Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

== Diktatoren ==
=== Overgangen til diktatur ===
[[Fil:Reichstagsbrand.jpg|thumb|upright|Brannmenn prøver å stoppe [[riksdagsbrannen|brannen]] i [[Riksdagsbygningen i Berlin]] 28. februar [[1933]]. [[Riksdagsbrannforordningen]] som fulgte, satte grunnleggende borgerrettigheter til side og åpnet for arrestasjon av nazipartiets motstandere. I løpet av en knapp måned kunne rikskansler Adolf Hitler etablere seg varig som diktator.]]
{{Utdypende|Machtergreifung}}
[[Fil:WWII, Europe, Germany, "Nazi Hierarchy, Hitler, Goering, Goebbels, Hess", The Desperate Years p143 - NARA - 196509.jpg|thumb|Hitler med andre ledere i nazistpartiet [[NSDAP]] 1934. Til høyre for Hitler står riksmarskalk [[Hermann Göring]], propagandaminister [[Joseph Goebbels]] og [[Rudolf Heß]], Hitlers stedfortreder og nummer tre i [[det tredje rike]] etter Göring.]]
[[Fil:Reichsparteitagnov1935.jpg|thumb|upright|Hitler [[hitlerhilsen|hilser]] paraderende [[SA]]-menn under [[rikspartidagene]] i [[Nürnberg]] i november [[1935]]. Bak er «[[Blodsfanen]]», partiets seremonielle hakekorsflagg.]]
Etter [[riksdagsbrannen]] som sosialdemokratene, kommunistene og fagforeningene fikk skylden for, klarte Hitler å få Hindenburg til å benytte seg av en nødbestemmelse i Weimarforfatningens art. 48 som opphevde en rekke juridiske grunnrettigheter og gav Hitler et nytt mektig redskap i hånden[[Fil:WWII Divide and Conquer 6.jpg|thumb|Mot slutten av [[1930-årene]], da [[det tredje riket|Hitlers regime]] hadde innlemmet Østerrike og [[Ruhr-distriktet]] i [[Stor-Tyskland]] (''Großdeutschland''), skapt arbeid for alle, opprustet militæret kolossalt og avholdt [[Sommer-OL 1936|OL i 1936]] med nesten alle medaljer til egen fordel, var Hitler en av verdens mest interessante personer. Bare ett år før andre verdenskrig, i 1938, ble han kåret til «[[Årets person (Time)|Årets person]]» av ''[[Time Magazine]]''.]]
<!--[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S33882, Adolf Hitler.jpg|upright|Portrett fra 1937{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}|thumb|left]]-->
Denne [[Riksdagsbrannforordningen]] hadde imidlertid en avgrenset gyldighetstid. For å dra full nytte av den sjanse som var ham gitt, trengtes det et lovvedtak, den såkalte [[Bemyndigelsesloven]], og det var nødvendig med to tredjedels flertall for den i Riksdagen. Fikk han det, kunne han regjere fritt og varig ved hjelp av egne dekreter. Hitlertro krefter og politienheter sjaltet da ut en stor del av ikkenazistene: Alle de 81 riksdagsmedlemmer fra [[Det tyske kommunistiske parti]] (KPD) og enkelte av [[SPD]]-representantene ble rett og slett arrestert. Loven ble så vedtatt: Bare de gjenværende SPD-representanter stemte i mot. De borgerlige partier stemte for, deriblant [[Zentrum]] og de liberale.

Dermed var Bemyndigelsesloven blitt en realitet, og da den trådte i kraft kan man si at Tyskland var blitt et nasjonalsosialistisk diktatur. Med dette opphørte Weimarrepublikken og begynte nazitiden, en tid som den nazistiske propaganda begynte å betegne som «[[det tredje rike]]».

Den [[1. juni]] [[1933]] ble den såkalte ''«[[Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft]]»'' (Den tyske økonomis Adolf Hitler-gave) innført. Det var en tvangsavgift til NSDAPs gunst som ble pålagt alle bedrifter. Frem til 1945 ble det slik inndrevet «gaver» i alt 700 mill. [[riksmark]]. Som ved et trylleslag forsvant alle økonomiske problemer og begrensninger som Hitler og nazipartiet måtte ha hatt.

Hitler, som var blitt ansporet av Röhm-konkurrentene SS-lederen [[Heinrich Himmler]], [[Hermann Göring]] og [[Reinhard Heydrich]], benyttet seg av et angivelig kuppforsøk fra [[Ernst Röhm]]s side og beordret det som er blitt kalt «[[De lange knivers natt]]» ([[30. juni]] [[1934]]), og fikk myrdet sin tidligere venn Röhm. Men blant de drepte var ikke bare en rekke SA-ledere, Wehrmacht-generaler og andre som stod regimet imot. Man drepte også folk som tidligere hadde opponert mot Hitler, men som ikke lenger gjorde det. For eksempel ble Hitlers forgjenger som rikskansler, general [[Kurt von Schleicher]], myrdet med sin ektefelle i deres hjem.

Etter Hindenburgs død [[2. august]] [[1934]] begynte Hitler å la [[Reichswehr]] avlegge ed til ham og la seg titulere som ''Fører og rikskansler''.

