Redigerer Truman Capote (avsnitt)

== Kjendisstatus ==
Truman Capote var kun 160&nbsp;cm høy<ref>Clarke, Gerald (2005): [http://books.google.com/books?id=P3dZmQf2wOIC&printsec=frontcover&dq=Capote:+A+Biography&sig=3VfhAbQO9q1kd5_XSEXGPXHkjH4 ''Capote: A Biography'']. Carroll & Graf Publishers. ISBN 0786716614. s. 71</ref> og åpent [[homofil]]. En av hans første seriøse forhold var med litteraturprofessor [[Newton Arvin]] ved [[Smith College]] som vant National Book Award for hans biografi over [[Herman Melville]] i [[1951]]. Det var til Arvin som Capote dedikerte ''Andre stemmer, andre rom''.<ref>Clarke, Gerald (2005): [http://www.randomhouse.com/book/23744/too-brief-a-treat-by-truman-capote/9780375702419/?view=excerpt «Chapter 1» (utdrag)] fra ''Too Brief a Treat: The Letters of Truman Capote''. Random House. ISBN 0375702415.</ref><ref>Werth, Barry (2001): ''The Scarlet Professor: Newton Arvin: A Literary Life Shattered by Scandal'', NY: Doubleday, ss. 3, 61–66, 108–113</ref>

Capote var godt kjent for hans særegne, skarpe og tynne stemme og hans merkelige vokale affektasjoner, hans utradisjonelle klesvalg og hans fabrikasjoner. Han hevdet ofte å kjenne intimt mennesker som han faktisk aldri hadde møtt, eksempelvis [[Greta Garbo]]. Han erklærte påståelig at han hadde hatt tallrike seksuelle forhold til menn som ellers ble oppfattet som heterofile, eksempelvis [[Errol Flynn]]. Han omgikk en utvalgt sosial sirkel av forfattere, kritikere, forretningsfolk, filantroper, kjendiser fra [[Hollywood]] og [[Broadway]], kongelige og medlemmer av de øverste klasser, både i USA og i utlandet.

En del av hans offentlige personlighet besto av en langvarig rivalisering og fiendskap med forfatteren [[Gore Vidal]]. Deres rivalisering fikk [[Tennessee Williams]] til å klage: «Du skulle tro at de halser side-om-side etter en form for fantastisk gullmedalje.» Bortsett fra hans favorittforfattere, [[Willa Cather]], [[Karen Blixen|Isak Dinesen]], [[Marcel Proust]], hadde Capote lite å si om andre forfattere. En som imidlertid fikk hans positive og fordelaktige omfavnelse var journalisten [[Lacey Fosburgh]], forfatteren av ''Closing Time: The True Story of the Goodbar Murder'' (1977).

=== Årene etter ''Med kaldt blod'' ===
[[Fil:GoreVidalVanVechten1.jpg|thumb|Gore Vidal, også fotografert av Van Vechten, 1948.]]
Nå mer ettertraktet enn noensinne skrev Capote tidvis korte artikler for magasiner, og engasjerte seg selv enda mer i festlivet med [[jetset]]et og [[kjendis]]er. [[Gore Vidal]] observerte en gang at «Truman Capote har forsøkt, med en del suksess, å komme seg inn i en verden som jeg har forsøkt, med en del suksess, å komme meg ut av.»<ref>Vidal, Gore (1995): ''Palimpsest''. Random House, New York, ISBN 0-679-44038-0.</ref>

På slutten av 1960-tallet ble Capote venn med [[Lee Radziwill]], søster av [[Jacqueline Kennedy Onassis]]. Radziwill var da en fremadstrebende skuespiller og hadde blitt trekkplasteret for sin framføring i en produksjon av ''The Philadelphia Story'' i [[Chicago]], Capote hadde blitt engasjert for å skrive manuset for en fjernsynsforestilling av den klassiske [[Otto Preminger]]-filmen ''[[Laura (film)|Laura]]'' med Radziwill i hovedrollen, Fjernsynsproduksjon og Radziwills framføring i særdeleshet mottok blandet kritikk og fikk svake seertall. Dette var Capotes første betydelige tilbakeslag. Radziwill forble hans faste kvinnelige følge i offentligheten i den bedre delen av 1970-tallet.

