Redigerer Spanias historie (avsnitt)

== Spania på midten av 1800-tallet ==
[[Fil:Fusilamiento de Torrijos (Gisbert).jpg|thumb|«Henrettelsen av Torrijoene og deres kompanjonger» av [[Antonio Gisbert Pérez]]. [[Museo del Prado]], Madrid. Kong [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] slo hardt ned på progressive krefter da han tok tilbake makten i 1823 ]]
Joseph Bonapartes sentralistiske politikk hadde ført til at koloniene i Amerika mistet selvstyret. Dette, kombinert med den økonomiske uavhengigheten som fulgte av den britiske blokaden under Napoleonskrigene, førte til at flere og flere kolonier begynte å løsrive seg. I [[1810]] erklærte juntaene i [[Buenos Aires]] og [[Caracas]] seg som uavhengige fra den bonapartiske regjeringen, noe som førte til at Ferdinand måtte gripe til våpenmakt for å ta tilbake kontrollen over koloniene da han kom tilbake på tronen i 1814. Spansk fremgang i begynnelsen ble fulgt av nederlag da de revolusjonære under ledelse av [[Simón Bolívar|Simon Bolivar]] slo spanjolene i en serie slag i andre halvdel av decenniet. Opprøret førte til at [[Argentina]], [[Chile]], [[Venezuela]] og [[Colombia]] ble uavhengige.

I [[1820]] samlet kongen en hær i Cádiz  med det formål å gjenerobre Syd-Amerika. En gruppe offiserer ledet av [[Rafael del Riego]] gjorde [[mytteri]] og førte hæren inn i [[Andalucía]], med krav om reformer. Kravene fikk støtte i militæravdelinger i hele landet, noe som førte til at kongen måtte gi etter og utpeke en ny og liberal regjering. Denne regjeringens avskaffelse av regionenes indre selvstyre og dens antiklerikale politikk gav den mange fiender, med påfølgende indre uro i landet.

Den nye radikale regjeringen kom til makten i [[1823]], noe som gjorde at de andre europeiske stormaktene følte at de liberale idéene i Spania hadde gått for langt. Den franske kongen, [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]], gikk våren 1823 til angrep på Spania. Den spanske motstanden var begrenset, så de franske tropper kunne med letthet erobre Madrid og gjeninnsette Ferdinand.

Det ble etterhvert et problem for Ferdinand at han ikke hadde noen mannlige arvinger. I 1830 utstedte han et [[dekret]] som gjorde at Ferdinands datter [[Isabella II av Spania|Isabella]] kunne overta tronen ved farens død. Ved Ferdinands død i 1833 overtok dronningen, Maria Christina, styringen på vegne av sin mindreårige datter. Isabellas krav på tronen ble imidlertid bestridt av Ferdinands bror [[Carlos de Borbón|Carlos]], noe som skulle kaste Spania inn i en periode med borgerkrig og uro.

[[Fil:Isabella II of Spain in exile.jpg|thumb|Dronning [[Isabella II av Spania|Isabella]] i eksil i [[Paris]]. Isabella ble tvunget til å forlate Spania i 1868]]
Etter militær fremgang for Carlos og [[Karlisme|carlistene]] sørget dronning-regenten for en serie reformer som gjorde at mye av grunnlaget for Carlos' støtte i befolkningen forsvant. Etter at Carlos hadde gitt opp å kaste Isabella, forsøkte Maria Christina å omgjøre reformene i 1840. Dette ble så upopulært at hun ble tvunget til å gå av, og året etter ble krigshelten general [[Baldomero Espartero]] utpekt til ny regent. Espertero var også upopulær, hans urolige periode som leder tok slutt allerede i [[1843]] da han måtte flykte fra landet.

Isabella ble nå erklært myndig. En kaotisk politisk periode fulgte, med stadige regjeringsskifter. En ny innskrenking av det lokale selvstyret førte til et nytt carlistisk opprør, et opprør som løp ut i sanden i [[1849]]. Den politiske uroen fortsatte, og i [[1854]] brøt et større opprør ut på grunn av matmangel. Opprøret førte til at Espartero gjorde politisk comeback, men også han måtte snart gå av etter kontroverser rundt en ny grunnlov. Makten kom etterhvert i hendene på [[Leopoldo O'Donnell]], som beholdt makten i nesten fem år.

To opprør i [[1866]] og [[1868]] ledet av [[Juan Prim]] førte til at Isabella måtte forlate Spania for godt. På tross av at sterke krefter ønsket en [[republikk]] ble Prim utnevnt til regent mens letingen etter en akseptabel konge foregikk. Det viste seg å være vanskelig å finne en passende kandidat. En av de mange kandidatene var den tyske prinsen [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen]]. Leopolds kandidatur var den utløsende årsak til [[den fransk-prøyssiske krig|den fransk-tyske krig]] i [[1870]].

Tronen gikk til den italienske prinsen [[Amadeus I av Spania|Amadeus av Savoia]]. Amadeus ble motarbeidet av sterke krefter i statsforvaltningen, og i februar [[1873]] gav han opp og forlot landet.
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*