I januar 1938 ble [[Werner von Blomberg|riksforsvarsminister von Blomberg]] og Hærens øverstkommanderende [[Werner von Fritsch|generaloberst Freiherr von Fritsch]] styrtet etter intriger iscenesatt av [[Schutzstaffel|SS]] og anklager om [[homoseksualitet]], i det som ble kalt [[Blomberg-Fritsch-affæren]]. Hitler avløste generalene som stod i spissen av [[Wehrmacht]], og overtok selv vervet som øverstkommanderende. Riksforsvarets nye ledelsesorgan ble [[OKW]], til fortrengsel for Riksforsvarsdepartementet.

=== Rase- og utryddelsespolitikk ===
De vesentlige drivkrefter bak Hitlers politikk var hans [[antisemittisme]] som tok sikte mot jødeutryddelse, og hans radikale [[sosialdarwinisme]]. Helt fra han første gang trådte frem i offentligheten og til sin død angrep Hitler gang på gang [[jøder|jødene]] og andre såkalte «rasemessig mindreverdige», slik som [[sinti]], [[Romafolket|roma]], [[polen|polakker]] og [[russland|russere]]. Hans sosialdarwinistiske synspunkter kom til uttrykk ved hyppige ytringer om syke og om fysisk og psykisk tilbakestilte; han omtalte deres eksistens som «leveuverdig». Hitler tolket verdenshistorien som en vedvarende kamp der det gjaldt for det sterke å utrydde det svake, og for de «høyverdige [[rase]]r» å rydde av veien de «mindreverdige raser». Som han sa på NSDAP-kongressen i [[Nürnberg]] 1929:

:''«Dersom Tyskland hvert år fikk én million barn og samtidig kvittet seg med {{formatnum:700000}} til {{formatnum:800000}} av de svakeste, ville resultatet kanskje til slutt til og med bli en styrkegevinst».''

Slike og utallige andre utsagn er belegg for at virkeliggjørelsen av hans [[Rasisme|rasistiske]] og sosialdarwinistiske forestillinger virkelig var blant Hitlers hovedanliggender. De var ikke det som mange av hans velgere kan ha trodd helt frem til 1933, nemlig bare en bisak. Selv om {{formatnum:12000}} jødiske tyskere hadde falt under [[første verdenskrig]], kunne Hitler for eksempel ytre seg slik allerede i ''Mein Kampf'' om jødene:

:''«Hadde man bare ved krigsutbruddet og under krigen latt {{formatnum:12000}} eller {{formatnum:15000}} av disse hebraiske folkefordervere under giftgassen som hundretusener av våre aller beste tyske arbeidere fra alle samfunnslag og yrker måtte utlide på slagmarken, da ville våre millionoffer ved fronten ikke ha vært forgjeves»''

Selv kort før [[annen verdenskrig]]s avslutning beordret Hitler at en stor transportkapasitet som var påtrengende etterspurt annetsteds, i stedet ble benyttet til å frakte flest mulig jøder til tilintetgjørelsesleirene. Og selv i sitt politiske testament,<ref>{{Kilde www|url=http://www.ns-archiv.de/personen/hitler/testament/politisches-testament.php|tittel=NS-Archiv : Dokumente zum Nationalsozialismus : Adolf Hitler, Politisches Testament|besøksdato=2016-04-24|verk=www.ns-archiv.de}}</ref> diktert i [[Førerbunkeren]] kort tid før hans selvmord, krevde Hitler den ''«pinligste etterlevelse av raselovene»''.

==== Jødeforfølgelsene ====
[[Fil:Anti-Semitismus 1933.jpg|thumb|upright|left|Antisemitten [[Julius Streicher]] ledet nazistenes [[boikott]] av jødiske forretninger [[1. april]] [[1933]]. Bildet viser en [[Sturmabteilung|SA]]-mann utenfor en butikk merket med jødenes [[davidstjerne]].]]
<!-- At Hitler tolket [[den russiske revolusjon]] som et [[jødisk]] prosjekt, var ikke uvanlig. [[Churchill]] og [[Woodrow Wilson]] tenkte det samme. En [[korrespondent]] i ''[[Times]]'' beskrev jødene som ledende i [[bolsjevik]]enes verdensrevolusjon. Det uvanlige ved Hitler var hans [[konklusjon]]: At Tyskland kunne oppnå verdensherredømme ved å utslette [[Østeuropa]]s jøder og styrte deres påståtte tilfluktssted i [[Sovjetunionen]]. Dette beskrev han som selvforsvar, for hvis kommunismen seiret, mente han det ville bety det tyske folks tilintetgjørelse. I direkte konfrontasjon anså han det som mulig å eliminere den jødiske [[trussel]]en, for utslettelse av sovjetiske jøder ville ifølge ham få Sovjetunionen til å kollapse som «et korthus». Slavernes motstand ville bli som [[indianer]]nes, en tapt kamp.-->Som den hvite mann i [[Amerika]] ville tyskerne opprette et nytt Amerika i Østeuropa. Hitler formulerte det slik at «vårt [[Mississippi]] må være [[Volga]], ikke [[Niger]]».<ref>[[Timothy Snyder]]: ''Sort jord'' (s. 35), Gyldendal 2015, ISBN 978-82-05-41843-1</ref>

I ''Mein Kampf'' fra 1924 antydet han et ønske om å utrydde alle jøder.{{tr}} Etter maktovertakelsen viste NSDAPs [[antisemittisme]] seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres eiendom, og førte i løpet av andre verdenskrig til den såkalte ''[[Den endelige løsning|Endlösung]]'' som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet.

