Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Napoléons dominans (1806–1811)===
[[Fil:Europe 1812 map en.png|miniatyr|Europa i 1812, med Frankrike og deres satellittstater på sitt største, før Napoléon angrep Russland.]]
Østerrike hadde forhandlet fred med Frankrike, og selv om Preussen valgte å delta i krigen etter å ha vært i fred med Frankrike i ti år, ble prøysserne slått i [[slaget ved Jena-Auerstedt|dobbeltslaget ved Jena-Auerstedt]]. Preussen mistet alle områder vest for elven [[Elben]], men fikk ellers beholde mye.

Områdene vest for Elben ble, som [[kongeriket Westfalen]], del av Rhinforbundet. Områder i øst som Preussen hadde erobret fra Polen ble gjort om til [[hertugdømmet Warszawa]]. Russland ble bekjempet ved [[slaget ved Friedland]], men Alexander I valgte ikke å ri inn i Russland fordi han var bekymret for at en retrett kunne medføre at befolkningen tolket det til at det var på tide å gjøre opprør. I stedet gikk Russland også med på fredsforhandlinger slik at det igjen bare var Storbritannia som kjempet mot Napoléon. Fredsforhandlingene mellom Napoléon og Alexander I i 1807 førte faktisk til det motsatte av tidligere status; Frankrike og Russland gikk inn i en allianse der Storbritannia ble fienden. Frankrike og Russland respekterte sine forskjellige områder, Frankrike i vest og Russland i øst. Napoléon var også klar på at Russlands fremtid lå i India, Persia og Tyrkia.<ref>Side 421–22, Palmer, Colton</ref>

For å svekke Storbritannia, fikk Napoléon både sine egne områder, Spania, Østerrike, Preussen og Russland til å boikotte alle britiske varer og å slutte å handle med Storbritannia (kjent som [[fastlandssperringen]]). Tanken var at hele Europa skulle være samlet. På det daværende tidspunktet var det bare to land som ikke var direkte under Napoléons kontroll; [[Danmark-Norge]] og [[Portugal]]. Danmark hadde planer om å være nøytrale, men Storbritannia tok ingen sjanser. I stedet [[Slaget om København (1807)|bombarderte britene København og stjal skipene]]. Danmark allierte seg dermed med Napoléon.<ref>Side 422, Palmer, Colton</ref>

Portugal ble et litt større problem. Napoléon hadde lenge stått fast i Spania. Han hadde prøvd å påvirke Spania ved å få både [[Karl IV av Spania|Karl IV]] og hans sønn [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand]] til å slutte å kjempe mot hverandre og i stedet overlate tronen til Napoléons bror [[Joseph Bonaparte]]. Imidlertid gikk ikke det som ønsket for Napoléon, da resten av Spania foraktet ham. Dette førte til [[den spanske selvstendighetskrigen]], der [[geriljakrig]] ble brukt av spanjolene. Britene sendte en ekspedisjon til Portugal for å støtte opprøret. Etter at flere franske generaler overga seg, skapte dette en tro på at Napoléon kunne beseires, og anti-franske bevegelser spredte seg til hele det tysktalende Europa.<ref>Side 422–423, Palmer, Colton</ref>

Den tysktalende opprørsfølelsen ble særlig merket i Østerrike. Østerrike bestemte seg for nok en gang å danne en allianse, [[Den fjerde koalisjonen|nå den fjerde]], mot Frankrike. For i det hele tatt å kunne gjennomføre det, måtte Østerrike selv kjempe en «frigjøringskrig», det vil si en krig for å få tilbake områdene fra Frankrike. De ble raskt nedkjempet av Napoléon og tyske prinser. Et resultat av dette ble at Østerrike mistet områder i Galicia til hertugdømmet Warszawa. Østerrike mistet også områder i nordlige Balkan til [[De illyriske provinser]]. Etter at [[Clemens von Metternich]] tok over utenrikspolitikken, valgte Østerrike fred med Frankrike. Napoléon valgte derfor å fokusere midlertidig på interne saker, blant annet å skaffe seg en arving.<ref>Side 423–424, Palmer, Colton</ref> Avtalen mellom Frankrike og Russland gjorde at Russland fikk frie tøyler til å gå til krig mot Sverige, Storbritannias allierte, gjennom [[finskekrigen]]. Hensikten til Russland var å erobre [[Finland]]. Russland lyktes, og de erklærte [[Storfyrstedømmet Finland]] under russisk styre.<ref>Side 319, Matt i Klinge: «Finland: From Napoleonic Legacy to Nordic Co-operation» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

====Revolusjonen spres også intellektuelt ====
[[Fil:Code Civil 1804.png|miniatyr|[[Code civil des français]] garanterte for utvidede rettigheter til alle borgere.]]
I 1810 var Frankrike på sitt mektigste. Landets innflytelse strakk seg fra Keiserdømmet Frankrike (Frankrike, Kroatia, deler av Slovenia, Piemonte, Toscana og den tidligere pavestaten), Stor-Frankrike (Nederland, Belgia, Spania, Rhinforbundet, hertugdømmet Warszawa, resten av Italia med unntak av Sicilia og Sardinia) og allierte (Østerrike, Russland, Preussen, Danmark-Norge og Sverige). Bare Storbritannia med Irland, Det osmanske rike og Portugal var utenfor Napoléons rekkevidde.<ref>Side 425–427, Palmer, Colton</ref>

Imidlertid handlet ikke erobringene bare om kontroll av landområder. Med fransk eller franskvennlig styre kom også revolusjonære ideer. Napoléon trodde på [[Konstitusjon|grunnlover]] som stabiliserende i et styre. Han var en stor tilhenger av [[rettssikkerhet]], og innførte [[Code civil des français]], også kjent som «Code Napoléon», i alle sine erobrede områder. For ham var det ingen vesensforskjell mellom folkeslagene, han forsto det slik at alle ønsket frihet og liberale ideer. Blant disse var likhet for loven og mulighet for sosial mobilitet, bevegelsesfrihet, frihet til å gifte seg, å stille i retten med mer. Imidlertid var det slik at i mesteparten av områdene som tilhørte Stor-Frankrike ble adelen kompensert for tapene, slik at de som ville eie landet sitt måtte kjøpe det fri fra de adelige.

Likevel var det klart at makten til de adelige var redusert. Det samme gjaldt geistlig makt. [[Den spanske inkvisisjonen]] ble forbudt, [[tiende]] forsvant, kirkegods ble konfiskert og jøder, protestanter, katolikker og ikke-troende fikk samme rettigheter. Religiøs tilhørighet ble erstattet av territoriell. [[Laug]]systemet ble avskaffet, retten til å arbeide ble stedfestet, maktstrukturer som hindret fri flyt av arbeidskraft, som lokale oligarkier, ble fjernet. Arv eller salg av embeter forsvant, og rettsvesenet ble uavhengig av lokaladministrasjonen. Lokaltoll ble fjernet, og flere land gikk over til [[SI-systemet|metrisk system]] og desimalsystem i valutaen. Lønningssystemet, skattesystemet og tollsystemet ble modernisert for å øke gevinsten av arbeid og handel, og skatteinnkreving ble nasjonalisert.<ref>Side 428–429, Palmer, Colton</ref> Napoléon mislyktes dermed med å få støtte fra områder med en sterk bondeklasse, især Nord-Italia og Bayern. I Spania var det imidlertid svært upopulært, og ble innført sakte og med forsiktighet.<ref>Side 429–431, Palmer, Colton</ref>