Redigerer Antikatolisisme (avsnitt)

=== England ===
[[Fil:Portrait of Thomas More by Hans Holbein d. J. in the Frick Colllection.jpg|mini|left|150px|Den katolske [[Liste over rikskanslere i Storbritannia|rikskansleren i England]] [[Thomas More]] ble henrettet av kong [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] da han ikke ville anerkjenne ''[[Act of Supremacy]]'']]
{{Utdypende|Reformasjonen i England|Katolsk emansipasjon|Den katolske kirke i England og Wales}}
I 1534 utstedte kong Henrik VIII loven ''[[Act of Supremacy]]'' som slo fast at den engelske tronen var «den eneste suverene lederen på jorden på Den engelske kirken»<ref>the only supreme head on earth of the Church in England</ref> i stedet for paven. Ethvert uttrykk for tilknytning til paven ble ansett som forræderi da paven hevdet både åndelig og politisk makt over dens følgere. Det var under denne loven at [[Thomas More]] og [[John Fisher]] ble henrettet og ble [[martyr]]er i den katolske tro.

Da Henriks datter [[Maria I av England|Maria I]] ble dronning i 1553, var hun en hengiven katolikk og prøvde i sine fem år på tronen å reversere reformasjonen. Hun giftet seg med den katolske spanske kongen [[Filip II av Spania|Filip II]] og henrettet en rekke protestantiske ledere, noe som ga henne tilnavnet «Bloody Mary»  blant protestanter.<ref>David M. Loades: ''The Reign of Mary Tudor: Politics, Government and Religion in England, 1553–58'' (1991)</ref>

Den katolske kirke fortsatte imidlertid sitt virke i England selv om virksomheten i perioder ble regnet som ulovlig og ble straffet. Blant annet ble [[Jesuittordenen|jesuitter]] og prestestudenter regnet som forrædere. Prester som ble tatt i å lese [[Messe (katolsk)|messe]] ble henrettet under tortur. De fleste [[recusant]] medlemmer, særlig i det katolske nord og i aristokratiske familier, praktiserte sin tro i hemmelighet helt fram til 1832 da [[Katolsk emansipasjon|Loven om katolsk emansipasjon]] ble satt i kraft. Bispedømmer, til erstatning for de tidligere distrikter ble opprettet av pave [[Pius IX]] i 1850.

Antikatolisismen i England hadde ofte sin rot i en frykt for at paven skulle styrke sin politiske makt i landet, også i allianse med Englands katolske erkefiender Frankrike og Spania. I 1570 utstedte [[pave Pius V]] den [[pavelig bulle]]n ''[[Regnans in Excelsis]]'' hvor dronning [[Elisabeth I av England|Elisabeth I]] angripes og at lojalitet overfor henne anses som kjetteri. Dette styrket hennes støttespillere i oppfatningen om at pavestolen hadde politiske ambisjoner i England, og gjorde situasjonen vanskeligere for de engelske katolikkene når de prøvde å ivareta en lojalitet overfor begge.

En rekke katolske attentater skapte en sterk antikatolsk stemning i landet, særlig kjent er [[Kruttsammensvergelsen]] hvor [[Guy Fawkes]] og andre katolske konspiratører forsøkte å sprenge det engelske parlamentet i luften mens det hadde møte.<ref>James McConnel: «Remembering the 1605 Gunpowder Plot in Ireland, 1605-1920» i ''Journal of British Studies'' (2011) 50#4 ss. 863-891</ref> Imidlertid var [[Pavekonspirasjonen]] med [[Titus Oates]] en oppdiktet bløff som imidlertid mange protestanter trodde på, og førte England inn i en antikatolsk hysteri i årene [[1678]] og [[1681]].<ref>Heald, Henrietta: ''Chronicle of Britain'', Jacques Legrand 1992, ISBN 0192116959. s. 605</ref> Oates hevdet at det eksisterte en omfattende katolsk konspirasjon med det mål å få kong [[Karl II av England]] myrdet. Påstandene fikk minst 15 henrettet og framskyndet en egen lov, ''[[Utelukkelsesloven|Exclusion Bill]]''. Til sist falt Oates intrikate nett av anklager sammen, og det førte til at han selv ble arrestert og dømt for [[mened]].

Etter århundrer med politisk uro, ble [[Katolsk emansipasjon|katolikkene endelig «frigjort»]] tidlig på 1800-tallet, hvor de fleste restriksjonene og grunnlag for straffeforfølgelse ble opphevet. Imidlertid fortsatte de tidligere antikatolske holdningene.<ref>E.R. Norman: ''Anti-Catholicism in Victorian England'' (1968)</ref> Etter [[andre verdenskrig]] har de antikatolske holdningene avtatt, blant annet som følge av økumenisk dialog mellom den anglikanske kirke og den katolske kirke. Denne prosessen kulminerte med det første møte mellom en [[erkebiskop av Canterbury]] med en pave siden reformasjonen da erkebiskop [[Geoffrey Fisher]] besøkte Roma i 1960.<ref>J.R.H. Moorman: ''A History of the Church in England''side 457, London, A&C Black 1973 457</ref> I tiden etterpå har den økumeniske dialogen gått videre.