Bare dager etter sin store seier i riksdagen forordnet han en endags [[boikott]] av alle jødiske forretninger ([[1. april]] 1933) som svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til annenklasses borgere. En tidlig lovendring forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Jødiske leger fikk kun ha jødiske pasienter, og noen yrker ble de utelukket fra.

«[[Nürnberglovene]]» fra [[1935]] avskaffet jødenes statsborgerlige rettigheter helt. Blant annet ble [[ekteskap]] mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «[[raseskjending]]» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte [[arianisering]]er, dvs. overdragelse av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «[[riksfluktsskatt]]», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom. I førkrigstiden kulminerte jødeforfølgelsene med «[[krystallnatten]]» mellom [[9. november|9.]] og [[10. november]] [[1938]], iscenesatt av Goebbels på oppdrag av Hitler, angivelig aom «spontane uttrykk for folkets harme». Det resulterte i overfall på jøder, jødiske [[menighet]]er, [[synagoge]]r og andre jødiske institusjoner i Tyskland.

Etter [[Felttoget i Polen i 1939|krigsutbruddet]] i [[1939]] gikk Hitler-regimet gradvis over fra marginalisering og fordrivelse av jødene til en tilintetgjørelsespolitikk. Det var ikke lenger mulig for tyske jøder å utvandre, og etter [[Operasjon Barbarossa|den tyske invasjonen i Sovjet]] rykket ''[[Einsatzgruppen]]'' inn og [[massakre]]rte mer enn en million jøder.<ref>{{Kilde www |url=https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/aktorer/einsatzgruppen-mobile-drapsgrupper-pa-ostfronten.html |tittel=''Einsatzgruppen'' |besøksdato=2020-11-05 |arkiv-dato=2021-03-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210304030442/https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/aktorer/einsatzgruppen-mobile-drapsgrupper-pa-ostfronten.html |url-status=yes }}</ref> Fra [[1. september]] [[1941]] ble alle jøder som var fylt seks år tvunget til å bære en gul [[davidsstjerne]] godt synlig på klærne. Det tilkom også en lang rekke nye diskriminerende og [[sjikane|sjikanøse]] tiltak som forbud mot å benytte offentlig transport og å eie bil, [[radio]] og husdyr. Det kom egne benker for jøder i parkene.<ref>[https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/photo/park-bench-marked-only-for-jews Benk for jøder]</ref>

Etter hvert ble jødene i tyskokkuperte områder i Østeuropa tvunget inn i [[ghetto]]er eller sendt til [[konsentrasjonsleir]]er; i [[Vesten]] var [[Amsterdam]] den eneste byen der tyskerne vurderte å opprette en ghetto, og planen ble frafalt etter protester fra Amsterdams byråd og den nederlandske regjering.<ref>Timothy Snyder: ''Sort jord'' (s. 269)</ref> Men i det tyskokkuperte Polen ble det fra 1942 opprettet rene [[tilintetgjørelsesleir]]er under [[Aksjon Reinhardt]].

Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av [[Holocaust-benektelse|holocaust-benektere]], ettersom det ikke finnes noe dokument undertegnet av Hitler med forordning om jødeutryddelse. Men dette argumentet strander i lys av de mange offentlige, og klart dokumenterte, uttalelser fra Hitler (noen av dem nevnt ovenfor), som viser at den tilintetgjørelsespolitikk som hans regjering bedrev var i pakt med hans personlige holdninger og målsettinger. Disse ble ikke bare uttrykt i ''Mein Kampf'', men også i hans tale i Riksdagen den [[30. januar]] 1939 med en åpen trussel om at han - i tilfelle krig - ville sørge for «en tilintetgjørelse av den jødiske rase i Europa». Uansett er referatet fra [[Wannsee-konferansen]] bevart.

Hitlers kammertjener [[Heinz Linge]] og hans [[adjutant]] [[Otto Günsche]] sa umiddelbart etter krigen, mens de satt i sovjetisk fangenskap, at Hitler hadde interessert seg «personlig» for utviklingen av [[Gasskammer|gasskamrene]]. Han skulle til og med ha godkjent modeller og tegninger han fikk forelagt av [[Heinrich Himmler]], og forordnet at konstruktørene skulle gis «omfattende støtte».{{tr}}

==== Eutanasiprogrammet ====
[[Fil:Zyklon B Container.jpg|thumb|Giftgassen som ble benyttet i gasskamrene i nazistenes [[tilintetgjørelsesleir]]e hadde varemerket [[Zyklon B]].]]
Når det gjelder eutanasiprogrammet lar det seg gjøre å knytte Hitlers personlige ansvar for de nasjonalsosialistiske forbrytelser også med dokumenter der han har påført sin signatur. I oktober 1939 underskrev han egenhendig befalingen til det som senere fikk navnet [[Aksjon T4]].<ref>[http://nuremberg.law.harvard.edu/php/pflip.php?caseid=HLSL_NMT01&docnum=2493&numpages=1&startpage=1&title=Order+to+Bouhler+and+Dr.+Karl+Brandt+to+increase+the+authority+of+physicians+to+perform+euthanasia.&color_setting=C Faksimile] {{Wayback|url=http://nuremberg.law.harvard.edu/php/pflip.php?caseid=HLSL_NMT01&docnum=2493&numpages=1&startpage=1&title=Order+to+Bouhler+and+Dr.+Karl+Brandt+to+increase+the+authority+of+physicians+to+perform+euthanasia.&color_setting=C |date=20090602094840 }} fra [[Harvard University|Harvard Law Schools]] bibliotek.</ref> Med dette muliggjorde han «[[eutanasi]]», det vil si drap av sjelelig og kroppslig svekkede mennesker hvis eksistens i det tredje rikes ideologiske språkbruk ble betegnet som «leveuverdig liv».