Den 28. november 1966, i ære for utgiveren av ''[[The Washington Post]]'', [[Katharine Graham]], var Capote vert for et i dag legendarisk maskeradeball som ble kalt for «Det sorte og hvite ball» i Grand Ballroom i New Yorks [[Plaza Hotel]]. Det ble betraktet som det sosiale hendelse ikke bare for sesongen, men for mange år framover. ''New York Times'' og andre utgivelser ga festlighetene betydelig dekning og Deborah Davis skrev en hel bok om hendelsen, ''Party of the Century'' (2006).<ref>Davis, Deborah (26. april 2006): [http://www.independent.co.uk/news/world/americas/the-inside-story-of-truman-capotes-masked-ball-475551.html «The Inside Story of Truman Capote's masked ball»] {{Wayback|url=http://www.independent.co.uk/news/world/americas/the-inside-story-of-truman-capotes-masked-ball-475551.html |date=20110810014541 }}, ''The Independent''". London: Independent.co.uk.</ref> Ulike fortellinger om kvelden ble samlet av George Plimpton i hans bok ''Truman Capote''.<ref>Plimpton, George (1997): [http://www.randomhouse.com/boldtype/1297/plimpton/excerpt.html ''Truman Capote, In Which Various Friends, Enemies, Acquaintances, and Detractors Recall His Turbulent Career'']. Doubleday. Randomhouse.com.</ref> Capote lot de ettertraktede invitasjonene dingle i månedsvis, og irriterte tidligere tilhengere som sin medforfatter fra [[sørstatene]], [[Carson McCullers]], i det han mente var en «hvem som er inne og hvem som er ute».<ref>[http://www.independent.co.uk/news/world/americas/the-inside-story-of-truman-capotes-masked-ball-475551.html «The inside story of Truman Capote's masked ball – Americas, World»] {{Wayback|url=http://www.independent.co.uk/news/world/americas/the-inside-story-of-truman-capotes-masked-ball-475551.html |date=20110810014541 }}. London: ''The Independent''. 26. april 2006</ref>

Til tross for tidligere påstander om at «tapt IQ-poeng» for hvert år tilbrakt på den amerikanske vestkysten, skaffet Capote seg et hjem ved [[Palm Springs]] og engasjerte seg ytterligere i målløs livsstil og tung drikking. Det resulterte i en bitter krangel med hans livspartner [[Jack Dunphy]], selv forfatter av noveller og skuespill, som Capote hadde hatt et ikke eksklusivt forhold til siden 1950-tallet. Deres partnerskap endret form og fortsatte platonisk, og de var adskilt store deler av 1970-tallet. Dunphy var irritert over Capotes festliv og gikk så langt som å anklage ham for å ha gått til sengs med Radziwill, mens andre mente at Dunphy var misfornøyd med sin egen berømmelse og lite tilfreds med de penger og gaver som Capote lot tilfalle ham, inkludert en bolig i [[Sveits]] som Capote gjorde lite bruk av.

Mangelen på nye tekster og andre feilslag, inkludert et avvist manus for filmselskapet [[Paramount]]s tilpasning av ''[[Den store Gatsby]]'', som var motarbeidet av Capotes stadige opptredener i ulike snakkshow på ulike TV-kanaler. Der ble hans stadige åpenhjertige betroelser noe av en klisje. I 1972, stadig sammen med Lee Radziwill, fulgte Capote rockegruppa [[Rolling Stones]] på deres amerikanske turne som en korrespondent for magasinet ''[[Rolling Stone]]''. Mens han tok omfattende notater for prosjektet og besøkte gamle venner fra ''Med kaldt blod'' i [[Kansas City (Missouri)|Kansas City]], havnet han i en krangel med [[Mick Jagger]] og nektet til sist å skrive artikkelen. Magasinet koblet likevel sine interesser ved å utgi i april 1973 et intervju med Capote som ble gjort ved Andy Warhol. En samling med tidligere utgitt essayer og reportasjer, ''The Dogs Bark: Public People and Private Places'', kom ut senere det samme året.

