Redigerer Skule Bårdsson (avsnitt)

== Ettertidens vurderinger av Skule Bårdsson ==
[[Fil:Rissa komm.svg|thumb|right|Kommunevåpenet for [[Rissa]] har motivet fra Skules hertugsymbol.]]
Få historiske konflikter i Norge har vært mer omdiskutert av historikerne enn forholdet mellom Skule og Håkon. Det meste av informasjonen har vi fra ''[[Håkon Håkonssons saga]]'', ført i pennen av islendingen [[Sturla Tordsson]], en brorsønn av Snorre Sturlasson, kort tid etter kong Håkons død. Det er kongens sønn Magnus som har gitt oppdraget, og hensikten er å framheve kongen på bekostning av andre. Sagaen er samtidig en av de mest etterrettelige med tanke på detaljer og ytre hendelsesforløp, og bygger på et omfattende skriftlig samtidsmateriale. Det er også verdt å merke seg at kong Magnus også var dattersønn av Skule, og sagaforfatteren formulerer et fromt ønske om at Skules etterkommere forhåpentlig skal styre Norge i lang tid.<ref>Sturla Tordsson: Håkon Håkonssons saga, kap 242</ref>

Historikeren [[Peter Andreas Munch]] fremstilte i [[1857]] kong Håkon som høymiddelalderens store norske konge, mens Skule var svikeren mot landets rette konge.<ref>P. A. Munch: Det norske folks historie VII: 515-521</ref> Dramatikeren Henrik Ibsen bygde på Munchs fremstilling av Håkon og Skule da han skrev «Kongsemnerne». Ibsen tolket i tillegg konflikten i lys av egne erfaringer fra sin samtid. 

I [[1923]] brøt [[Halvdan Koht]] med denne kongetro oppfatningen og fremstilte Skule som en helt, en vinnende personlighet og et uvanlig politisk talent i kontrast til ‘gjennomsnittsmannen’ Håkon.<ref>Koht (1963): 15-31</ref> Han stilte seg på linje med [[Hans E. Kinck]]s kulturfilosofiske vurdering av Skule i «Storhedstid» ([[1922]]), der Kinck ifølge historikeren [[Knut Helle]]<ref>Helle (1995): 181</ref> på tynt grunnlag gjør ham til en siste representant for den døende norrøne kulturen. 

Historikeren [[Andreas Holmsen]] er en forlengelse av Koht når han skriver at «hans stortenkthet, hans herskerevne og hele hans høyreiste, vinnende personlighet lyser fram tvers gjennom den fiendtlige skildringen (i ''Håkon Håkonssons saga''). «Og han var mer enn en strålende høvdingeskikkelse. Hans handlinger viser ham som tidens store statsmann.»<ref>Holmsen (1949): 321</ref> Knut Helle mener derimot at «Skule forholdsvis lett ble utmanøvrert av kretsen rundt Håkon i de første årene etter 1217; det kan tyde på begrensninger både i hans handlekraft og realpolitiske evner.»<ref>Helle (1995): 181</ref>