Redigerer Fascisme (avsnitt)

===Det fascistiske Italia===
<!--Historikeren [[Stanley G. Payne]] beskriver fascismen i Italia slik:
:Primært et politisk diktatur … Selve Fascistpartiet hadde blitt nærmest fullstendig byråkratisert og underdanige, ikke dominant over, staten. Storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt ekstensiv autonomi, særlig i de tidlige årene. De væpnede styrker nøt også betydelig autonomi … Fascistmilitsen var underlagt militær kontroll … Rettssystemet hadde fått være stort sett intakt og relativt autonom i tillegg. Politiet fortsatte å være styrt av statlige embetsmenn og ble ikke tatt over av partilederne … ei heller var en ny stor politielite opprettet … det var aldri noe spørsmål om å føre kirken under den generelle underdanigheten … betydelige sektorer av det italienske kulturliv beholdt utbredt autonomi, og intet stort statlig propaganda- og kulturministerium eksisterte … Mussolini-regimet var hverken særlig blodsutgytende ei heller særlig undertrykkende.<ref name="AStory"/> -->
====Mussolini i maktposisjon====
Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.<ref name="AStory">{{cite book|author=Stanley G. Payne|title=A History of Fascism, 1914–1945|url=https://books.google.com/books?id=x_MeR06xqXAC&pg=PA122|year=1996|publisher=U of Wisconsin Press|page=122|quote=A primarily political dictatorship....The Fascist Party itself had become almost completely bureaucratized and subservient to, not dominant over, the state itself. Big business, industry, and finance retained extensive autonomy, particularly in the early years. The armed forces also enjoyed considerable autonomy....The Fascist militia was placed under military control....The judicial system was left largely intact and relatively autonomous as well. The police continued to be directed by state officials and were not taken over by party leaders...nor was a major new police elite created....There was never any question of bringing the Church under overall subservience.... Sizable sectors of Italian cultural life retained extensive autonomy, and no major state propaganda-and-culture ministry existed....The Mussolini regime was neither especially sanguinary nor particularly repressive.}}</ref>

Etter å ha blitt utpekt Italias statsminister måtte Mussolini danne en koalisjonsregjering, fordi fascistene ikke hadde flertall i det italienske parlamentet.<ref name="sgp110" /> Mussolinis koalisjonregjering forfulgte innledningsvis en [[Økonomisk liberalisme|økonomisk liberal]] politikk under ledelse av den liberale finansministeren [[Alberto De Stefani]], en sentrumspolitiker, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.<ref name=sgp110/> Innledningsvis fant liten drastisk endring i regjeringspolitikken sted, og undertrykkende politiaksjoner var begrenset.<ref name=sgp110/>

Fascistene begynte sitt forsøk på å befeste fascismen i Italia med Acerbo-loven. Denne loven garanterte to tredjedels flertall i parlamentet til ethvert parti eller koalisjonsliste som fikk flest stemmer, gitt at de fikk mer enn 25 % av stemmene i valget.<ref name="sgp113" /> Etter betydelig fascistisk vold og trusler vant fascistenes koalisjonen et flertall av stemmene, og dermed fikk fascistene mange seter i parlamentet.<ref name=sgp113/> I valgets kjølvann brøt en politisk krise og skandale ut etter at Giacomo Matteoti, deputert medlem av Sosialistpartiet, ble bortført og drept av fascister.<ref name=sgp113/> De liberale og venstreminoriteten marsjerte i protest ut av parlamentet i det som kom til å bli kjent som ''Secessione dell'Aventino''.<ref name="sgp114" /> Den 3. januar 1925 talte Mussolini til det fascistdominerte italienske parlamentet, og erklærte at han var personlig ansvarlig for hendelsen, men insisterte samtidig på at han ikke hadde gjort noe galt. Han erklærte seg selv Italias diktator, tok fullt ansvar over regjeringen, og kunngjorde parlamentets avskjedigelse.<ref name=sgp114/> Fra 1925 til 1929 ble fascismen gradvis maktbefestet: deputerte opposisjonspolitikere ble nektet adgang til parlamentet, sensur ble innført og et dekret av desember 1925 gjorde Mussolini kun ansvarlig for kongen.<ref name="routledge42" />

====Den katolske kirke====
I 1929 fikk fascistregimet den romersk-katolske kirkes politiske støtte og velsignelse etter at regimet underskrev et konkordat med kirken, kjent som [[Lateran-avtalen]], hvori pavemakten fikk statssuverenitet og finansiell kompensasjon for frarøvelsen av kirkeeiendom av liberalstaten på 1800-tallet.<ref name="routledge43" /> Ikke lenge etter avtalen ble underskrevet hadde kirken, etter Mussolinis egen innrømmelse, truet med å få ham «ekskommunisert», dels på grunn av hans umedgjørlige natur og fordi at han hadde «konfiskert flere utgaver av katolske aviser i de følgende tre måneder enn i de syv foregående år.»<ref>[[Denis Mack Smith]], ''Mussolini'', New York: NY, Vintage Books, 1983, s. 162</ref> Innen slutten av 1930-årene ble Mussolinis antigeistlige retorikk mer høylytt, da han gjentatte ganger fordømte den katolske kirke og diskuterte måter å avsette paven. Han tok stillingen at «pavemakten var en ondartet svulst i Italias kropp, og at den 'måtte utryddes en gang for alle,' fordi det ikke var plass i Roma til både paven og han selv.»<ref>[[Denis Mack Smith]], ''Mussolini'', s. 222–223</ref> I sin bok fra 1974 skrev Mussolinis enke, Rachele, at hennes ektemann alltid hadde vært en ateist fram til slutten av sitt liv, og skrev at hennes ektemann «i bunn og grunn var irreligiøs til hans senere år.»<ref>Rachele Mussolini, ''Mussolini: An Intimate Biography'', New York: NY, Pocket Books, 1977, s. 131. Originally published by William Morrow in 1974</ref>

