Redigerer Danmark (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Danmarks historie}}
===Fra forhistorie til vikingtid===
[[Fil:Runic stone Jellinge Denmark.jpg|upright|thumb|[[Jellingsteinene]], kalt Danmarks dåpsattest på grunn av inskripsjonene om [[Gorm den gamle]], Danmarks første konge. {{Byline|Sven Rosborn}}]]
Dansk forhistorie startet for ca. 15&nbsp;000 år siden med at folk lenger sørfra fulgte etter [[rein]]en som fulgte [[Weichsel (glasial)|innlandsisen]] som trakk seg stadig lenger nordover i forbindelse med klimaendringene som pågikk. På denne tiden levde reinsdyrsjegerne her, og de ble avløst av grupper av andre jeger-sankerfolk som livnærte seg av jakt, fiske og sanking fra naturen i årtusener.

For ca. {{formatnum:6000}} år siden ble [[Mesolitikum|eldre steinalder]] langsomt avløst av [[Neolittisk tid|yngre steinalder]]. 1800 f.Kr. ble denne igjen avløst av [[bronsealderen]] og [[500 f.Kr.]] begynte [[jernalder]]en.

Allerede på slutten av jernalderen, omtrent på 700-tallet, kan det ha eksistert en sterk dansk sentralmakt. Her kunne det kolossale forsvarsverket [[Dannevirke]] og [[Kanhavekanalen]] på [[Samsø]] være et «bevis». Imidlertid mener de fleste moderne historikere at nettopp Danmark som geografisk område nok snarere bør oppfattes som en del av det [[Frankere|frankiske]] riket i denne perioden. Forhistorien sluttet med [[vikingtiden]] da danske [[viking]]er begynte å herje og handle i det meste av [[Europa]]. De danske vikingene begynte å kreve såkalt [[Danegeld]], som innebar at konger fra [[England]] betalte skatt til den danske kongen mot å unngå plyndringer. Danske og andre skandinaviske vikinger hadde en stormaktsrolle i det som i dag er Europa i det meste av vikingtiden, blant annet på grunn av den sterke flåten.

=== Danmark i middelalderen ===
Den danske historien innledes på [[700-tallet]] da de første skriftlige kildene begynner å omtale forholdene i landet. Slik sett er vikingtiden en overgangsfase mellom forhistorien og den danske [[middelalderen]] som ble en periode, hvor kontakten med det øvrige Europa fikk stadig større betydning. Tre forhold veide tungt; kongenes forsøk på å øke sin makt innenriks, deres forsøk på å utvide maktområdet utenriks og striden med [[Hansaforbundet]]. Maktkampen innenriks sto først mellom stormennene på den ene siden og kongemakten på den andre. Senere ble det til en strid mellom kirken og kongemakten. Utenriks forsøkte man å skape og fastholde et Østersjørike, noe som kulminerte i [[Kalmarunionen]] av [[1397]]. Samarbeidet med Hansaforbundet var en handelsmessig nødvendighet, men også et konstant økonomisk problem. Dette byforbundet fikk stor innflytelse på Danmarks forhold og var i perioder den reelle makten i landet.

=== Reformasjon og enevelde ===
{{Utdypende|Danmarks historie (1660–1814)}}
[[Fil:Scandinavia 1658.gif|thumb|Avståelser fra [[Danmark-Norge]] etter [[freden i Roskilde]] 1658:<br /><span style= "color:#FFDD00">'''Gult'''</span>: [[Skåne]] og [[Båhuslen]].<br /><span style= "color:#E20E0E">'''Rødt'''</span>: [[Halland]] ble avstått for 30 år i [[1645]], men gjort permanent.<br /><span style= "color:#8622ff">'''Lilla'''</span>: Avståtte områder [[Trondhjems len]] og [[Bornholm]] som ble tilbakelevert i [[1660]] etter opprør gjennom [[freden i København]]]]
[[Renessansen]] innebar et markant skille i Danmarks historie, særlig fordi [[reformasjonen]] ble en del av endringen. Kongen inndro da alt kirkegods i unionen Danmark-Norge, og la samtidig ned [[Riksrådet|det norske riksrådet.]] Norge, som ennå var svekket og tynt befolket etter svartedauen, ble dermed gjort til et lydrike under Danmark. Senere la kongen også ned det danske riksrådet, og sto på den bakgrunn sterkt overfor adelen. Men en stor del av rikdommen ble brukt til krigføring, mest tydelig er dette eksemplifisert i renessansekongen [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]]. Han fikk oppført mange vakre bygninger rundt i landet, men led alvorlige nederlag med sin deltakelse i [[tredveårskrigen]] i [[Tyskland]]. Den fortsatte kampen med Sverige medførte nederlag på nederlag med stadige tap av territorier, først øyene i Østersjøen, ved [[freden i Roskilde]] i [[1658]] også danske kjerneprovinser som Skånelandene, og de norske lenene [[Bohuslän|Båhuslen]] og [[Trondhjems len]].