I juli 1973 møtte Capote den middelaldrende visepresidenten av Marine Midland Bank, John O'Shea, på Long Island mens han besøkte et [[badstue]]. Den gifte familiefar av tre barn identifiserte seg ikke som homofil eller biseksuell, og beskrev det hele som «en form for masturbasjon». Imidlertid nærte O'Shea aspirasjoner om å bli forfatter. Etter å hatt et forhold i Palm Springs ble de to involvert i en sjalusikrig resten av tiåret. Gamle venner ble bestyret da O'Shea, som offisielt var ansatt som Capotes manager, forsøkte å ta kontroll over Capotes litterære og forretningsmessige interesser.

=== ''Besvarte bønner'' ===
[[Fil:Lee Radziwill in India.jpg|thumb|Lee Radziwill sammen med [[Indira Gandhi]] i [[1962]].]]
Originaltittelen var ''Answered Prayers'', til sist utgitt som ''Answered Prayers: The Unfinished Novel''. Den var ment å være en amerikansk ekvivalent til [[Marcel Proust]]s ''[[På sporet av den tapte tid]]'' og var tiltenkt utgivelse i 1968, men Capote utsatte hele tiden, og ble nødt til å betale tilbake penger han hadde mottatt for filmrettighetene fra ''[[20th Century Fox]]''. Capote snakket stadig om romanen i intervjuer, men fortsatte å utsette utgivelsen. I [[1975]] og [[1976]] tillot han likevel ''Esquire'' å trykke fire kapitler. Det første var «Mojave», presentert som en selvstendig novelle og godt mottatt, mens den andre, «La Côte Basque 1965», ble en [[skandale]]. To andre kapitler, «Unspoiled Monsters» og «Kate McCloud», kom siden, og var tenkt som en lang åpningssekvens i romanen, men viste et markant skifte i fortellerstemmen. «Unspoiled Monsters», som i seg selv var like lang som ''Frokost hos Tiffanys'', inneholdt en tynt fordekt [[satire]] over [[Tennessee Williams]], som allerede var ganske lei av Capote.

Det var mot sin forleggers råd han hadde trykt «La Côte Basque, 1965», for dette var en [[nøkkelroman|nøkkelbeskrivelse]] av hans bekjente, der han utleverte deres mest intime betroelser så de lett kunne gjenkjennes. Capote tilba venninnen «Babe» Paley. I sin [[dagbok]] skrev han: «Fru. P hadde bare én feil: Hun var perfekt. Ellers var hun perfekt.»<ref>[https://www.kmuw.org/post/swans-fifth-avenue-delicious-novel 'The Swans of Fifth Avenue' is a Delicious Novel | KMUW<!-- Botgenereret titel -->]</ref> De lærte hverandre tilfeldig å kjenne da Babe og mannen hennes Bill tilbød [[David O. Selznick]] å sitte på i privatflyet deres, Selznick spurte om han fikk ta med sin venn Truman. Bill Paley trodde det var snakk om [[Harry S. Truman|president Truman]]. Til hans skuffelse ankom i stedet en liten spe 29-åring med tynn stemme. Men Babe ble riktig glad i Capote og knyttet seg til ham; mannen hennes pleide å overse henne. «Jeg var hennes eneste venn,» hevdet Capote i ettertid. Like full utleverte han hennes manns utroskapshistorie i fortellingen.<ref name="nypost.com">[https://nypost.com/2016/01/24/the-story-that-destroyed-truman-capote/] Maureen Callahan: «The story that destroyed Truman Capote», ''[[New York Post]]'' 24. januar 2016</ref>
[[Fil:Truman Capote (1968).jpg|thumb|Capote i [[1968]].]]
Han ble også Lee Radziwills fortrolige, og hørte alt om hennes mislykte ekteskap med en [[prins]] i navnet, samt affæren med [[Aristoteles Onassis]] - og ikke minst hvor iskaldt Onassis droppet henne, straks han fikk hennes søster [[Jacqueline Kennedy]] på kroken. «Herregud så sjalu hun er på Jackie!» skrev Capote i [[1962]]. «Det ante jeg ikke.» Lee Radziwill stolte på ham. Hun kjente til romanprosjektet hans, men forstod ikke hva han drev med. Tvert om sa hun at han var «den mest lojale vennen jeg har hatt, og den beste samtalepartneren jeg har kjent...Det føles som om han er min bror, bortsett fra at søsken sjelden står hverandre så nært som vi.» Hun ga ham et [[sigarettetui]] med innskriften: «Til min besvarte bønn. Kjærlig hilsen Lee, juli [[1967]].»<ref name="nypost.com"/> Hun hadde alltid stått i skyggen av søsteren Jackie - i en slik grad at når Capote ville rose hende, kunne han bare gjøre det ved å nevne nettopp søsteren: «Lee er alt det som folk roser Jackie for,» sa han.<ref>[https://www.thecut.com/2019/02/lee-radziwill-and-the-cinderella-trap.html Lee Radziwill and the Cinderella Trap<!-- Botgenereret titel -->]</ref> Radziwill var en av «[[svaner|svanene]]» hans - de elegante [[overklasse]]damene han elsket å omgi seg med.<ref>[https://www.theguardian.com/fashion/2019/oct/18/class-acts-lee-radziwill-high-society-swans-truman-capote 'Class acts': why Lee Radziwill and the high-society 'Swans' are back in vogue | Fashion | The Guardian<!-- Botgenereret titel -->]</ref>

