Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

=== Samepolitikk i Norge ===
{{utdypende|Fornorsking av samer}}

[[Fil:Gruppe med samer i pesk utenfor Kautokeino kirke - Norsk folkemuseum - NF.15006-043 (cropped).jpg|mini|Meningheten i Kautokeino med sogneprest Georg Karelius Nordrum (1854-1929) {{byline|Kirke med Menighed, Finmarken|Sophus Tromholt}}]]

Det stod dårlig til med skolevesenet i Norge på midten av 1800-tallet, men i 1860 ble allmueskoleloven innført og skoletiden utvidet. Selv om økt satsing på skole ikke var ment som et fornorskningstiltak ovenfor samene, fikk det allikevel betydning for at skolen ble en institusjon for fornorskningen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=159–162}}

Folkeskole i Norge hadde så langt vært et kommunalt anliggende, men myndighetene hadde kommet frem til at forholdene i Finnmark var uvanlige. Skolestellet i fylket var langt fra tilfredsstillende. Myndighetene besluttet derfor at skoleinternater for samiske barn var veien å gå. Viktigste årsaker til å opprette internatene var norskopplæring og kulturell fornorskning, i tillegg til sikkerhetspolitiske årsaker. Dessuten ville internatene avbøte nød og fattigdom, samt at store avstander, spredt bosetning og vanskelig kommunikasjon gjorde vanlige skoler vanskelig. De første tre internatskolene ble oppført i Sør-Varanger, fordi en her hadde mange samer og kvener. Kvenene hadde innvandret fra Finland i stort antall på slutten av 1800-tallet, og myndighetene fryktet både «den russiske» og «finske fare». Mottiltak var norskopplæring og fremme av norsk kultur. På grunn av motstand mot skoleinternater i Indre Finnmark, ble det istedenfor bygget flere nye internater i kyst- og fjorddistriktene i begynnelsen av 1900-tallet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=170–172}}

En stilling som særskilt skoledirektør for Finnmark ble etablert for å kontrollere skolens arbeid med norskopplæringen og generelt med fornorskning.<ref>{{Kilde bok|tittel=Samiske nasjonale strategar (samepolitikk og nasjonsbygging 1900–1940, Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad) | etternavn=Zachariassen |fornavn=Ketil |utgiver=CálliidLágádus |år=2012 |isbn=9788282631174 |utgivelsessted=Deatnu – Tana|sider=27|kapittel=|sitat=}}</ref> Finnmark ble således det første fylket i landet med egen skoledirektør. Totalt ble det bygget ti internatskoler i Finnmark i løpet av den første skoledirektørens virketid. Historikeren Henry Minde (1945–) har ment at hensikten med de samiske internatene var «å isolere elevene fra sine opphavsmiljø».<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Minde, Henry |tittel= Fornorskninga av samene - hvorfor, hvordan og hvilke følger |publikasjon=Gáldu Čála 3/2005|url=http://skuvla.info/skolehist/minde-n.htm |dato=2005|sitat=}}</ref> I 1940 var det totalt 50 skoleinternater i fylket, hvorav 25 var statlige.<ref name=Hætta>{{ Kilde bok | forfatter = Hætta, Odd Mathis | utgivelsesår = 2021 | tittel = Samisk kultur og historie fra 1945 til 2000 | isbn = 978-82-690262-5-2 | utgivelsessted = Alta | forlag = Eget forlag | side= 26–28}}</ref>

Selv om det fantes lærere som brukte samisk i undervisningen, var det sannsynligvis mange elever som opplevde at undervisningen var uforståelig. Politikeren [[Per Fokstad]] (1890–1973) beskrev skolen slik: «Den lyse, freidige aapenhet forlot en; den barnslige munterhet forsvant! Man turde ikke spørre om noget; man gjettet bare. […] Skoletimene blev så kjedelige og saa fattige, saa fattige på innhold.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=174–179}}

Historikerne regner årene fra 1850 til 1870 som en overgangs- og introduksjonsperiode for fornorskningen. I disse årene ble den økonomiske og administrative grunnen lagt. Politikken var drevet av sivilisatoriske og nasjonsbyggende hensyn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=158–159}} [[Folkeskoleloven av 1889]] var utforet slik at det skulle være en felles skole for alle i Norge, uavhengig av klassetilhørighet eller bosted. Skolen vektla norsk språk og kultur, og elevene skulle bli dugelige samfunnsborgere uavhengig av etnisk bakgrunn. For minoritetene var målet assimilering. Resultatet av fornorskningspolitikken var begrenset frem til 1900, noe som var en erkjennelse både for dem som ivret for sterk fornorsking og dem som ville ha undervisning på samisk. En årsak til de svake resultatene var at mange lærer ikke fulgte opp instruksen, slik at samisk og kvensk allikevel ble bruk i undervisningen. Mange lærere i Vest-Finnmark sa i 1904 at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen om elevene skulle få noe utbytte av undervisningen. Dessuten var det klager fra samiske foreldre før 1900, som var negative til at barna ikke fikk kristendomsundervisning på samisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

En av de som var kritisk til fornorskningen av samen var professor i finsk-ugriske språk [[Konrad Nielsen]] (1875–1953), noen andre markerte motstandere var presten [[Jens Otterbech]] (1868–1921) og læreren Johannes Hidle (1879–1970) som ga ut en bok med tittel ''Fornorskningen i Finnmarken''. I forordet skrev de: «Paa denne maate er dette lille folk søkt berøvet ved statens hjælp det helligste og høieste et folk eier — sit morsmaal. Vi føler os forvisset om at det norske folk, naar det faar hel og sand oplysning om dette forhold, ikke længer vil fortsette slik. Det er os uværdig.{{sfn|Lund|2003|p=22–23}}