Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Keiserdømmets siste år, overgangsårene (1901-1911, 1917)====
[[Fil:WangfujingCathedral.jpg|thumb|[[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken (Dongtang)]] (katolsk) i [[Beijing]], gjenoppbygd i [[1904]].]]
=====Bokserprotokollen=====
Syv nasjoner hadde samarbeidet for å slå ned bokseropprøret. Etter dette var Qing-keiserdømmets dager talte. I september [[1901]] måtte kineserne underskrive [[Bokserprotokollen]], som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i skadeserstatning, og restituere gammel konfiskert eiendom. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet. Én av bestemmelsene foreskrev at de hovedansvarlige for overgrepene og forbrytelsene skulle straffes, og det førte til at provinsguvernørene Yu Xian ble halshogd og Li Bingheng degradert. Misjonærene, i alle fall protestantene, synes å ha istemt.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 521, med henvisning til ''Resolutions of missionaries in Shanghai'', gjengitt i «Spirit of Missions», Burlington N.J. (66), s. 560.</ref>
[[Fil:Inside of westen beijing church 2.jpg|thumb|right|Fra [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] i Beijing]]
Skadene var store, og kirkene fikk skadeserstatning. For eksempel fikk den katolske kirke i [[Shanxi]] 2,25 mill. [[tael]] og et stort kollegium i [[Taiyuan]] som vederlag for at den store domkirken der og andre bygninger var blitt ødelagt.<ref>E.H. Edwards: ''Fire and Sword in Shansi: The Story of the Martyrdom of Foreigners and Chinese Christians'', New York, s. 164-172</ref> Biskop [[Pierre-Marie-Alphonse Favier|Favier]] i [[Beijing]] aksepterte kompensasjon for ødelagte bygninger, men intet for tapte menneskeliv.<ref>Léon Joly: ''Le Christianisme et l'Éxtrême Orient'', Bind 1, Paris 1908, s. 136</ref> De nedbrente [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]] og [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirkene]] ble gjenoppbygd og åpnet i [[1904]], med [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] tok det åtte år til.<ref name="Jean Charbonnier 2004"/>

Moderniseringen av samfunnet som så fulgte, gav seg også utslag i undervisningsvesenet, der kirkene engasjerte seg sterkt, særlig protestantene, men også katolikkene. Landets første katolske universitet, [[Aurorauniversitetet i Shanghai|Aurorauniversitetet]], ble opprettet av jesuittene i Shanghai i [[1903]]. Senere fulgte Ingeniør- og handelsuniversitetet i [[Tianjin]] (1922, kalt Tsinku-universitetet fra 1948) og [[Fu Jen katolske universitet|Fu Jen-universitetet]] i Beijing (1925). Det ble også åpnet flere utdannelsesinstitusjoner for religionslærere, prestestudenter og søstre, og helsestasjoner og sykehus.<ref>L. Kervyn: ''Méthode de l'apostolat moderne en Chine'', Hong Kong 1911</ref> Særlig den katolske kirke hadde sterk tilstrømning, og kunne registrere nesten en fordobling fra ca. 720&nbsp;000<ref>''Missiones Catholicae cura S. Congregationis de Propaganda Fide'', Roma 1907</ref> ved århundreskiftet til 1&nbsp;431&nbsp;000 troende i [[1912]]. Nær en tredjedel var i eller nær provinsen [[Zhili]], og deretter fulgte [[Jiangsu]], [[Sichuan]] og [[Shandong]]. Tallmessig svakest stod katolisismen i [[Heilongjiang]] og [[Gansu]]<ref name="ReferenceE">Hoffmann: ''Zeitschrift für Missionswissenschaft'', IV. bind, s. 42</ref> I disse tallene er ikke [[katekumenat|katekumenene]] medregnet, som talte over 400&nbsp;000.<ref name="ReferenceE"/> 
[[Fil:Beijing Anglican Church.jpg|thumb|Den anglikanske kirken i Beijing ble bygd i [[1907]].]]
Protestantene økte proporsjonalt sterkere enn katolikkene, men fra et lavere utgangsnivå. I [[1900]] var de rundt 85&nbsp;000, og i 1914 ca. 235&nbsp;000, nesten en tredobling.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s 567</ref> Selv om protestantenes uensartethet og de ekstra statistiske usikkerhetsfaktorer det gir, kan ikke tallene eller tendensen være langt fra virkeligheten.

