Redigerer Angrepet på Norge i 1940 (avsnitt)

=== Innledende handlinger ===
{{Thumb|HMS Warspite, Norway 1940.jpg|Det britiske slagskipet HMS «Warspite» i kamp med tysk artilleri under slaget om Narvik.}}
Den 16. februar 1940 ble [[Altmark-saken|det tyske transportskipet ''«Altmark»'' bordet]] av den britiske destroyeren ''«HMS Cossack»'' og de 300 britiske fangene ble satt fri. Sju tyske sjømenn ble drept under aksjonen. Da dette foregikk i norsk farvann var dette et brudd på Norges nøytralitet, både fordi at britene utførte en militær aksjon på nøytralt farvann, men også fordi at ''Altmark'' var bundet til å løslate fangene da det var forbudt å transportere fanger gjennom nøytralt farvann. 

«Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten; spesielt for sjefen for den britiske marinen, Winston Churchill. I tillegg var spesielt Frankrike tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for videre aksjoner i Norge. 

For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket norsk nøytralitet, og på den andre siden hadde ikke tyskerne lov til å transportere fanger i norsk farvann. 
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101II-MO-0676-32, Leichter Kreuzer "Emden".jpg|thumb|Den lette krysseren [[«Emden»]] på veg mot [[Oslo]] den [[8. april]] [[1940]]. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til den tyske invasjonen, siden tyskerne ikke lenger kunne stole på at Norge ville håndheve sin nøytralitet tilstrekkelig fast. Hitler oppfattet dessuten også dette som et tegn på at britene også i fremtiden kunne være villige til å bryte Norges nøytralitet, og det ville medføre at sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik kunne være truet.

Den [[12. mars]] besluttet britene å sende en ekspedisjonsstyrke til Norge da det så ut som at finnene holdt på å tape krigen. Men da soldatene begynte å gå om bord i skipene som skulle til Narvik den 13. mars, ble de kalt tilbake, og operasjonen ble avlyst. Finnene hadde bedt russerne om en fredsavtale.  Den britiske regjeringen valgte i stedet å fortsette å minelegge norske farvann og senere landsette tropper.

Den 5. april 1940 holdt den tyske ambassade i Oslo en mottakelse. Der ble filmer av ødeleggelsene i [[Warszawa]] høsten før vist til politikere, ledende byråkrater og offiserer. Hensikten skal ha vært å gi et tydelig budskap om at motstand var nytteløst.<ref>''Dagens Næringsliv'', 27. oktober 2012, s.45.</ref> 

[[Theo Findahl]], ''[[Aftenposten]]s'' korrespondent i [[Berlin]] fra 1939, skrev i avisen 6. april på bakgrunn av rykter i Berlin at Skandinavia var Hitlers neste mål En ny melding 8. april skrev han «spørsmålet om krigsutbrudd i Norden er nu brennende som aldri før».<ref>''Dag og Tid'', 19. oktober 2018, s. 17</ref> 

De første tyske skipene satte kurs mot Norge den [[3. april]], og den [[8. april]] begynte britiske skip å legge ut de første minene i norske farvann. Det først tyske tankskipet med Trondheim som mål la ut 4. april og 5. april la flere lasteskip ut fra tyske havner. Tidlig på dag 7. april la den tunge krysseren [[«Admiral Hipper» (1937)|«Admiral Hipper»]], 14 [[jager]]e, og [[slagkrysser]]ne [[«Gneisenau» (1934)|«Gneisenau»]] og [[«Scharnhorst» (1936)|«Scharnhorst»]] ut med Trondheim og Narvik som mål. [[«Blücher»]], den tyske marines nyeste store krigsskip, la ut fra Kiel 8. april klokken 3:00 og gikk inn i ytre Oslofjord sent på kvelden. Området mellom Norge og Shetland ble rekognosert av 18 [[Dornier]]-flybåter og tre [[Heinkel]] bombefly. Britiske rekognoseringsfly oppdaget «Admiral Hipper» utenfor Trøndelagskysten 8. april kl 15:30. Regn og tåke gjorde at britisk rekognosering ikke oppdaget særlig av den omfattende tysk flåtebevegelsen mot Norge. Om morgenen 8. april ble det tyske transportskipet, [[MS «Rio de Janeiro»]] torpedert av en den polske ubåten [[ORP Orzel|ORP «Orzel»]] ved [[Justøya]]. Skipet viste seg å være fullt av tyske soldater, og overlevende soldater ble reddet i land. Disse kunne opplyse lokale myndigheter om at Bergen var deres mål. [[Nils Onsrud]], politifullmektig ved Arendal politikammer, regnes som den som oppdaget det tyske angrepet på Norge. Kvelden 8. april antok den tyske marineledelsen (feilaktig) at Weserübung var avslørt. Allierte ubåter fikk ordre om å senke uidentifiserte nordgående skip ettermiddagen 9. april etter at de tyske skipene hadde nådd sine destinasjoner.<ref name="Claasen" /><ref name="Tamelander" /> Onsruds informasjonen til militære myndigheter ble ikke tatt alvorlig, heller ikke av forsvarsministeren. Meldinger om tyske skipsbevegelser ble også slått opp i middagsavisene 8. april<ref>{{Kilde bok|tittel=Gulltransporten 9. april 1940|etternavn=Øksendal|fornavn=Asbjørn|utgiver=Aschehoug|år=1974|isbn=82-03-06336-5|utgivelsessted=|sider=|kapittel=}}</ref> Mobilisering ble ikke igangsatt. Dagen etter, [[9. april]], var Tysklands invasjon av Norge og Danmark i gang.