Nasjonalsosialistene i Tyskland benyttet liknende antigeistlig politikk. Gestapo konfiskerte hundretalls klostre i Østerrike og Tyskland, utkastet geistlige og lekmenn, og erstattet ofte kirkens kors med hakekors.<ref>Jochen von Lang, ''The Secretary: Martin Bormann, The Man Who Manipulated Hitler'', New York: NY, Random House, 1979, s. 221</ref> Ved å referere til hakekorset som «Djevelens kors» fikk kirkeledere sine ungdomsorganisasjoner forbydd, møteaktivitet begrenset og forskjellige katolske tidsskrift sensurert eller bannlyst. Regjeringstjenestemenn fant det til slutt nødvendig å utplassere «nazister i redaktørstillinger i den katolske presse.»<ref>Richard J. Evans, ''The Third Reich in Power'', New York: NY, Penguin, 2005, s. 239: “Nazis into editorial positions in the Catholic press.”</ref> Opp mot 2720 geistlige, hovedsakelig katolikker, ble arrester av Gestapo og fengslet i [[konsentrasjonsleiren Dachau]].<ref>Paul Berben, ''Dachau, 1933–1945: The Official History'', Norfolk Press 1975, s. 276-277</ref>

====Korporativistisk stat====
Fascistregimet etablerte et korporativistisk [meglings]system i 1925 med Palazzo Vidioni-pakten hvori den italienske arbeidsgiverforeningen Confindustria og fascistiske fagforeninger ble enige om å anerkjenne hverandre som de eneste representanter for Italias arbeidsgivere og arbeidstakere, og ekskluderte ikkefascistiske fagforeninger. Fascistregimet opprettet et Foretaksministerium som opprettet 22 sektorbaserte korporasjoner, bestående av representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere fra de forskjellige næringene. Både arbeiderstreiker og lockouter ble forbudt.<ref name=cb150/> Korporasjonene skulle oppmuntre arbeidsgivere og arbeidstakere til å oppdage felles interesser, og dermed begrave klassekampen. I praktisk ble korporasjonene styrt av næringslivsledere, mens arbeiderorganisasjoner ble satt til side og deres bånd til fabrikkene ble fjernet.<ref>Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 137, Penguin Books 2005</ref>

Arbeiderorganisasjoner var sjeldent ledet av arbeidere selv, men heller utpekte fascistpartimedlemmer.<ref name=cb150/>

====Aggressiv utenrikspolitikk====
I 1920-årene forfulgte det fascistiske Italia en aggressiv utenrikspolitikk, med blant annet [[Korfu-hendelsen|et angrep på]] den greske øya [[Korfu]], forsøk på å utvide italiensk territorium på [[Balkan-halvøya]], planer om krig mot [[Tyrkia]], forsøk på å forårsake borgerkrig i Jugoslavia ved å støtte [[Kroater|kroatiske]] og makedonske separatister for å legitimere italiensk intervensjon, samt gjøre [[Albania]] til et de facto italiensk protektorat ''[[de facto]]'', som ble gjennomført med diplomatiske midler i 1927.<ref name="expansionism" /> Som svar på opprør i den italienske kolonien Libya gav Fascist-Italia opp tidligere liberal kolonipolitikk med samarbeid med lokale ledere. I stedet, ved å hevde at italienere var en «overlegen rase» sammenlignet de «afrikanske rasene» og dermed hadde retten til å kolonisere de «underlegne» afrikanerne, ønsket de å bosette 10–15 millioner italienere i Libya.<ref name="aaa134" /> Dette resulterte i en aggressiv militært felttog kjent som ''pasifiseringen av Libya'' mot libyske innfødte, inkludert massedrap, bruk av [[konsentrasjonsleir]]er, og tvangsutsulting av tusenvis av mennesker.<ref name=aaa134/> Italienske myndigheter utførte [[etnisk rensning]] ved å tvangsutkaste 100000 [[beduin]]ske kyrenaikere, halvparten av befolkningen av [[Kyrenaika]] i Libya, fra sine bosetninger som var tiltenkt italienske bosettere.<ref name="mussolini" /><ref name="university44" />

====Hitler tar til seg den italienske modell====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 119-1486, Hitler-Putsch, München, Marienplatz.jpg|thumb|left|300px|Nasjonalsosialister i [[München]] under [[Ølkjellerkuppet]].]]
[[Marsjen mot Roma]] gav fascismen internasjonal oppmerksomhet. En tidlig beundrer av de italienske fascistene var [[Adolf Hitler]]. Han begynte å forme seg selv og NSDAP i samsvar med Mussolini og fascistene,
mindre enn én måned etter marsjen.<ref name="kershaw" /> Nasjonalsosialistene, anført av Hitler og den tyske krigshelten [[Erich Ludendorff]], forsøkte seg på en «marsj mot Berlin» basert på marsjen mot Roma, noe som endte i det mislykkede [[Ølkjellerkuppet]] i [[München]] i november 1923.<ref name="dissolution" />