Adelens svik under [[Karl Gustav-krigene]] ga muligheten for et statskupp hvor kong [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] veltet den gamle forfatningen og innførte [[enevelde]]t med støtte fra borgerskapet. En ny [[Tjenesteadel|embetsadel]] vokste frem med kongens gunst, og borgerne i byene fikk etter hvert øket innflytelse. Landet var preget av den kulturelle påvirkningen fra [[Frankrike]] og av kongens tyskpregede forvaltning. Med opphevingen av [[stavnsbåndet]] og senere med andre reformer innenfor landbruket fikk landet en økonomisk fremgang. Framgangen ble avbrutt da [[Storbritannia|britene]] tok den danske flåten. Dette og [[Slaget om København (1807)|Københavns bombardement]] tvang Danmark i armene på [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]], mens Sverige allierte seg med Storbritannia. Med [[Wienerkongressen|freden i Wien]] i (1815) ble Danmarks union med Norge oppløst. Forut for dette kom [[Statsbankerotten (1813)|statsbankerotten]] i 1813, men allikevel ble perioden en oppgangstid for for eksempel dansk filosofi, diktning og billedkunst ([[Den danske gullalder|gullalderen]]).

=== Demokrati, industrialisering og verdenskriger ===
{{Utdypende artikkel|Danmarks historie (1814–1848)}}
Etter freden i Wien besto det danske monarkiet av kongeriket og [[hertugdømmene]] [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]], [[Holstein]] og [[Lauenborg]] samt koloniene. Slesvig har vært et dansk [[len]] med både dansk- og tysktalende befolkning, mens Holstein og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av det [[tyske forbund]]. Tysksinnede i [[Rådgivende provinsialstenderforsamlinger (Danmark)|stenderforsamlingene]] i Slesvig og Holstein ønsket en sterkere tilknytning til Tyskland. Den danske politikken derimot var splittet mellom den konservative [[Helstatspolitikk]]en og den [[De Nationalliberale|nasjonalliberale]] [[Ejderpolitikken|Ejderpolitikk]]. Helstatsfolkene ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som hertug i Slesvig og Holstein. Ejderfolkene ville forene Slesvig med Danmark i en dansk nasjonalstat. Tyske og danske nasjonalliberale sto uforsonlig mot hverandre. Spørsmålet var om Slesvig skulle være dansk eller tysk. Dette førte til et opprør mot Danmark og den [[første slesvigske krig]]. Da Danmark fikk støtte fra Storbritannia og da krigens forløp falt ut til dansk fordel, ble [[status quo]] gjenopprettet. I [[London-protokollen]] fra 1852 måtte Danmark love å ikke knytte Slesvig eller Sønderjylland nærmere til kongeriket enn Holstein.
I forbindelse med revolusjonene i Europa i (1848) fikk Danmark en fri og demokratisk [[Danmarks grunnlov|forfatning]] i [[1849]]. 
[[Fil:Grundlovgivende rigsforsamling - Constantin Hansen.jpg|thumb|''[[Den Grundlovgivende Rigsforsamling (maleri)|Den grunnlovgivende forsamling]]'' den 23. oktober 1848. Maleri av [[Constantin Hansen]].]]
De underliggende skillelinjene var imidlertid ikke fjernet, og i 1864 brøt den [[andre slesvigske krig]] ut. Nå hadde ikke landet engelsk støtte, [[skandinavisme]]n førte heller ikke til militær hjelp og den danske hæren led en rekke ydmykende nederlag spesielt i [[kampene ved Dybbøl]]. Resultatet ble tapet av hertugdømmene inkludert den dansktalende delen av Slesvig. Dermed var Danmark blitt en fullstendig dansk småstat.