Oppdraget med å realisere T4-aksjonen ble gitt «Førerens kanselli» under riksleder [[Philipp Bouhler]]. Han omgjorde nerveanstalter, sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner.<ref>Hans-Walter Schmuhl: «Philipp Bouhler – Ein Vorreiter des Massenmords». i: Ronald Smelser, Enrico Syring og Rainer Zitelmann: ''Die braune Elite''. Bind 2. Darmstadt, 1993</ref> Bare i det daværende riksområde ble nesten {{formatnum:190000}} sjelelig og kroppslig svekkede mennesker myrdet, med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte ihjel. Man benyttet blant annet busser og førte eksosen inn i passasjerkabinen, slik at de tilstedeværende døde av [[karbonmonoksid]]forgiftning. Hvor mange som ble drept i de okkuperte områder er det vanskelig å anslå, men antallet var utvilsomt høyt.

Kirkelige protester især fra [[den katolske kirke|katolsk hold]] (for eksempel fra [[biskop]] [[Clemens August Graf von Galen|von Galen]] av [[Münster]]), førte til at eutanasiprogrammet ble skrudd kraftig tilbake.<ref>Peter Loeffler (utg.): ''Akten, Briefe und Predigten 1933-1946, in 2 Bdn.'' Schöningh, 1996 ISBN 3-506-79840-5</ref><ref>Joachim Kuropka (utg.): ''Clemens August Graf von Galen : Menschenrechte – Widerstand – Euthanasie – Neubeginn''. Regensberg Münster, 1998. ISBN 3-7923-0714-6</ref> At Kirken var i stand til å mobilisere folk til å protestere var Hitler fullstendig klar over, og i en av sine bordtaler i oktober 1941 sa han at han hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid».<ref>Laurence Rees: ''Adolf Hitler - Ondskapens Karisma'', Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 375, mede sitat med kildesngivelse ''Table Talk'', 14. oktober 1941, s. 59</ref>

Men eutanasiprogrammet tok seg senere opp igjen i det stille. SS-kommandoene som foretok mange av avlivningene av de handikappede kunne eksperimentere seg frem til raske metoder som ble tatt i bruk ved det senere industrielle massemord av jøder.

=== Opprustning og ekspansiv utenrikspolitikk ===
{{Utdypende|Tysklands opprustning i 1930-årene}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 119-5243, Wien, Arthur Seyß-Inquart, Adolf Hitler.jpg|thumb|upright|Hitler og den østerrikske nazi-lederen [[Arthur Seyss-Inquart]] i [[Wien]] 1938. Det nazistiske Tyskland annekterte Østerrike i [[Anschluss]] («Østerrikes innlemmelse eller gjenforening») 12. mars dette året. På bildet sees også [[Heinrich Himmler]], [[Reinhard Heydrich]], [[Ernst Kaltenbrunner]] og [[Martin Bormann]].{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Slik som allerede [[Weimarrepublikken]]s demokratiske politikere hadde gjort før ham, arbeidet Hitler utenrikspolitisk for revisjon av [[Versaillestraktaten]]. Men til forskjell fra weimarpolitikerne var han ikke beredt til å nøye seg med rent diplomatisk metodikk og søke å nå frem til konsensusløsninger med de tidligere fiender. Han tok også med på kjøpet at hans virkemidler kunne føre til fornyet militær konflikt.

Men til det kom det ikke i første omgang, fordi de øvrige europeiske makter hele tiden var nokså unnfallende og kom Hitler imøte. [[Polen]] sluttet en ikkeangrepspakt med Tyskland i [[1934]] og [[Storbritannia]] inngikk i [[1935]] [[Den tysk-britiske flåteavtale|en tysk-britisk flåteavtale]] med Det tyske rike. Allerede de økende tyske militærbudsjetter i 1934, innmarsjen i [[Rhinlandet]] i [[1935]] og opprustningen av Riksvernet gikk langt ut over de rammer som Versaillesavtalen tillot, og var egentlig helt eklatante brudd på denne fredsavtalen fra 1919. Men de tidligere seiersmakter lot det hele bare passere.

Hitler betraktet revisjonen av Versailles kun som et etappemål. Etter eget utsagn anså han også de tyske [[1914]]-grenser for «ulogiske» og alt for trange. Selv om Hitler stadig vekk tilkjennegav sin fredsvilje i sine offentlige planer, styrte han ved sin politikk fra begynnelsen av i retning krig.