Fremdeles holdt Frankrike fast på sitt protektorat over misjonene, selv etter at det [[Laïcité|laisistiske]] Frankrike gav seg selv en lov i [[1905]] og skille mellom kirke og stat. Tyskland og Italia misunte franskmennene denne særstilling, og [[Pavestolen]] var slett ikke glad for det. Mange av de franske misjonærer syntes at det var i sin skjønneste orden; et særlig ekstremt fransknasjonalt eksempel ble gitt av den apostoliske vikar av Zhejiang, med sete i [[Ningbo]], biskop [[Paul-Marie Reynaud]] C.M., som i [[1901]] talte om «Frankrike i Zhejiang» og «Zhejiang i Frankrike» ut fra en tidligere fransk militær intervensjon der.<ref>Jacques Leclerc: ''Thunder in the Distance'', New York: Sheed and Ward 1958, s. 55-56</ref> At Zhejiang faktisk var kinesisk område, syntes ikke å spille noen rolle for biskopens vurderinger.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21</ref>

[[Republikken Kina]] ønsket i [[1918]] å opprette diplomatiske forbindelser med Pavestolen, men Frankrike protesterte da så ettertrykkelig at det hele ble forpurret for den omgang.<ref>Eric O. Hanson: «Political Aspects of Chinese Catholicism», i Whitehead (red.): ''China and Christianity, Historican and Future Encounters'', Notre Dame (Indiana) 1979, s. 142-143</ref><ref>Arne B. Sovik: ''Church and State in Republican China. A Survey History of the Relations between the Christian Church and the Chinese Government, 1911-1945'', i «Church History», bind 26, nr. 1 (mars 1957), s. 72</ref> Frankrike ønsket å beholde protektoratet: Det var et system som i meget i praksis gjorde den franske ambassade i Beijing til viktigere i en rekke spørsmål enn paven i Roma.

=====Misjon og stormakter=====
Mens kristendommen tidligere hadde en prestisje blant kineserne som ble forsterket av den vitenskap og kultur den representerte, som under [[Kangxi-keiseren]], var den nå assosiert med vestmaktenes maktapparat. Det skyldtes også den store tilstrømningen av misjonærer. Det var nå særlig protestantene som var synlige, med 6&nbsp;500 misjonærer i [[1920]] (katolikkene hadde samtidig 3&nbsp;000 utenlandske prester, søstre og lekmisjonærer, og med et større antall kinesiske prester osv. og deres større/tynnere spredning utover landet fremsto de som noe mindre «truende» for de nye anti-kristne bevegelser som var et storbyfenomen).<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28'', Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana) 1988, s. 41</ref> Særlig de amerikanske misjonærene gjorde seg sterkt gjeldende, med et relativt sterkt nærvær i traktatsbyene og med mange nye høyere skoler.<ref>Chao i ''The Chinese Recorder'', Shanghai 1911-1930, LIII, s. 743-748</ref> De norske protestantiske misjonærer derimot hadde sine misjonsmarker inne i landet og bidro ikke noe særlig til å vekke anti-kristne byakademikeres uro.
[[Fil:Cathedral in Xujiahui.jpg|thumb|right|[[Xujiahui-katedralen i Shanghai|Xujiahuikirken]], den katolske domkirken i [[Shanghai]], ble bygd mellom [[1905]] og [[1911]]. Den er Kinas største kirke.]]

