Redigerer Den norske kirke (avsnitt)

== Tjenester og stillinger ==

=== Prest, prost og biskop ===
* [[Prest]]ene er [[ordinasjon|ordinert]] til tjeneste. I luthersk tradisjon er prestetjenesten definert som en tjeneste med Ord og sakrament ([[Confessio Augustana]] art. 5). Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være [[sølibat]]ære. Menighetsprester har etter ny tjenesteordning normalt ansvar for et sokn og tittelen [[sokneprest]]. Man vigsles til en tjeneste, og må derfor være ansatt til prestetjeneste av en viss varighet før man kan søke vigsling. Vigslingskravet er normalt fullført [[candidatus theologiæ|cand.theol.]]-utdanning med tillegg av praktisk-teologisk seminar. [[Sokneprest]]en sitter i menighetsrådet og har ansvar for at soknets [[kirkebok|kirkebøker]] blir ført. Sokneprester og [[kapellan]]er tilsttes av [[bispedømmeråd]]et. Det ansettes også prostiprester med hele prostiet som virkefelt.
* [[Spesialprest]]er. Det finnes også en rekke spesialprester som [[sykehusprest]]er, [[sykehjemsprest]]er, [[studentprest]]er, [[fengselsprest]]er og [[feltprest]]er. [[Døveprest|Prestetjenesten blant døve og hørselshemmede]] er organisert som et prosti i Den norske kirke og ikke som en spesialprestetjeneste.
* [[Prost]]. Hvert bispedømme er delt inn i [[prosti]]er, og de 107 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en [[katedral|domkirke]], og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast stedfortreder for sin biskop. Hvert prosti er videre inndelt i sokn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke ([[kirkelov]]en §&nbsp;2). Prosten var tidligere selv sokneprest i et av soknene, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten ikke automatisk lenger sokneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sokneprest kan således være to forskjellige personer. Proster skal etter ny ordning fortsatt være statstjenestemenn, men tilsettes av bispedømmerådet.

[[Fil:Helga Haugland Byfuglien.jpg|thumb|Bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien.{{Byline|Kirkens informasjonstjeneste}}]]

* [[Biskop]]. Det høyeste [[embete]] i Den norske kirke er bispeembetet. Biskopene utnevnes av Kirkerådet. Da kirken i Norge ble del av den lutherske kirke i Danmark ved reformasjonen i 1537, ble bispeembetet avskaffet og biskopene erstattet med [[superintendent]]er. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den katolske forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble snart gjeninnført, men med en luthersk definisjon av embetet. I luthersk tradisjon er biskoptjenesten en prestetjeneste, men med tilsynsansvar for et bispedømme. Biskopene velges normalt fra prestestanden. I 1993 ble [[Rosemarie Köhn]] den første kvinnelige biskop i Den norske kirke. Den norske kirke har elleve [[bispedømme]]r og – fra 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for [[Bispemøtets preses|preses]] innenfor Nidaros bispedømme.

Frem til 2000 var det krav om teologisk embetseksamen for å bli prest i Den norske kirke. Spørsmålet om ikke-teologer burde kunne ordineres i visse situasjoner ble en del diskutert i det 20. århundre. I 2000 ble det åpnet for at andre personer med relevant utdanning og bakgrunn kunne ordineres som prester på visse vilkår og etter vurdering i Kirkerådets evalueringsnemnd. Teologisk embetseksamen er fortsatt hovedregelen, men forskriften oppstilte fra 2006 som alternativ enten masterstudium/hovedfagsstudium som «i innhold og omfang tilsvarer cand. theol.», eller grad på masternivå med relevans for prestetjeneste, samt minst 80 studiepoeng i teologiens hoveddisipliner, eller «særlige kvalifikasjoner». Dermed vil eksempelvis mastergrader i luthersk teologi fra utlandet, eller andre norske eller utenlandske mastergrader i visse fag i kombinasjon med teologiske tilleggsstudier, kunne gi grunnlag for prestetjeneste.<ref>[https://kirken.no/globalassets/kirken.no/bispemotet/2018/dokumenter/bm-saksdokumenter/bm-27_18-kvalifikasjonskrav-for-prestetjeneste.pdf Kvalifikasjonskrav for prestetjeneste]</ref>

[[Den svenske kirke]] beholdt ved reformasjonen sin [[erkebiskop]] (i [[Uppsala]]), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da [[Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland]] ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i [[Åbo]]. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som [[preses]]) i det nyopprettede [[Bispemøtet]]. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med [[Nidaros domprosti]] som tilsynsområde. Biskop [[Helga Haugland Byfuglien]] i [[Borg bispedømme]] ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen.