Etter [[Paul von Hindenburg|Hindenburgs]] død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. Det var dette mål han strebet mot da han i [[1935]] gjeninnførte den alminnelige verneplikt, og i [[1936]] kom med sin fireårsplan. Den økonomiske snuoperasjon i Tyskland ble fra [[1933]] finansiert på [[kreditt]], og særlig viktig var det statlige arbeidsprogram. Her inngikk den obligatoriske riksarbeidstjeneste og den forsterkede opprustning.

Det målbevisste ved den nasjonalsosialistiske utenrikspolitikk avtegnet seg allerede i oktober 1933, da Tyskland avbrøt nedrustningsforhandlingene med Storbritannia og [[Frankrike]] og meldte seg ut av [[Folkeforbundet]]. I 1934 støttet Hitler et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i [[Wien]], ved hvilket den østerrikske forbundskansler [[Engelbert Dollfuß]] ble myrdet. På samme linje lå støtten til [[Francisco Franco|Franco]] under [[den spanske borgerkrig]] siden 1936. Den tyske [[Legion Condor]] gav et svært viktig bidrag til Francos seier, og innsatsen gav [[Luftwaffe (Wehrmacht)|det tyske flyvåpen]] viktige lærdommer det tok med seg og dro nytte av under [[annen verdenskrig]]. Den [[5. november]] [[1937]] innviet Hitler generalstaben i hans videre planer. I den [[Hossbach-protokollen|protokoll]] som oberst [[Friedrich Hossbach]] satte opp fra det hemmelige møtet, heter det at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot [[Tsjekkoslovakia]] og [[Østerrike]].<ref>[http://www.ns-archiv.de/krieg/1937/hossbach/ Die Hoßbach-Niederschrift (fullstendig tekst på tysk)]</ref>

I desember 1937 godkjente Hitler det «Første tillegg til anvisningen for Wehrmachts enhetlige krigsforberedelse av 24. juni 1937». Der ble disse angrepsplanene konkretisert. Der heter det blant annet:

:''«Når Tyskland når opp til sin fulle krigsberedskap, vil de militære forutsetninger for en angrepskrig mot Tsjekkoslovakia være oppfylt (...) og vi vil være i stand til å tilendeføre den til en seierrik avslutning selv hvis den ene eller andre stormakt skulle gripe inn mot oss.»''
Med militære trusler oppnådde Hitler i mars [[1938]] at Østerrike ble tilsluttet det nå «stortyske rike» ([[Anschluss]]). I oktober samme år krevde han at Tsjekkoslovakia skulle avstå til Tyskland de områder som ble kalt [[Sudetenland]] der befolkningen var [[Sudettyskere|sudettysk]], det vil si overveiende tyskspråklig og tyskkulturell. Ettersom Tsjekkoslovakia var i allianse med Frankrike og Storbritannia, bar Hitlers krav med seg faren for en storkrig. Mussolini, som anså at [[Italia]] ennå ikke hadde opprustet i tilstrekkelig grad, fikk imidlertid formidlet det slik at det kom i stand en konferanse i München mellom Hitler, den britiske statsminister [[Neville Chamberlain]] og den franske ministerpresident [[Edouard Daladier]]. De skydde en krig som de mente at deres land ikke var rustet til. De fortsatte dermed sin ''[[appeasement]]''politikk; med [[Münchenavtalen]] godtok de Tysklands ønsker og prisgav de sin alliansepartner Tsjekkoslovakia. I strid med sine avgitte løfter, gjennomtvang han ved hjelp av krigstrusler i mars [[1939]] at «Rest-Tsjekkia» (som han kalte det) ble omgjort til en tysk vasallstat ved navn [[Protektoratet Böhmen og Mähren]]. Slovakia ble en nominelt uavhengig stat, som imidlertid ''de facto'' var helt avhengig av Tyskland.

Umiddelbart etter at Tsjekkoslovakia var slått fullstendig i stykker sa Hitler i en riksdagstale at dermed var Tysklands siste territoriale krav innfridd. Men det skulle bare gå noen få måneder før han krevde at [[Gdańsk|Danzig]] måtte gjenforenes med Tyskland. I en hemmelig tilleggsprotokoll til [[Hitler-Stalin-pakten]] av august 1939 ble en oppdeling av Polen og [[Baltikum]] fastlagt mellom Tyskland og [[Sovjetunionen]]. Det var Hitlers krav i Polen som til slutt utløste den annen verdenskrig. Denne krigen hadde Hitler styrt mot i sin tenkning og i sine regjeringsdisposisjoner siden 1933. Alt annet hadde vært underordnet dette mål.

Hans løftebrudd under og etter [[Münchenavtalen|Sudetkrisen]] hadde imidlertid fått Storbritannia og Frankrike til å tenke på nytt. De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1979-056-18A, Polen, Schlagbaum, deutsche Soldaten.jpg|right|thumb|[[Wehrmacht|Tyske soldater]] river ned den polske grensebommen etter at tyske styrker krysset grensen 1. september 1939. [[Felttoget i Polen]] startet denne dagen og endte 6. oktober, da Tyskland og [[Sovjetunionen]] okkuperte hele landet. Invasjonen ble startskuddet til [[andre verdenskrig]] i Europa.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Ved siden av utryddelsen av jødene hadde Hitler ett eneste ytterligere mål: Å etablere Tyskland som verdensmakt. Det gjaldt da ikke bare å få reversert følgene av [[første verdenskrig]], men også å erobre et enormt kolonivelde i øst. Begge mål var klart beskrevet i «[[Mein Kampf]]», og begge betinget maktmidler. Derfor arbeidet Hitler så målbevisst med krigsforberedelser. Støtretningen for hans aggresjonspolitikk var først og fremst mot Russland. Dertil kom den tilsynelatende uoverbyggelige motsetning mellom nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Dette gjorde at mang en vestlig politiker så på Nazi-Tyskland som et nyttig bolverk mot kommunismen og brukte svært lang tid på å innse den fare Hitler representerte.