=====Nye katolske ordener=====
I disse årene ankom en rekke nye katolske misjonsordener, og de allerede eksisterende ble kraftig forsterket. De nye var presteordnene ''Salesianerne'' (1902, [[Guangdong]]) og ''Parmamisjonærene'' (1904, sørlige [[Henan]]) og søsterkongregasjonene ''Helligåndsøstrene'' (1902), de fransk-kanadiske ''Søstrene av Maria uplettede unnfangelse'' (1909, [[Guangzhou]])<ref>Alvyn J. Austin: ''Saving China: Canadian Missionaries in the Middle Kingdom 1888-1959'', Toronto: University of Toronto Press, 1986</ref> og ''Fransiskanersøstrene av Egypt'' (1915, nordvestre [[Hubei]]). Blant de nye misjonærer som ankom, var belgieren [[Vincent Lebbe]], som skulle bety meget for fremmet av en ny misjonsbevissthet som så det som maktpåliggende å gjøre kirken mer kinesisk og unngå alt som kunne vekke inntrykk av at kristne var kolonialherrenes håndlangere. Han kom til Beijing i 1901.<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/l/Lebbe.shtml] Oppslagsordet LEBBE i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Bautz Verlag, artikkel av Karl Josef Rivinius. Nettversjon - nettsted kontrollert 1. oktober 2007.</ref>

=====Katolsk bibelarbeid=====
I det moderne Kina oversatte og utgav Den katolske kirke Bibelen på kinesisk lenge etter at de protestantiske kirker hadde gjort det. Men noen kinesiske katolske akademikere tok fatt i oversettelsesoppgaven tidlig på 1900-tallet. Li Wenyu utgav ''Xinjing Shiyi'' (Adnotasjoner fra Det nye testamente) i Shanghai i 1907. Xiao Jingshan (Joseph Hsiao) oversatte ''Xinjing Quanji'' (Det nye testamentets samlede verker), og den ble utgitt i [[Xianxian]] i 1922.<ref name="nettutgave"/>

Men selv om katolsk kinesisk bibelarbeid hadde sin begynnelse helt tilbake på 1500-tallet, skulle det vare helt til 1968 til en fullstendig katolsk bibel forelå. Den var resultat av et samarbeid ledet av fransiskaneren [[Gabriele Allegra]]. Han hadde påbegynt det under [[annen verdenskrig]], og arbeidet ble sluttført i Hongkong.<ref>Kam Louie: Review of Irene Eber, Sze-kar Wan, Knut Walf (red.): "Bible in Modern China: The Literary and Intellectual Impact", i ''The China Quarterly'', No. 163 (Sep., 2000), s. 874-875</ref>