=== Primus inter pares ===
''Primus inter pares ([[lat.]]'' «den fremste (første) blant likemenn») er en funksjonsbeskrivelse som brukes om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at lederskapet nødvendigvis er formalisert og uten å ha annen myndighet over sine likemenn enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen, som kan skyldes [[ansiennitet]], alder eller tradisjon. I de lutherske folkekirkene i Norden brukes uttrykket som en beskrivelse av at [[erkebiskopen]] (Sverige og Finland) eller den [[ledende biskop]]en (Danmark og Norge) er en symbolsk leder som ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene.

Den norske kirkes ledende biskop var fra 1814 til 1920-årene etter dansk mønster og det norske [[hoffrangreglementet]] av 1817, biskopen i Christiania/Oslo. Dette ledet til at hovedstadsbispen uformelt ble omtalt som Den norske kirkes [[primas]] ([[senlatin]] til [[lat.]] [[primus]]; «den første», «den fornemste» – her i betydningen fast ledende biskop). Da biskopene i Den norske kirke fra 1917 begynte å holde regelmessige drøftelsesmøter, bispemøter, ble det for hver sesjon valgt en ordstyrer som ble betegnet som «formann» og fra 1932 som [[preses]] ([[lat.]] ''praeses'', ''praesidere'', «den som har forsete», den som presiderer (sml. [[president]])).

Oslo biskops ledende rolle siden 1817 og det faktum at bispemøtene ble holdt i Oslo, gjorde at hovedstadsbispen hvert år ble valgt til formann/preses. I 1984 begynte biskopene å velge preses for et år om gangen. Ved [[Andreas Aarflot]]s avgang som Oslo biskop i 1998 besluttet de øvrige biskopene at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Første preses fra en annen bispestol enn Oslo ble da biskop [[Odd Bondevik]] i Møre. I 2001 valgte man biskop [[Finn Wagle]] i Nidaros, i 2006 biskop [[Olav Skjevesland]] i Agder og Telemark og i 2010 biskop [[Helga Haugland Byfuglien]] i Borg.

Nyordningen med en fast utnevnt leder i Den norske kirkes bispemøtet fra 2011 innebærer at det ble opprettet et tolvte bispeembete som skal bruke det meste av sin tid på lederoppgavene, med base i [[Nidaros]]. Dette nye bispeembetet kan med samme rett som Oslo biskop før 1920-årene omtales som [[primas]]. Den norske kirke har imidlertid valgt å fortsatt bruke betegnelsen [[preses]] eller ledende biskop. Også denne biskopen vil være «primus inter pares» blant biskopene, slik erkebiskopen er det i Svenska kyrkan og i [[Den evangelisk-lutherske kirken i Finland|Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland]].

=== Andre vigslede stillinger ===
* [[Diakon]]er vigsles til sin tjeneste. Diakonene står under tilsyn av biskopen. De har ansvar for det [[diakoni|diakonale arbeid]] i menigheten, som for eksempel sorgarbeid, hjelp til eldre og trengende, omsorg for miljøet og så videre Det kreves enten [[teologi]]sk, helse- og sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn.
* [[Kateket]]er vigsles til sin tjeneste i kirken og står under tilsyn av den lokale biskop. Kateketens hovedoppgave er å lede menighetens undervisningstjeneste, dette gjelder i prinsippet undervisning for alle aldersgrupper, men er ofte i praksis blitt fokusert på barn og ungdom. Det kreves bakgrunn fra teologi eller pedagogikk (med hovedvekt på kristendomsopplæring).
* [[Kantor]]en er musikalsk leder i menigheten, og vigsles til sin tjeneste. En kantor er med på planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og de kirkelige handlinger. Han er også korleder og koordinerer konsertvirksomhet og andre kulturtilbud. Han har også ansvar for og tilsyn med kirkens orgel. Kantors arbeidsomfang varierer etter lokale forhold og tilgjengelige ressurser. Til tjenesten som kantor kreves godkjent kandidateksamen i [[kirkemusikk]]. Kantoren har særlig kompetanse innen orgelspill, kordireksjon samt [[liturgikk]] og [[hymnologi]].

=== Andre ansatte ===
Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stillinger knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er:

* [[Kirkeverge]]n er en vanlig brukt betegnelse for daglig leder for det kirkelige fellesråd i kommunen, og har driftsansvar for kirkebygninger og kirkegårder. Kirkevergen er arbeidsgiver/leder for alle de kirkelig ansatte utenom prestene.
* [[Klokker]]. Hver kirke kan ha en klokker som er underlagt kirkevergen. I mange kirker utføres klokkertjenesten i dag av en eller flere frivillige. Klokkerens hovedoppgaver er å bistå presten ved kirkelige handlinger.
* [[Kirketjener]]. Hver kirke skal ha en kirketjener som er underlagt kirkevergen. Kirketjener har det daglige ansvar for vedlikehold av kirken samt forberedelser til kirkelige handlinger i kirken.

Det finnes dessuten en rekke andre stillingskategorier knyttet til menighetsarbeid, kirkelig administrasjon og drift av kirkegårder.