Redigerer Skottland i høymiddelalderen (avsnitt)

==Lov og styring ==

De tidlige gæliske lovverkene, de første skrevet ned på [[800-tallet]], viser et samfunn som var opptatt av slekt, status, ære og regulering av [[blodhevn]]. En skotsk felleslov begynte å ta form på slutten av perioden, da gæliske og keltiske lover ble assimilert med praksis fra det anglo-normanniske England og fra kontinentet. På [[1100-tallet]] og særlig på [[1200-tallet]] hadde kontinental lov sterk innflytelse og stadig mer kraft, slik som kanonisk rett (kirkelov) og forskjellig anglo-normanniske praksis. Lover i Skottland fra før [[1300-tallet]] er ikke godt dokumentert, men kunnskap om tidlige gæliske lover gir grunnlag for å rekonstruere dem. Det tidligste lovdokumentet er ''Leges inter Brettos et Scottos'', som har overlevd i gammelfransk tekst. Dokumentet har et stort antall gæliske lovbegreper. Senere middelalderdokumenter, skrevet både på latin og middelengelsk, inneholder ytterligere gæliske lovbegreper; eksemplene inkluderer ''slains'' (gammelirsk ''slán'' eller ''sláinte''; fritak) og ''cumherba'' (gammelirsk ''comarba''; geistlig arving).

En ''judex'' representerte en etternormannisk videreføring av den gamle gæliske orden med lovmenn, som i dagens engelsk kalles for ''brehon''. De som innehadde embetet, hadde alltid gæliske navn nord for Forth eller i sørvest. ''Judices'' (flertall for ''judex'') var ofte kongelige representanter som overvåket adelige, geistlige eller lavere «domstoler». Den viktigste juridiske stillingen før kong David I var ''justiciar'', som hadde anglo-normannisk opprinnelse, men nord for Forth var den også fortsettelsen av et eldre embete. Mormaer [[Causantín av Fife]] er navngitt ''judex magnus'' (dvs. ''Store brehon''), og det synes som om det skotske dommerembetet kun var en latinisering. Embetet hadde ansvaret for å overvåke aktiviteten og oppførselen til de kongelige sheriffer og sersjanter, føre rettssaker og rapportere direkte til kongen. Normalt ville det være justiciarer, organisert ved språklige grenser, justiciar av [[Scotia]] og justiciar av [[Lothian]]. Noen ganger kunne også [[Galloway]] ha sin egen justiciar.

Embetene ''justiciar'' og ''judex'' utgjorde bare to av måtene det skotske samfunn ble styrt på. I tidligere perioder kunne kongen delegere makt til arvelige, innfødte «embetsmenn» som mormaer/jarl og toísech/thane. Det var et styre bestående av utveksling av gaver. Det var også folkelige rettssaker, ''comhdhail'', som gjenfinnes i mange stedsnavn i det østlige Skottland. I den normanniske perioden ble sheriffer og i mindre grad også biskoper stadig mer betydningsfulle.

Sheriffene var forlengelsen av kongen i styringen av kongelig land. Under David Is regime hadde kongelige sheriffer blitt etablert i kongens personlige kjerneområder, i tilnærmet kronologisk orden: [[Roxburgh]], [[Scone, Perthshire|Scone]], [[Berwick-upon-Tweed]], [[Stirling (region)|Stirling]] og [[Perth, Skottland|Perth]]. Under regimet til [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]] var det så mange som rundt 30 kongelige sheriffer, inkludert i [[Ayr]] og [[Dumfries]], nøkkelposisjoner ved grensen mellom Galloway og [[Carrick]]. Etter hvert som disse posisjonene ekspanderte gjorde kongens kontroll det samme. Mot slutten av 1200-tallet var sheriffer blitt etablert vestover så langt unna som [[Wigtown]], [[Kintyre]], [[Skye]] og [[Lorne]]. Gjennom disse utøvet kongene på 1200-tallet mer kontroll over Skottland enn noen av deres forgjengere noen gang var i stand til. Kongen selv var omreisende og hadde ingen fast hovedstad, men det stedet som kom nærmest var Scone. Ifølge rituelle tradisjoner ble samtlige skotske konger kronet i Scone av mormaer fra [[Strathearn]] og spesielt fra [[Fife]]. Selv om kong David I forsøkte å etablere [[Roxburgh]] som hovedstad, ble flere charter utlyst i Scone enn noe annet sted. Andre populære steder var [[Perth, Skottland|Perth]], [[Stirling (region)|Stirling]], [[Dunfermline]] og [[Edinburgh]] (sistnevnte spesielt under regimet til [[Alexander II av Skottland|Alexander II]]) og de andre kongelige burgher. Helt i begynnelsen av epoken synes [[Forres]] og [[Dunkeld]] å ha vært kongens mest foretrukne oppholdssted.