=====.... Forsterket protestantisk misjon===== 
Fra protestantisk side ankom også en rekke nye aktører på misjonsmarken i disse årene. I [[1900]] skal 61 protestantiske misjonsselskap ha virket i landet, fra alle hovedretninger innen protestantismen. I [[1906]] var tallet økt til 67, og i [[1919]] til 130.<ref>Milton Theobald Stauffer, Tsinforn C. Wong, M. Gardner Tewksbury (red.): ''The Christian Occupation of China: A General Survey of the Numerical Strength and Geographical Distribution of the Christian Forces in China, Made by the Special Committee on Survey and Occupation, China Continuation Committee, 1918-1921'', China Continuation Committee, Shanghai 1922, s. 34</ref> 
{| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:38%"
|+ ''Tabell med utvalg av protestantiske misjonsselskap som kom til Kina 1901-1914''
! Gruppe !! Fra !! Tros- retning !! An- komst !! Primær misjonsmark i Kina  
|-
| <small>Finska Missionssällskapet</small> || <small>Finland</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1901</small> || <small>Mandsjuria, Mongolia</small>   
|-
| <small>[[Det Norske Misjonsselskap|Det Norske Missionsselskab]]</small> || <small>Norge</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1902</small> || <small>Hunan</small>   
|-
| <small>American Lutheran Brethren Mission</small> || <small>USA</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1902</small> || <small>Hubei, Henan</small>   
|-
| <small>Evangelical Association of North America</small> || <small>USA/ Canada</small> || <small>Evangelisk</small> || <small>1904</small> || <small>Hunan</small>   
|-
| <small>Den svenske Mongolmisjon</small> || <small>Sverige</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1905</small> || <small>Mongolia</small>   
|-
| <small>Augustana Synod</small> || <small>USA</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1905</small> || <small>Henan</small>
|-
| <small>Gen. Missionary Board of the Free Methodist Church of North America</small> || <small>USA/ Canada</small> || <small>Metodistisk</small> || <small>1905</small> || <small>Henan</small>   
|-
| <small>[[Den Norske Misjonsallianse]]</small> || <small>Norge</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1910</small> || <small>[[Zhili]] ([[Chahar]]<nowiki></nowiki>delen)</small>   
|-
| <small>[[De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon|Norges frie evangeliske Hedningemission]]</small><ref>Navn fra 1920, ''Ad hoc''-organisert i 1910</ref> || <small>Norge</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1910</small> || <small>[[Zhili]] ([[Chahar]]<nowiki></nowiki>delen)</small>    
|-
| <small>Missionary Society of the Church of England in Canada</small> || <small>Canada</small> || <small>Anglikansk</small> || <small>1910</small> || <small>Henan</small>   
|-
| <small>Pentecostal Assemblies of the World</small> || <small>USA</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1910</small> || <small>Shanxi</small>   
|-
| <small>Mennonite Brethren Church</small> || <small>USA</small> || <small>Mennonitter</small> || <small>1911</small> || <small>Fujian</small>   
|-
| <small>Pentecostal Missionary Union for Great Britain and Ireland</small> || <small>Storbritannia</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1912</small> || <small>Yunnan</small>   
|-
| <small>Swedish Independent Baptist Mission</small> || <small>Sverige</small> || <small>Baptistisk</small> || <small>1913</small> || <small>Shaanxi</small>   
|-
|}
Det kan tenkes at dette antallet ligger noe for lavt; enkelte mindre grupper kan ha blitt oversett av forskerne.  En stor del av de tilkommende protestantiske misjonærgruppene (men ikke alle) la vekt på å etablere seg i ''xiàn'' (县, [[fylke (Kina)|fylke]]r) som ikke hadde noen protestantisk misjon fra før. I [[1920]] var det således kun 106 av Kinas og Mandsjurias i alt 1&nbsp;704 fylker der det ikke var noe form for protestantisk misjonsvirksomhet.<ref>Albert Feuerwerker: ''The Foreign Establishment in China in the Early Twentieth Century'', Ann Arbor (Michigan) 1976</ref> Noen få av de nye gruppene, kanskje litt tilfeldige, nevnes i tabellen ved siden av.

Skandinavisk misjon ble ikke bare styrket med nye misjonsselskaper, men også med forsterket innsats fra dem som allerede var ankommet. Under bokseropprøret hadde alle [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]]s misjonærer unntatt én reist fra Kina, men høsten [[1901]] kunne de vende tilbake. Og   i [[1902]] sendte forbundet ti nye misjonærer for å forsterke sin stab ved misjonene i det nordvestlige [[Hebei]] og sørvestlige [[Hunan]], og åpnet i de følgende år en rekke nye misjonsstasjoner. [[Marie Monsen]] og [[Knut Samset]] kom på den tiden. I [[1909]] kom legemisjonæren [[Tønnes Frøyland]], som bygde et sykehus i [[Laohekou]] og ble drept av en røverbande i [[1914]]. Arbeidet på deres felt, særlig i Hunan-delen, ble også forsterket av amerikanske lutheranere sendt av ''The Board of Foreign Missions of the Lutheran Church in America''. Det samarbeidende amerikanske ''[[Hauge Synodes Kinamission]]'', som nesten utelukkende hadde utvandrede norskfødte eller norsk-amerikanske misjonærer<ref>Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916, 2. 234-243</ref> på sitt felt som grenset til Kinamissionsforbundets i øst<ref>Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916, s. 30, og kart bak</ref>, styrket også sitt nærvær i Hubei og i Henan.