Han dyrket sine «svaner», som minnet ham om moren som forlot ham da han var barn. Hun hadde gitt blaffen i ham; det gjorde «svanene» ikke. Mest glad var han i venninnene Babe Paley og Slim Keith; han kalte Slim sin ''big mama''. Som [[fotomodell]] giftet hun seg med [[Howard Hawks]], og ble valgt til den mest velkledde kvinnen i [[1946]] foran [[Wallis Simpson|hertuginnen av Windsor]];<ref>[https://www.latimes.com/archives/la-xpm-1990-04-08-mn-1540-story.html Lady Nancy Keith; Admired on 2 Coasts for Her Beauty - Los Angeles Times<!-- Botgenereret titel -->]</ref> hun hadde oppdaget [[Lauren Bacall]] som var samme typen som henne selv. Slim var gift tre ganger, siste gang med en britisk [[baron]]. Hos Capote fant hun en barnslig varme og [[humor]] som hun falt for; men hun forstod ham bedre end de fleste, og stolte aldri helt på ham. De var likevel på mange reiser i lag, og hun var med ham til [[Moskva]] da han satte opp ''[[Porgy and Bess]]''. Slim Keith var også den første som leste hans mesterverk ''In Cold Blood''; hun fremforhandlet også filmrettighetene for ham. I ''Answered Prayers'' er hun lett å gjenkjenne som Capotes hovedperson, «lady Coolbirth.»<ref>[https://web.archive.org/web/20061106202705/http://www.divasthesite.com/Society_Divas/slim_keith_a.htm Divas - The Site / Society Divas / Slim Keith<!-- Botgenereret titel -->]</ref> Her lar han henne fortelle at hun som tenåring ble [[voldtekt|voldtatt]] av [[Joseph Kennedy]]. (Det er uklart om Slim Keith faktisk ble utsatt for dette, eller om det bare var et påfunn av Capote.)<ref name="nypost.com"/>
[[Fil:ParkAvenueAug2004.JPG|thumb|225px|[[Manhattan]]s [[Park Avenue]], der Capote omgikkes [[sosietet]]en.]]
I New Yorks sosietet ble han også kjent med Ann Woodward. Som fotomodell hadde også hun kapret en rikmann, og giftet seg med ham i [[1943]]. Etter hvert ble hun godtatt av det gode selskap, og paret fikk to sønner. Woodward søkte likevel om [[skilsmisse]], men Ann nektet å gi opp sitt luksusliv som hans kone. Høsten [[1955]] var det en serie [[innbrudd]] i Woodward-familiens nabolag. Sent en kveld fyrte Ann to skudd og drepte mannen sin, men hevdet at hun hadde tatt ham for en innbruddstyv. Hun ble løslatt, men mistanken slapp ikke taket, og det gode selskap vendte henne ryggen. I sin bok anklaget Capote henne åpent for [[mord]]. Ann tok sitt liv med [[cyanid]] senere samme året. Begge sønnene henne begikk også [[selvmord]] ved å hoppe ut fra vinduer på [[Manhattan]]; Jimmy i [[1976]], året etter sin mor, og William i [[1999]].<ref>https://www.biography.com/crime-figure/ann-woodward</ref>