Rundt [[1870]] kom [[industrialisering]]en i gang i Danmark og den ble iverksatt ved at man anla et tett nett av jernbane-, ferge- og fraktbåtforbindelser mellom landsdelene. Samtidig innebar oppsvinget i landbruket en økning av kjøpekraften hos landbefolkningen. Og ettersom [[Landboreformene|utstykningen]] medførte et overskudd av mennesker, fikk de næringsdrivende i byene en kjærkommen reserve av billig arbeidskraft. Å huse alle disse nye innflytterne skjedde svært tilfeldig og en rekke epidemier herjet København og de større provinsbyene. Ved hjelp av kloakksystemer, opprettelse av skoler og utbygging av helsevesenet fikk man etter hvert kontroll over sykdommene. På arbeidsmarkedsfronten lyktes det å dempe uroen ettersom det danske arbeidsmarkedet i forbindelse med Storkonflikten i [[1899]] fikk sin avtale hvor fagbevegelsen anerkjente arbeidsgivernes rett til å lede og fordele arbeidet og arbeiderne fikk rett til å organisere seg.<ref name="Christensen" />

Danmark holdt seg utenfor [[første verdenskrig]] og forsyninger til de krigførende landene ga arbeid og fortjeneste til mange. Etter hvert fikk kvinnene også stemmerett (1915).<ref name="kvinner" /> Det tyske nederlaget i 1918 medførte en folkeavstemning slik at Nord-Slesvig ved [[Slien]] ble gjenforent med Danmark, men avstemningsvilkårene innebar at det ble skapt et tysk mindretall i Danmark og et dansk i Tyskland. Den økonomiske krisen i 1930-årene medførte massearbeidsløshet, men også forbedring av «samfunnets støtter» til dårlig stilte. Med gjenoppbyggingen av de europeiske stormaktene kom det igjen fart i produksjonen i Danmark og ved krigsutbruddet i [[1939]] var det optimisme hos alle. Selv om Danmark ble [[Angrepet på Danmark i 1940|okkupert i 1940]] [[Danmark under andre verdenskrig|opprettholdt landet sin egen regjering]] inntil 1943, men det oppsto etter hvert en så [[Dansk motstandsbevegelse|sterk motstandsbevegelse]] at landet kunne telles med blant de allierte landene som opprettet [[FN]] i 1945.<ref name="Frisch" /> Den [[17. juni]] [[1944]] erklærte [[Island]] seg som selvstendig nasjon og dette ble anerkjent av den danske regjeringen i [[1945]].

=== Etterkrigstiden ===
[[Fil:Dronning Margerethe 5 sep 2004.jpg|thumb|upright|[[Margrethe II av Danmark|Margrethe II]] ble dronning i 1972. Hun ble med det den første regjerende dronning av Danmark, da kvinner først fikk arverett til tronen i 1953. {{Byline|Trine Jacobsen}}]]
I årene etter var Europa delt, både ideologisk og etter landegrenser. Frykten for [[Sovjetunionen]] førte til at Norge og Danmark valgte å bli med i [[NATO]] i [[1949]]. Det ga samtidig landet adgang til [[Marshallplanen]] som var ment som en støtte til gjenoppbygging av de europeiske landene. Det skapte gode tider i landet og [[kommunisme]]n mistet etter hvert taket på de brede lag av befolkningen. Storpolitisk var situasjonen fastlåst og det ga svært få manøvreringsmuligheter i dansk utenrikspolitikk, men på det økonomiske området var det rom for endringer. I løpet av 1960-årene kom man i gang med forhandlingene om dansk deltakelse i EF (det senere [[EU]]) og i 1972 bekreftet en [[folkeavstemning]] Danmarks opptak i fellesskapet.<ref name="EF" /> Ved flere senere avstemninger ble samarbeidet utvidet trinnvis.<ref name="irland" />

=== Etter den kalde krigen ===
{{Hoved|Danmarks historie (1990–)}}
Med [[jernteppet]]s fall i [[1989]], [[Tysklands gjenforening]] i 1990 og [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionens oppløsning]] i de følgende årene ble det skapt helt nye vilkår for dansk utenrikspolitikk som ble langt mer aktiv:<ref name="Udenrigspolitik i 1990" /> Støtte til de baltiske landene, utvidelsen av NATO, øket integrering i EU og militær deltakelse i aksjoner på Balkan, i Afghanistan og Irak.<ref name="Bjørn Møller" /><ref name="Aagaard" /> I flere bølger fikk landet en sterk tilstrømning av utlendinger som kom dels som [[flyktning]]er og dels som [[innvandring|innvandrere]].<ref name="Berger" /> I begynnelsen ble det betraktet som et rent praktisk problem å huse og integrere menneskene fra fremmede kulturer, men etter hvert viste det seg at innvandringen skapte enkelte problemer. Diskusjonen om hvilken politisk linje man skulle legge i innvandringsspørsmålet preget særlig folketingsvalget i 2001, men er stadig vekk et aktuelt debattema med høy temperatur i dansk politikk.