [[Artemis]]), og i [[Olympia (Hellas)|Olympia]] hvor [[Filippeion]] ble bygd. Det var en [[Jonisk søyleorden|jonisk]], sirkelrundt minnesmerke som inneholdt statuer av hans familie, inkludert var Filip II selv, hans sønn Aleksander, hans hustru Olympias, hans far [[Amyntas III av Makedonia|Amyntas III]] og mor [[Eurydike I av Makedonia|Eurydike I]]. Minnesmerket ble opprettet for å feire Filips seier i [[Slaget ved Khaironeia (338 f.Kr.)|slaget ved Khaironeia]] i 338 f.Kr.

[[Isokrates]] skrev en gang til Filip at om han beseiret Perserriket var det ingenting igjen for ham, annet enn å bli en gud,<ref>Ferguson, Everett (2003): [http://books.google.no/books/about/Backgrounds_of_Early_Christianity.html?id=3tuKkxU4-ncC&redir_esc=y ''Backgrounds of early Christianity''], Wm. B. Eerdmans Publishing, ISBN 0-8028-0669-4, s. 202</ref> og [[Demades]] foreslo at Filip burde bli ansett som den trettende gud. Imidlertid er det ingen klare hentydninger om at Filip ble løftet opp til guddommelig status av sin sønn Aleksander.<ref>Long, Charlotte R. (1987): ''The twelve gods of Greece and Rome'', Brill, ISBN 90-04-07716-2, s. 207</ref>