Hitler hadde i sin [[Hitlers annen bok|annen, uutgitte, bok]] klart redegjort for sine planer om å skaffe det tyske folk «Lebensraum» på bekostning av Sovjetunionen, men fordi man vurderte det som uheldig å gjøre disse tankene for tydelige, ble manuskriptet til boken holdt under lås og slå.

Men da regjeringene i Storbritannia og Frankrike etter Wehrmachts innmarsj i [[Praha]] kom til den erkjennelse at en krig mot Tyskland i det lange løp var uunngåelig, gjorde de sitt beste for å verve [[Josef Stalin|Stalin]] som en naturlig forbundsfelle. Samtidig var det viktig for Hitler å unngå gjentagelse av [[tofrontskrig]]en Tyskland i [[1914]] hadde gått inn i. Det vakte stor overraskelse da hans utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] den [[23. august]] [[1939]] undertegnet en ikkeangrepspakt med [[Sovjetunionen]] i [[Moskva]]. Denne pakten delte i en hemmelig tilleggsprotokoll de mellomliggende stater i tyske og sovjetiske interessesfærer. Med [[Hitler-Stalin-pakten]] oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid. Stalin måtte reorganisere [[Den røde armé|Sovjetarméen]] etter de foregående års omfattende politiske utrenskninger i offiserskorpset, og Hitler slapp å bekymre seg for russerne mens han rettet sitt skyts mot Polen.

==== Krigsutbruddet ====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H28708, Paris, Eifelturm, Besuch Adolf Hitler.jpg|thumb|upright|Hitler foran [[Eiffeltårnet]] i [[Paris]] [[23. juni]] 1940.<!--Arkitekten og rustningsministeren [[Albert Speer]] til venstre for Hitler.--> [[Slaget om Frankrike|Kampene om Frankrike]] ble avsluttet med tysk seier dagen før.]]
Alle europeiske stater forstod at Hitler-Stalin-pakten innebar at forutsetningene for et svært snarlig krigsutbrudd nå forelå. Faktisk krevde Hitler at Polen øyeblikkelig skulle avstå den såkalte [[Den polske korridor|korridor]] mellom [[Hinterpommern]] og [[Østpreussen]], og at [[Fristaden Danzig]] igjen ble en del av Tyskland. Like raskt forsterket den regimekontrollerte tyske presse sine reportasjer om angivelige redselsdåder og massakrer utført av polakker mot «folketyske» ''(Volksdeutschen)'', og mante til inngripen mot disse «provokasjonene».

Om natten mellom [[31. august]] og [[1. september]] [[1939]] iscenesatte [[Schutzstaffel|SS]]-menn kledt i polske uniformer et angrep på radiosenderen i [[Gliwice|Gleiwitz]] i [[Schlesien]]. Senere ble lik av konsentrasjonsleirfanger, ikledt polske uniformer, presentert som polske «angripere» som var blitt skutt under «overfallet». Den 1. september erklærte Hitler i Riksdagen at Polen hadde angrepet Tyskland, og at det fra kl. 5.45 ble «skutt tilbake». I denne løgnen stemte ikke engang klokkeslettet. Wehrmacht hadde [[Felttoget i Polen i 1939|rykket inn i Polen]] på bred front kl. 4.45.

Denne gangen stod Storbritannia og Frankrike ved sine allianseforpliktelser, noe Hitler ikke hadde trodd skulle skje etter erfaringene fra Tsjekkoslovakia. De erklærte krig [[3. september]]. Dermed var [[annen verdenskrig]] i gang.

==== Krigsforløpet ====
[[Fil:Teleki & Hitler Tripartite-pact.jpg|thumb|Hitler og Ungarns statsminister [[Pál Teleki]] i Wien i november 1940, da Ungarn sluttet seg til [[Tremaktspakten]] mellom [[aksemaktene]] Japan, Italia og Tyskland, en avtale som ble undertegnet 27. september samme høst.]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2006-0315-500, Berlin, Reichstagssitzung.jpg|thumb|Hitler taler i [[Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)|den nasjonalsosialistiske Riksdagen]] i Berlin sommeren 1941.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Adolf Hitler meets Ante Pavelić.1941.jpg|thumb|Adolf Hitler tar imot [[Ante Pavelic]], [[marionetteleder]]en i [[Den uavhengige staten Kroatia]], på sitt landsted [[Berghof]] ved [[Berchtesgaden]] i Bayern [[1941]].]]
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F051673-0059, Adolf Hitler und Eva Braun auf dem Berghof.jpg|thumb|Hitler og kjæresten [[Eva Braun]] på Berghof i Obersalzberg sommeren 1942.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-E0406-0022-011, Russland, deutscher Kriegsgefangener.jpg|thumb|Soldat fra [[Den røde armé]] med [[Wehrmacht|tysk]] [[krigsfange]] under [[Slaget om Stalingrad]] 17. juli 1942 til 2. februar 1943 da over {{formatnum:90000}} overlevende tyskere måtte overgi seg.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte [[Den røde armé]] inn i landet fra øst den [[17. september]]. Kort etter gikk Stalin til angrep på [[Finland]]. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under [[vinterkrigen]] 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen.

Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av [[1940]], da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte [[Danmark]], [[Norge]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Luxembourg]], og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under [[Slaget om Storbritannia|luftslaget om Storbritannia]]. I London var Chamberlain imens blitt avløst av [[Winston Churchill]], som allerede siden [[1933]] hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent.<ref>Ian Kershaw: ''Hitler''. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.</ref><ref>Teksten til Hitlers Reichstagstale om dette av 19. juli 1940 hos Max Domarus: ''Der Reichstag und die Macht''. Würzburg 1968, s. 1540–1559.</ref> Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.<ref>Innen én time etter talen ble holdt gjengav [[BBC]] [[Storbritannia]]s kategoriske avvisning av fredstilbudet. Reaksjonen i Hitlers omgivelser var preget av skuffelse. Jfr. Ian Kershaw: ''Hitler''. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.</ref> Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «[[Operation Seelöwe]]» ble lagt til side av Hitler tidlig [[1941]], fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål.

Men først måtte han komme [[Mussolini]] til unnsetning: Den italienske [[Balkankrigen (1940–1941)|Balkankrigen]] gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i [[Hellas]]. Men den tyske erobring av [[Balkan]] tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på [[Sovjetunionen]], kalt [[Operasjon Barbarossa]], som ikke kom i gang før [[22. juni]] 1941. I forkant av angrepet stod Hitler bak [[kommissærordren]] og så lignende ordre om henrettelse av sovjetiske ledelseskrefter ved fronten, og om at partisanaksjoner skulle bekjempes med gjengjeldelsesaksjoner mot sivilister.{{Tr}}

Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «[[Lebensraum]]» (livsrom) for det «[[Arier|ariske]] herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene.

Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran [[Moskva]]. Den 7. desember angrep Tysklands allierte [[Japan]] de amerikanske basene ved [[Angrepet på Pearl Harbor|Pearl Harbor]] på [[Hawaii]], og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den [[11. desember]] 1941 i en tale i Riksdagen.<ref>For tekst til Hitlers riksdagstale av 11. desember 1941, se Max Domarus: ''Der Reichstag und die Macht''. Würzburg 1968, s. 1794–2111.</ref>
Den [[19. desember]] [[1941]] overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han.<ref>Ian Kershaw: ''Hitler. 1936–1945''. Stuttgart 2000, s. 607, Anm. 372.</ref>
Etter at Wehrmacht i [[1942]] igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig i  [[1943]] med [[slaget ved Stalingrad]]. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt.{{tr}} Det er tegn på at Hitlers popularitet i befolkningen og blant hans nærmeste var fallende etter Stalingrad. [[Operasjon Gomorrah|Bombingen av Hamburg i juli 1943]] svekket også Hitlers status i folket. Anti-Hitlervitser som tidligere var sjeldne, ble vanlige i de siste årene av krigen.<ref name="Kater" />{{rp|side=271}}

Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne i ruiner og aske. Den [[6. juni]] [[1944]] kom den allierte invasjon av [[Normandie]]. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i [[1943]] hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side.

Den [[16. desember]] [[1944]] begynte tyskernes [[Ardenneroffensiven|siste offensiv i Ardennene]] i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for Den røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene.

Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «[[Nero-forordningen]]» som kom noen måneder senere. Den [[18. mars]] [[1945]] ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. [[Albert Speer]] forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. ''«Så får de gå til fots!»'' slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå.<ref>Speer gjengir Hitler slik: «Wenn der Krieg verloren geht, wird auch das Volk verloren sein. […] Es sei nicht notwendig, auf die Grundlagen, die das Volk zu seinem primitivsten Weiterleben braucht, Rücksicht zu nehmen. Im Gegenteil sei es besser, selbst diese Dinge zu zerstören. Denn das Volk hätte sich als das schwächere erwiesen und dem stärkeren Ostvolk gehöre dann ausschliesslich die Zukunft. Was nach dem Kampf übrigbliebe, seien ohnehin nur die Minderwertigen; denn die Guten seien gefallen». IMT: ''Der Nürnberger Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher …'', fotomech. Nachdruck München 1989, Bd. 41 (=&nbsp;Dok-Bd. 17), S. 428 (Dok. Speer-24).</ref> Dagen etter, den [[19. mars]] [[1945]] beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse.

Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede [[27. november]] [[1941]] hadde han uttalt til den danske utenriksminister [[Laurids Scavenius|Scavenius]] og den kroatiske utenriksminister [[Mladen Lorković|Lorković]], da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «''Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk''» (Sitat fra Haffner: ''Notater om Hitler'').