Men også Capotes venninne Babe ble hardt ramt av de ondskapsfulle avsløringene hans. I historien heter hun «Cleo», gift med «Sidney Dillon». Her gjenkjennes Bill Paley, som også var [[jødisk]] presidentrådgiver, og notorisk utro mot sin kone. I novellen beskrives «[[guvernør]]ens kone, en [[protestant]], størrelse 40, i lave sko» (visstnok Mary French Rockefeller, 1910-97). Jøden «Dillon» vil hevne seg på [[WASP]]-klassen, og har en affære med guvernørens kone hjemme hos seg - men etterpå oppdager han til sin forferdelse at hun har griset til sengen med «blodflekker store som [[Brasil]]». Bill Paley beskrives sittende ved badekaret, der han prøver å renskure lakenet «som en spansk bonde ved en bekk». I Capotes gjengivelse vet konen ingenting; men i virkeligheten bare lot Babe slik. Da hun leste historien i ''Esquire'' i 1975, var hun dødssyk av [[lungekreft]]. Hun ble knust av ydmykelse. Mannen hennes, som faktisk var glad i henne, var rasende.<ref name="nypost.com"/>

Capote skrøt til en annen venninne, Marella Agnelli, inngiftet i [[Fiat]]-familien, at hans roman ville «gjøre mot Amerika det [[Proust]] gjorde mot [[Frankrike]]». Han kunne ikke la være å snakke om denne nøkkelromanen sin, som var konstruert som et [[våpen]]: «Og når kulen fyres av, kommer den med en fart og kraft som du aldri har sett maken til - pang!» Men i virkeligheten havde han snudd våpenet mot seg selv. Å røpe de rikes og mektiges hemmeligheter var et sosialt selvmord.<ref>https://www.vanityfair.com/culture/2012/12/truman-capote-answered-prayers</ref>

I starten forstod han ikke selv hva han hadde stelt i stand. Han ringte til Bill Paley og spurte hva han syntes om historien. Paley visste nøyaktig hva han skulle si for å ramme Capote: «Jeg begynte på den, men falt i søvn. Så hendte noe fælt: Bladet ble kastet.» Utrolig nok tilbød Capote å sende et nytt blad over. Paley ba ham la være: «Min kone er svært syk,» sa han, som om Capote var en uvedkommende fremmed som ikke kjente Babes fornavn.<ref name="nypost.com"/>

=== De siste årene ===
Mot slutten av [[1970-tallet]] var Capote inn og ut av behandlingshjem og nyheter om hans ulike sammenbrudd nådde jevnlig offentligheten. I [[1978]] gjorde snakkevert [[Stanley Siegal]] et direktesendt intervju med Capote, som da var åpenbart kraftig beruset, og hvor han betrodde at han overveide [[selvmord]]. Et år senere da han følte seg forrådt av Lee Radziwill i en strid med sin vedvarende nemesis Gore Vidal, arrangerte Capote et nytt besøk på Stanley Siegals TV-show, denne gangen for å avlevere en bisarr og komisk opptreden som avslørte vellystige detaljer om Radziwill og hennes søster [[Jacqueline Kennedy Onassis]].

[[Andy Warhol]], som hadde sett opp til forfatteren som en mentor i sine tidlige år i New York og som siden ofte festet sammen med ham i [[Studio 54]], gikk med på å male Capotes portrett som «en personlig gave» i bytte for at Capote bidro med korte tekststykker til Warholes magasin ''Interview'' hver måned i et år i form av en fast spalte. Den ble kalt for «Samtaler med Capote». Innledningsvis besto tekstene av innholdet fra samtaler tatt opp på [[lydbånd]], men snart oppga Capote båndopptakeren for en delvis fiktive «samtaleportretter». Disse stykkene utgjorde grunnlaget for hans bestselgende bok ''Music for Chameleons'', utgitt i 1980.<ref>Busis, Hillary: [http://www.interviewmagazine.com/blogs/culture/2011-08-24/truman-capote/ «Old News: Remembering Truman Capote»]{{død lenke|dato=oktober 2017 |bot=InternetArchiveBot }}. Interview Magazine.com.</ref> Capote gjennomgikk en ansiktsløfting, slanket seg og eksperimenterte med hårtransplantasjoner. Til tross for denne kortvarige mellomspillet havnet han igjen på sin avhengighet til sprit og piller, og fant New York skikkelig kjedelig på begynnelsen av [[1980-tallet]].

