Redigerer Donnerfølget (avsnitt)

=== "The Forlorn Hope" ===

{| class="wikitable infobox" style="text-align: center; font-size: 95%; margin: 0 0 0.5em 1em;;"
|+Medlemmer av "The Forlorn Hope"
|-
! scope="col" | Navn
! scope="col" | Alder
|-
| Antonio* || 23‡
|-
| Luis* || 19‡
|-
| Salvador* || 28‡
|-
| Charles Burger† || 30‡
|-
| Patrick Dolan* || 35‡
|-
| William Eddy || 28‡
|-
| Jay Fosdick* || 23‡
|-
| |Sarah Fosdick || 21
|-
| Sarah Foster || 19
|-
| William Foster || 30
|-
| Franklin Graves* || 57
|-
| Mary Ann Graves || 19
|-
| Lemuel Murphy* || 12
|-
| William Murphy† || 10
|-
| Amanda McCutchen || 23
|-
| Harriet Pike || 18
|-
| Charles Stanton* || 30
|-
| colspan="2" | * døde på veien <br /> † vendte tilbake før de nådde passet <br /> ‡ estimert alder{{sfn|Johnson|1996|p=294-298}}
|}

Det gikk dårlig med de som hadde slått leir ved Truckee Lake. Spitzer døde, og deretter Baylis Williams (en oksekjører for Reedfamilien), snarere av feilernæring enn av sult. Franklin Graves lagde fjorten par [[truger]] av lær og [[Åk|okseåkene]] til vognene. Den 16. desember satte 17 menn, kvinner og barn ut til fots i et forsøk på å krysse passet.{{sfn|McGlashan|1918|p=66-67, 83}} Enkelte av de som gikk av sted var foreldre som måtte etterlate unge barn hos de som ble igjen i leiren. De pakket lett: mat for seks dager, en rifle, et teppe hver, en øks og noen pistoler, og håpet å komme seg til Bear Valley.{{sfn|Stewart|1988|p=116-121}} Historikeren [[Charles McGlashan]] kalte senere trugefølget for ''[[Forlorn Hope|the Forlorn Hope]]'' ("det tapte håp") - et begrep brukt om frontsoldater i en risikabel krigssituasjon.{{sfn|McGlashan|1918|p=66}}{{sfn|Johnson|1996|p=49}} To av de som hadde lagt i vei uten truger, Charles Burger og ti år gamle William Murphy, vendte tidlig tilbake.{{sfn|McGlashan|1918|p=67}} Andre i trugegruppen lagde truger til tolvåringen Lemuel Murphy den første kvelden, av en av kløvsadlene de hadde med seg.{{sfn|McGlashan|1918|p=67}}

Trugene viste seg å være god hjelp på turen opp i passet. Trugevandrerne var dårlig ernærte og hadde ikke erfaring med å sove ute i snø som kunne være opp til 3,7 meter dyp. Innen den tredje dagen var de fleste blitt [[Snøblindhet|snøblinde]]. Da de skulle begynne å gå om morgenen 21. desember ble Stanton igjen. Han hadde strevd med å holde tritt i flere dager, og sa han ville komme etter de andre snart. Levningene hans ble funnet på samme sted året etter.{{sfn|Stewart|1988|p=122-125}}{{sfn|Rarick|2008|p=136}}

Gruppen gikk seg vill. Etter to dager uten mat foreslo Patrick Dolan at en av dem skulle melde seg frivillig til å dø for å bli mat til de andre. Noen foreslo en [[duell]], mens en annen beretning beskriver forsøk på å lage et lotteri for å velge offer.{{sfn|Rarick|2008|p=136}}<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Oregon and California in 1848|etternavn=Thornton|fornavn=J. Quinn|år=1849|side=|kommentar=utdrag publisert i Johnson 1996, s. 52-60}}</ref> Eddy foreslo at de skulle fortsette å gå inntil noen simpelthen falt om, men en snøstorm tvang dem til å stoppe. Antonio, dyrepasseren, var den første til å bukke under; den neste var Franklin Graves.{{sfn|Stewart|1988|p=126-130}}{{sfn|Rarick|2008|p=137}}

Snøstormen fortsatte å rase, og Patrick Dolan begynte å [[Hypotermi|snakke i ørska, tok av seg klærne, og løp inn i skogen]]. Han kom snart tilbake, men døde noen timer senere. Ikke lenge etter begynte noen i gruppa å spise deler av kroppen hans. Søsteren til Lemuel prøvde å gi Lemuel noe av det, men han døde ikke lenge etter. Eddy, Salvador og Luis nektet å spise. Neste morgen parterte gruppen likene til Antonio, Dolan, Graves og Murphy, og skilte musklene og organene fra resten av levningene. De tørket kjøttet og organene for å bevare dem, og passet på at ingen skulle behøve å spise levningene av slektningene sine.{{sfn|Stewart|1988|p=131-133}}<ref name=":0" />
[[Fil:WilliamEddy.jpg|alt=William Eddy, et medlem av Donnerfølget. Han døde i 1859. Originalbildet finnes hos Bancroft Library, University of California, Berkeley.|miniatyr|William H. Eddy]]
Etter å ha hvilt i tre dager ga de seg i vei igjen, for å leite etter riktig vei. Eddy ga til slutt opp forsettet sitt om å ikke spise av menneskekjøttet, men snart var det slutt på det også. De begynte å ta fra hverandre trugene for å spise oksehuden de var laget av, og snakket til og med om å drepe Luis og Salvador for å spise dem. Eddy advarte dem, og de sneik seg stille unna.<ref name=":0" /> Jay Fosdick døde en natt, og da var det opprinnelige følget på 17 blitt til sju personer. Eddy og Mary Graves gikk av sted for å jakte, men da de kom tilbake med vilt hadde Fosdicks levninger allerede blitt stykket opp til mat.{{sfn|Rarick|2008|p=142}}<ref name=":0" /> Etter enda noen dager - nå hadde det gått 25 siden de forlot Truckee Lake - kom de over Salvador og Luis, som ikke hadde spist noe på omtrent ni dager og var døden nær. William Foster skjøt dem i den tro at levningene deres ville være gruppens siste håp for å unngå sultedøden.{{sfn|Johnson|1996|p=62}}

Noen dager seinere snublet gruppen inn i en urbefolkningsbosetning, og da så de så forferdelig ut at innbyggerne først rømte sin vei. Innbyggerne ga dem av den lille maten de hadde: nøtter, gress og pinjekjerner.{{sfn|Johnson|1996|p=62}} Et par dager etter fortsatte Eddy, med hjelp fra stammemedlemmer, til en [[ranch]] i et lite jordbrukssamfunn i utkanten av Sacramentodalen.{{sfn|Stewart|1988|p=142-148}}{{sfn|Johnson|1996|p=63-64}} Et hurtig sammensatt redningsmannskap fant de seks øvrige overlevende 17. januar. Turen fra Truckee Lake hadde tatt dem 33 dager.{{sfn|Rarick|2008|p=142}}{{sfn|Stewart|1988|p=149}}