==== Endelikt i Førerbunkeren ====
[[Fil:Stars & Stripes & Hitler Dead2.jpg|thumb|upright|Hitlers død bekjentgjort i den amerikanske hæravisa ''Stars and Stripes'' [[2. mai]] [[1945]]:''Falt på kommandopost ifølge tysk radio.'']]
Hitlers helsetilstand forverret seg i løpet av krigsårene, og mot slutten led han sannsynligvis av [[Parkinsons sykdom]] i fremskredet stadium.<ref>Ellen Gibbels: ''Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms'', Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5, s. 93.</ref> På den tiden fantes det ikke medisinering som bremset utviklingen av Parkinsons sykdom, og en slik diagnose var i realiteten en dødsdom. Men ifølge øyenvitner var han stadig i besittelse av sin nesten magiske suggesjonskraft.

Den [[22. april]] 1945 fikk Hitler et svakhetsanfall under sin daglige situasjonsgjennomgang i [[Førerbunkeren]] under rikskanselliet i Berlin, rett etter at det klart for ham at Berlin var omringet og at ingen unnsetning fra tyske forsterkninger stod i utsikt. Han sa at alt nå var tapt og at alle hadde forrådt ham. Han lot deler av sin stab reise sin vei, men til tross for overtalelsesforsøk fra [[Martin Bormann|Bormann]], [[Wilhelm Keitel|Keitel]] og [[Hermann Göring|Göring]] nektet han å forlate byen selv. Han gav sin sjefsadjutant [[SS-Obergruppenführer]] [[Julius Schaub]] ordre om å brenne hans personlige papirer fra rikskanselliet og fra bunkeren, og deretter gjøre det samme i München og i [[Obersalzberg]].<ref>Jfr. Ian Kershaw: ''Hitler. 1936–1945.'' Stuttgart 2000, ISBN 3-421-05132-1, s. 1036.</ref>

Hitler fikk 29. april nyheten om at Benito Mussolini var henrettet sammen med elskerinnen og likene hengt opp etter beina offentlig. Ifølge Anthony Beevor styrket dette trolig Hitlers beslutning om å ta sitt eget liv.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/2Q8By|tittel=Trodde Hitler bløffet om selvmord|besøksdato=2020-03-07|forfattere=|dato=15. april 2011|språk=nb|verk=www.vg.no|forlag=|sitat=Hva skjedde i «Der Führerbunker»? Vanskelig å si, men den britiske historikeren Antony Beevor - som blant annet har skrevet boka «Berlin. Nederlaget 1945» (2002) - skriver at Hitler i løpet av 29. april fikk høre om henrettelsen av hans italienske forbundsfelle Benito Mussolini og at dette sannsynligvis styrket ham i beslutningen på å ende livet der og da.}}</ref> Temaet den dagen var hvor nær russerne var kommet, og hva den sikreste selvmordsmetoden var. Hitler (56) fordelte flere ganger giftampuller med [[cyanid]] til de i hans nærmeste omgivelser. Den [[29. april]] undertegnet han sitt politiske testament og sitt nye private testament<ref>Tekst til begge testamenter hod Werner Maser: ''Hitlers Briefe und Notizen. sein Weltbild in handschriftlichen Dokumenten''. Düsseldorf 1973, ISBN 3-430-16356-0.</ref>, og giftet han seg med sin mangeårige livsledsagerske [[Eva Braun]] (33). Dagen etter begikk de begge selvmord omkring kl. 15.30. De tok gift, og Hitler skjøt seg samtidig i tinningen. Hitlers død ble annonsert av admiral Dönitz over tysk radio kvelden 1. mai etter at avspilling utdrag av Wagner og [[Anton Bruckner]]. Den tyske meldingen ble fanget opp av BBCs lyttetjeneste og oversatt til engelsk av [[Ernst Gombrich]].<ref>''Dag og Tid'', 29. november 2019, s. 21.</ref>

Martin Bormann, Hitlers kammertjener [[Heinz Linge]], Hitlers SS-adjutant [[Otto Günsche]] og noen livvakter bragte likene ut i rikskanselliets have. De fulgte Hitlers anvisninger da de først dynket likene i bensin, og livvaktens sjef [[Johann Rattenhuber]] antente dem. Deretter [[bisettelse|bisatte]] de levningene der.

Levningene etter Hitler og hans hustru ble gravd opp av russerne tidlig i mai, og de var i stand til å identifisere likene på grunnlag av røntgenbilder og tannskjemadata. Men av politiske grunner holdt sovjetiske myndigheter likfunnet hemmelig i årevis.

Først etter [[den kalde krigen]]s avslutning ble det kjent at Hitlers og Eva Brauns levninger etter å ha blitt flyttet en rekke ganger til slutt hadde vært nedgravd på den sovjetiske organisasjonen [[SMERSJ]]' nye hovedkvarter ved [[Magdeburg]], og at [[KGB]]-sjef [[Jurij Vladimirovitsj Andropov|Andropov]] i april 1970 hadde beordret likene fjernet før anlegget ble overdratt til den [[DDR|østtyske]] regjering. De siste rester ble tippet i [[Elben]] og forsvant med elven og ut i [[Nordsjøen]].<ref>Alisa Argunova: [http://www.schoah.de/drittes-reich/adolf-hitler/419.html Die acht Bestattungen Hitlers.] Tysk oversettelse og kommerntar ved Wolf Oschlies. Fra Shoa.de, sist besøkt 18. desember 2008.</ref>