Redigerer Urbanisering i Afrika (avsnitt)

==Oppsummering==
Urbaniseringstakten i Afrika er på vei ned, men det er også takten på folketilveksten, mye pga. [[hiv]]/[[aids]] (UN, 2003a). De store byene i Afrika vil fortsette å bli større, men fremtiden er som alltid usikker. I [[1994]] var det ventet at [[Lagos]] skulle bli verdens 3. største by i 2015 med 24,4 millioner innbyggere (Todaro, 1997), mens i 2001 var dette justert til verdens 11. største by med 16 millioner innbyggere (UN, 2002). Det viser hvor usikre de fleste av tallene er, og hvor uforutsigbar den afrikanske befolkningsutviklingen er.

Det er tydelig at den afrikanske urbaniseringen som i resten av verden har blitt styrt av økonomi. Kolonimaktene la havnebyene, jernbanen, gruvebyene og administrasjonen til økonomisk strategiske steder. Byene har både i kolonial og postkolonial tid vært økonomisk prioriterte. Folk søkte selvsagt til disse sentra for nasjonalistisk stolthet, arbeid, administrasjon, utdanning og helsetilbud.
Det store unntaket er Sør-Afrika som med sin strenge «influx-control» og apartheidpolitikk til en viss grad klarte å kontrollere byveksten, likevel er dette et av de mest urbaniserte landene i Afrika og har i dag lav byvekst.

Likevel har nok den økonomiske politikken som har vært styrende for hver byer skulle etableres, hver administrasjon skulle legges og hver ressurser skulle investeres, vært sterkt politisk planlagt: først kolonialistisk planlegging som vektla velvære og økonomisk gevinst til europeerne (og tildels kolonien), og etterpå nasjonalistisk [[planøkonomi]] som ofte skled over i vanstyre og militærdiktatur.