Svenska Missionsförbundet utvidet fra tre til syv misjonsstasjoner i Hubei, og deres amerikanske søsken ''The Swedish Evangelical Mission Covenant of America'', som arbeidet i samme provins, gjorde det samme. Det Danske Missionsselskab, som fra 1896 hadde virket i det sørlige Mandsjuria, utvidet slik at de hadde stasjoner i alle tre Mandsjuriaprovinsene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 575-576</ref>

''China Inland Mission'' fortsatte å befeste sin fremskutte stilling, også etter stifteren Hudson Taylor trakk seg tilbake (1903) og døde (1905). Den spredte sin virksomhet til nye områder (dvs ''okkuperte'' tidligere ''uokkuperte'' områder, en ordbruk som på datidens engelsk kunne være grei nok - «opptatt» ''(occupied)'' av andre misjonsselskaper - men som senere ble tatt opp som krenkende og bevis på kolonoalistisk mentalitet fra kinesiske nasjonalisters side) og åpnet 52 nye stasjoner før 1911. Veksten fortsatte også etterpå, bare litt langsommere.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 580-581, 583-584</ref> De trengte helt frem til [[Ürümqi]] i vest og til grensetraktene til [[Tibet]] i [[Sichuan]] og [[Gansu]]. Nordiske misjoner koordinerte med ''China Inland Mission'', og slik var det at [[Det norske misjonsforbund|Det Norske Missionsforbund]] fikk sitt felt i [[Longjuzhai]] i [[Shaanxi]] (1903) og øvrige skandinaver utvidet eller begynte sitt arbeide.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 582-583</ref>    
 
Den sterke innsprøytning av misjonærer til Kina hadde også den side at det er vanskelig å ha forbedringer både av kvantitet og kvalitet samtidig. Ikke alle var så godt utdannet. Noen mener at dette først og fremst var et problem på protestantisk side.<ref>Kenneth Scott Latourette: «Roman Catholic and Protestant Missions in China: Some Comparisons», i ''The International Review of Missions'', 1926, s. 173</ref> Andre misjonshistorikere istemmer i at den teologiske utdannelse den gang kunne være svak i den protestantiske misjon,<ref>Miner Searle Bates: «The Theology of American Missionaries», i J.K. Fairbank (red.): The Missionary Enterprise in China and America, Cambridge, MA, 1974, s. 135-138</ref> men at dette også tildels var tilfelle blant katolikkene.<ref>Georg Evers: «Die Rolle der christlichen Mission als Werkzeug gesellschäftlicher und kultureller Veränderung am Beispiel Chinas», i Roman Malek (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 190</ref>

Med [[YMCA]] gjorde forkjemperne for ''«[[Social Gospel|The Social Gospel]]»'' sitt definitive inntog innen amerikanskinspirert protestantisme i Kina. De senere kinesiske YMCA-ledere gjorde sitt for å sinifisere denne teologiske retningen ved å bringe den i samklang med enkelte konfucianske verdier.<ref>Jun Xing: ''Baptized in the Fire of Revolution: The American Socian Gospel und the YMCA in China, 1919-1937'', doktoravhandling, University of Minnesota, 1993</ref>

....

....

 
Manchu-keiserdømmet opphørte reelt i [[1911]] da det ble innsatt et republikansk styre, skjønt [[Puyi|den siste keiser]] fortsatte som «ikke-regjerende», med unntak av noen få dagers restaurasjon i [[1917]]. For noen år kunne det virke som om tingenes vante tilstand skulle fortsette, om enn under nye ledere. Men med «[[4. mai-bevegelsen|den litterære revolusjon]]» i 1917, da blant annet det gamle skriftspråket måtte vike for det mål som ble brukt i vanlig dagligtale brast for godt de demningene som hadde holdt utviklingen tilbake. Nå ble nye og radikalt forskjellige ideer kjent meget raskere og opphevet ugjenkallelig den gamle konfucianske statsideologis monopol.<ref>''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 720-721</ref>