Redigerer Elizabeth I av England (avsnitt)

=== Spania ===
[[Fil:Elizabeth I (Armada Portrait).jpg|thumb|300px|Portrett av Elizabeth som feirer seieren over [[den spanske armada]] i 1588, avbildet i bakgrunnen. Elizabeths hånd hviler på en [[globus]], som symboli på hennes internasjonale makt.]]
Etter den katastrofale okkupasjonen og tapet av Le Havre i 1562–1563 unngikk Elizabeth militære ekspedisjoner på kontinentet fram til 1585 da hun sendte en engelsk hær for å gi støtte til et hollandsk protestantisk opprørere mot [[Filip II av Spania]]. Dette kom i kjølvannet av dødsfallene i 1584 til de allierte [[Vilhelm I av Oranien]], kalt for Vilhelm den tause, og [[François, hertug av Anjou]], og overgivelsen av en rekke hollandske byer til [[Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza]], som var Filips guvernør av de spanske Nederlandene. I desember 1584 underminerte en allianse mellom Filip og [[Den katolske liga (Frankrike)|den franske katolske liga]] i [[Joinville-traktaten]] Anjous bror [[Henrik III av Frankrike]]s muligheter til å motstå spansk dominans av [[Nederlandene]]. Den strakte også spansk innflytelse langs kanalkysten av Frankrike hvor den katolske liga sto sterkt, og økte trusselen om en invasjon av England.<ref name=haigh135/> Beleiringen av [[Antwerpen]] sommeren 1585 ledet av hertugen av Parma gjorde det nødvendig med en form for reaksjon fra englenderne og hollenderne. Resultatet var [[Nonsuchtraktaten]] av august 1585 hvor dronning Elizabeth lovte militær støtte til Holland.<ref>Strong / van Dorsten, 20–26</ref> Traktaten markerte begynnelsen på [[den anglo-spanske krig (1585)]] som varte fram til [[freden i London (1604)|freden i London]] i 1604.

Ekspedisjonen ble ledet av Elizabeths tidlige frier, Robert Dudley, jarl av Leicester. Elizabeth ga innledningsvis ikke sin støtte for denne utviklingen. Hennes strategi var å gi støtte til hollenderne på overflaten med en engelsk hær, mens hun fikk i gang hemmelige fredssamtaler med Spania allerede dager etter at Leicester var kommet til Holland,<ref>Strong / van Dorsten, 43</ref> noe som førte henne på kant med Leicester som både ønsket og ble forventet av hollenderne å utkjempe en reell krig. Elizabeth på sin side ønsket at han «unngikk alle kostnader av enhver avgjørende handling med fienden».<ref>Strong / van Dorsten, 72</ref> Han gjorde derfor dronningen rasende ved å akseptere posisjonen som guvernør-general av hollenderne ([[Generalstatene]]), og hun anså at dette var en hollandsk komplott for å tvinge henne til å akseptere overherredømme over Nederlandene, noe hun så langt alltid hadde avslått.<ref>Strong / van Dorsten, 50</ref> Hun skrev til Leicester:

:«Vi ville aldri ha tenkt (hadde vi ikke sett det ut fra erfaring) at en mann oppdratt av oss selv og ekstraordinært favorisert av oss, over enhver annen undersått av dette landet, ville på et slikt foraktelig vis brutt vårt bud i en sak som i så stor grad berører vår ære…»<ref>Brevutkast til Robert Dudley, jarl av Leicester, 10. februar 1586, avlevert av sir Thomas Heneage. Loades, 94: «We could never have imagined (had we not seen it fall out in experience) that a man raised up by ourself and extraordinarily favoured by us, above any other subject of this land, would have in so contemptible a sort broken our commandment in a cause that so greatly touches us in honour… And therefore our express pleasure and commandment is that, all delays and excuses laid apart, you do presently upon the duty of your allegiance obey and fulfill whatsoever the bearer hereof shall direct you to do in our name. Whereof fail you not, as you will answer the contrary at your utmost peril.»</ref>

Elizabeths ga ordre til at hennes sendebud skulle lese hennes brev med misbilligelse høyt for det hollandske statsråd og med Leicester til stede.<ref>Chamberlin, 263–264</ref> Denne offentlige ydmykelsen av hennes generalløytnant ble kombinert med at hun fortsatte samtaler for en egen fred med Spania, og underminerte ugjenkallelig hans posisjon hos hollenderne. Den militære kampanjen ble hardt hindret av Elizabeths gjentatte nei til å sende midler for hans sultende soldater. Hennes uvillighet til å forplikte seg for saken, Leicesters egne mangler som politisk og militær leder og den kaotiske situasjonen i hollandsk politikk, preget av opprivende fraksjonsvirksomhet, var årsaken til at kampanjen feilet.<ref>Haynes, 15; Strong / van Dorsten, 72–79</ref> Leicester oppga til slutt sin kommando i desember [[1587]].

