Redigerer Teater (avsnitt)

=== Ikkevestlige teatertradisjoner ===
[[File:Demon Yakshagana.jpg|right|thumb|upright|''[[Rakshasa]]'' eller demon som avbildet i [[Yakshagana]], en form for musikalsk dansedrama i India.]]
Teatertradisjonen er ikke utelukkende en vestlig tradisjon. Også andre deler av verden har hatt en rik tradisjon med dramatiske framføringer for et publikum. Teateret i [[Asia]] har et mangfold av rike tradisjoner og former som skiller seg stort fra de vestlige, og fra hverandre. Asiatisk dramatiske former overholder seg generelt til bestemte prinsipper som blant annet rytmisk og melodisk dramaspråk, enstonig sang, dans, sangdialog, stilisering, og er visuelt og sensuelt framfor å framheve det litterære eller intellektuelle.<ref name="Tradition"> [http://highered.mcgraw-hill.com/sites/0767430077/student_view0/chapter7/ The Theatrical Tradition] {{Wayback|url=http://highered.mcgraw-hill.com/sites/0767430077/student_view0/chapter7/ |date=20121124063648 }}, Online Learning Center</ref>

Den tidligste form for teater i [[India]] var [[Sanskritdrama|sanskrits dansedrama]].<ref name="Richmond, Swann 1993">Richmond, Swann, & Zarrilli (1993), s. 12.</ref> Det begynte etter utviklingen av det greske teater og romerske teater en gang mellom 100-tallet f.Kr. og 100-tallet e.Kr., og blomstret særlig på i tiden mellom [[100-tallet|100-]] og [[900-tallet]] e.Kr. Det var en periode preget av relativ fred i India og som frambrakte flere hundre teaterstykker.<ref>Brandon (1997), s. 70; Richmond (1998), s. 516</ref> En nyere frambringelse, ''[[Kathakali]]'', er det mest populære indiske dansedrama i dag. Tekstene ble sunget av to sangere til akkompagnement av klokker, trommer og cymbaler mens dansere danser og mimer den dramatiske handlingen tatt fra de store indiske [[epos]].<ref name="Tradition"/>

[[Japan]]ske teaterformer som [[kabuki]], [[No (japansk teaterform)|nō]], og [[kyōgen]] ble utviklet på [[1600-tallet]] e.Kr., men har opprinnelse i tidligere tider.<ref>Deal (2007), s. 276.</ref> Kabuki er det klassiske japanske dansedramaet og kjent for sin stilisering og detaljerte sminke som skuespillerne benyttet. Nō-dramaet er bygd opp rundt fire faste roller eller rollegrupper som blir kalt ''shitekata''. Kyōgen var en annen form for tradisjonelt teater som utviklet seg ved siden av nō, og ble framført som en form for pauseinnslag mellom aktene.

I [[Kina]] kom ''Xiqu'' («melodisk teater»), eller mer kjent som [[kinesisk opera]], til i over hundrevis av år å komme i en rekke regionale variasjoner, den best kjente er [[Pekingopera]]. Ettersom fortellingene og intrigene i framføringene er godt kjente for det kinesiske publikumet, er fokuset plassert på skuespillernes individuelle dyktighet i synging, tale, framføring og bevegelse, foruten også [[kampkunst]] og akrobatikk. Virtuos framføring skjer i en sammenheng av visuell og [[Hørsel|auditiv]] begeistring med skinnende og storslåtte kostymer og sminke, dynamiske bevegelser, ekstrem [[falsett]]sang, og klirring med klokker, [[cymbal]]er og trommer. Pekingoperaen vokste fram på midten av [[1800-tallet]] og utkonkurrerte raskt den inntil da dominerende operaformen ''[[kunqu]]'', den eldste fortsatt spilte operaformen i Kina med historie tilbake til [[1400-tallet]] i regionen [[Wu (region)|Wu]].<ref name="Tradition"/>

Teater i den [[islam]]ske verden eksisterte i den såkalte gullalderen i form av [[dukketeater]], [[skyggespill]] og [[marionett]]er. Det eksisterte også former for pasjonspill kjent som ''ta'ziya'', hvor hendelser fra [[muslim]]sk historie ble framstilt. Særlig innenfor [[sjiaislam]] ble det framstilt episoder fra ''[[Shahid]]'', [[arabisk]] for «vitne», men innebærer også [[martyr]]dom, med offerdøden til sønnene til [[Ali ibn Abi Talib|Ali]]. Sekulære spill var kjent som ''akhraja'', nedtegnet i middelalderens ''adab''-litteratur, men var langt sjeldnere enn dukketeater og ''ta'ziya''-teater.<ref>Moreh (1986), s. 565–601.</ref>