Etter at hans førerkort var blitt tatt fra ham, etter å ha kjørt for fort på Long Island, og et hallusinatorisk anfall som krevde sykehusopphold i 1980, ble Capote ganske avsondret. Disse hallusinasjonene fortsatte uforminsket og medisinske undersøkelser avslørte til sist at hans hjernemasse hadde minsket. Ved en av de sjeldne hendelser hvor han var klar, fortsatte han å reklamere for ''Answered Prayers'' og hevdet at den var bortimot fullført og at han ønsket å gjenta sitt maskeradeball, enten i Los Angeles eller et eksotisk sted i [[Sør-Amerika]]. I 1982 kom en ny novelle, «One Christmas», og ble trykket i desemberutgaven av ''Ladies' Home Journal'' og det påfølgende året kom, som dets forløpere, «A Christmas Memory» og «The Thanksgiving Visitor», en gavebok. I 1983 kom «Remembering Tennessee», et essay som minnet [[Tennessee Williams]] som hadde gått bort i februar det sammen året, og det ble trykket i ''[[Playboy]]''.

Capote døde i [[Los Angeles]] den [[25. august]] [[1984]], 59 år gammel, fra [[kreft]] i leveren.<ref>[http://www.nytimes.com/learning/general/onthisday/bday/0930.html «Truman Capote is Dead at 59; Novelist of Style and Clarity»]. ''The New York Times''. Sitat: «Truman Capote, one of the postwar era's leading American writers, whose prose shimmered with clarity and quality, died yesterday in Los Angeles at the age of 59.»</ref> I henhold til likskuemannens rapport var dødsårsaken at «leversykdom komplisert av årebetennelse og tallrike forgiftninger ved [[narkotika]]».<ref>Tyrkus, Michael J. (1997): [http://books.google.com/books?id=zLUUAQAAIAAJ&q=%22Truman+Capote%22+autopsy+OR+coroner&dq=%22Truman+Capote%22+autopsy+OR+coroner&lr=&cd=15 ''Gay & lesbian biography''], St. James Press, 1997 ISBN 1558622373, 9781558622371 s. 109</ref> Han døde i hjemmet til sin gamle venn Joanne Carson, tidligere hustru av TV-personligheten [[Johnny Carson]] som ofte hadde hatt Capote som gjest. Han ble gravlagt i Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles og etterlot seg sin livslange partner, forfatteren Jack Dunphy. Dunphy døde i [[1992]] og i [[1994]] ble både hans og Capotes aske spredt ved Crooked Pond, mellom Bridgehampton, New York og Sag Harbor, New York på Long Island, ikke langt unna hvor de to hadde hatt en eiendom med adskilte hus i mange år. Capote hadde også en eiendom i Palm Springs, en leilighet i Sveits som hovedsakelig var benyttet av Dunphy, og en leilighet i FNs Plaza i New York. Capotes testamente sørget for at etter Dunphys død ble det etablert et litterært fond med inntekter fra Capotes verker som skulle utgi ulike litterære priser og stipend, inkludert ''Truman Capotes pris for litterær kritikk til minne om Newton Arvin'', som ikke bare minnet ham selv, men også den tragiske skjebnen til hans venn [[Newton Arvin]] som ble fratatt sin stilling da hans homofili ble avslørt.<ref>[http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9C06E4DA113CF936A15750C0A962958260 «Capote Trust Is Formed To Offer Literary Prizes»], ''New York Times'', 25. mars 1994.</ref>

Etter hans død beskrev [[Gore Vidal]] sin forfatterkollegas Capotes testamentere gave som «et godt karrierevalg».<ref>Davis, Deborah (2006): ''Party of the century: the fabulous story of Truman Capote and his black and white ball''. John Wiley & Sons, Inc. ISBN 978-0-471-65966-2. s. 256</ref>