I mellomtiden hadde [[Francis Drake]] foretatt en større sjøreise mot spanske havner og skip i Karibien i 1585 og 1586, og i 1587 hadde han gjort et suksessfullt raid mot Cádiz, ødelagt den spanske krigsflåte som var påtenkt det som i den katolsk verden ble kjent som ''Empresa de Inglaterra'' (''the Enterprise of England'' = «Englandsforetaket»), det vil si å velte det nye protestantiske regimet i England. Filip II av Spania besluttet til sist å ta krigen til England.<ref>Parker, 193–194; Adams, Simon: [http://www.bbc.co.uk/history/british/tudors/adams_armada_01.shtml The Spanish Armada], BBC</ref>

Den [[12. juli]] [[1588]] seilte [[den spanske armada]], en stor flåte av skip, mot [[Den engelske kanal]] med plan om å skipe en spansk invasjonsstyrke kommandert av hertugen av Parma til kysten av sørøstlige England fra Nederlandene. En kombinasjon av feilberegning,<ref>Da den spanske flåtens kommandant, [[Alonso Pérez de Guzmán y Sotomayor, 7. hertug av Medina Sidonia|hertugen av Medina Sidonia]], nådde kysten av Calais oppdaget han at hertugen av Parmas soldater ikke var ferdige og forberedte, og han ble tvunget til å vente, og det ga engelskmennene anledning til selv å angripe. Loades, 64.</ref> uhell og et angrep fra engelske brannskip den 29. juli utenfor [[Gravelines]], spredte de spanske skipene til nordøst og førte til at armadaen ble beseiret.<ref>Black, 349.</ref> Restene av Aramadaen kjempet seg hjem til Spania etter katastrofale tap utenfor kysten av [[Irland]] (etter at en del skip hadde forsøkt å seile tilbake ved å seile opp [[Nordsjøen]] og gå rundt De britiske øyer og sørover langs kysten av Irland)<ref name=neale300>Neale, 300.</ref>

Uvitende om armadaens skjebne gikk den engelske militsen til forsvar av lander under kommando av jarlen av Leicester. Han inviterte Elizabeth til å inspisere sine tropper ved [[Tilbury]] i [[Essex]] den 8. august. Hun bar en brystplate av sølv over en hvit fløyelsdrakt og adresserte soldatene i en av hennes [[Elisabeths tale til soldatene i Tilbury|mest berømte taler]]: <ref>Selv om de fleste historikere er enige om at Elizabeth holdt en slik tale, er den overleverte talens ekthet blitt diskutert ettersom den ikke ble utgitt før i 1654. Doran ''Suitors'', 235–236.</ref>

:«Mitt elskede folk, vi har blitt overtalt av noen som er bekymret for vår trygghet, å ta omhu i av frykt for forræderi hvordan vi engasjerer oss ved store bevæpnete mengder; men jeg forsikrer dere, jeg ønsker ikke å leve for å mistro mitt trofaste og kjærlige folk… Jeg vet jeg har kroppen av en svak og hjelpeløs kvinne, men jeg har hjertet og magen av en konge, og også av en konge av England, og tenker med stor forakt om Parma eller Spania, eller hvilken som helst prins av Europa som våger å invadere grensene til mitt rike.»<ref>Somerset, 591; Neale, 297–98.</ref>

Da det ikke kom noen invasjonen kunne nasjonen juble. Elizabeths opptog ved et takkegudstjeneste ved [[St. Pauls katedral]] var likestilt med hennes kroning i oppstyr og begeistring.<ref name=neale300/> Amadaens nederlag var en mektig propagandaseier, både for Elizabeth og det protestantiske England. England tok sin seier som et tegn på Guds gunst og på nasjonens ukrenkelighet under jomfrudronningen.<ref name=loades61/> Imidlertid var seiren ikke et vendepunkt for krigen som fortsatte og hvor Spania vant. Spania kontrollerte Nederlandene og trusselen om invasjon opphørte ikke.<ref name = "xucglh">Black, 353.</ref> Sir [[Walter Raleigh]] hevdet etter hennes død at Elizabeths forsiktighet hadde vært en forhindring og en hemsko i krigen mot Spania: «Om den avdøde dronningen hadde trodd like mye på soldater som hun gjorde på sine skrivere, hadde vi i hennes tid banket det store riket i småbiter og gjort deres konger om til regenter av fiken og appelsiner som i gamle dager. Men hennes majestet gjorde alt halvveis, og ved mindre invasjoner lærte spanjolene hvordan de skulle forsvare seg selv, og å se sine egne svakheter.»<ref>Haigh, 145.</ref>

Selv om noen historikere har kritisert Elizabeth av tilsvarende årsaker,<ref>For eksempel har C. H. Wilson rettet skrap kritikk mot Elizabeth for den halvhjertede krigen mot Spania. Haigh, 183.</ref> har Raleighs bedømmelse ofte blitt bedømt som urettvis. Elizabeth hadde god grunn til å ikke å stole for mye på sine kommandanter som hadde en tendens til handling og «å bli fraktet med forfengelighetens ødeleggelser», slik hun selv uttrykte det.<ref>Somerset, 655.</ref>