Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

== Næringsveger og levesett i middelalderen ==
[[Fil:Skjoldehamndrakten.jpg|mini|[[Skjoldehamndrakten]] er datert til rundt år 1000 og ble funnet på [[Andøya]]. Den er omtalt som både norrøn og samisk. Rekonstruksjon på [[Lofotr Vikingmuseum]].<ref>{{snl|Den samiske drakten i historiens løp}} (2022)</ref> {{byline|Justin Hall}}]]

Sosial organisering i de samiske samfunnene var basert på næringstilpasningen og slektskap, fortrinnsvis bestemt av ekteskap. Ekteskap var basert på eksogami, hvilket vil si at en helst gifter seg med noen utenfra gruppen. Fordeling av goder skjedde ikke ut fra vinningsmotiver. Fordeling av jaktutbytte skjedde blant hele gruppens medlemmer, også de som ikke deltok i jakten fikk en del av utbyttet. Fordeling av forpliktelser skjedde delvis basert på slektskap.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Overgang til tamreindrift førte til endringer i hvordan familiegrupper (''siidaer'') var organisert. Fattige reineiere med noen få dyr hold sammen i noen få måneder av året, men brøt opp når det var nødvendig med reorganisering. Rike reineiere med mange dyr, trengte mer enn bare sin egen familie for å ta seg av dyrene. De hadde enten hjelp av fjerne familiemedlemmer eller fremmede som bodde sammen med dem. På slike bosteder var hyttene arrangert etter status. Den som var leder hadde sin boenhet i front og ble kalt «han i huset foran», mens de øvrig ble omtalt som «den fra huset ved siden av.»{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

Samene i Nord-Norge var delvis nomadiske, det vil si at de flyttet mellom forskjellige boplasser flere ganger i løpet av året. Flyttingen ble gjort for å utnytte sesongvise ressurser innenfor jakt, fiske, fangst og sanking. Senere ble også husdyrhold inkludert i forflytningen, spesielt småfe.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}}

=== Bosetning og sosial organisering ===
Fornminner og skriftlige kilder tyder på at samene i tidlig middelaldrer hadde et mobilt bosetningsmønster. De benyttet [[gamme]]r som sin viktigste boplass og utnyttet forskjellige områder gjennom en årlig syklus. Skriftlige kilder taler om ''[[Fiskerbonden|bufinner]]'', altså bofaste samer, samt ''finna bú'', som betyr samiske bygder. Rester etter samiske gårdsbruk fra 1000- og 1100-tallet er undersøkt i Nordland.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} 

En ser for seg at samene levde i små grupper av 20–30 personer, eller i noen tilfeller med god næringstilgang, kanskje 120–150 mennesker.{{sfn|Hætta|2002|p=38–39}} Siida (sørsamisk sijte) var den største organisatoriske enheten i de samiske samfunnene. Begrepet innebærer både territoriell og sosial enhet. Den bestod av et vist antall monogame kjernefamilier, som var økonomisk og sosialt underordnet siidaen. De som tilhørte siidaen hadde felles bruksrett til et bestemt område og ressursene der. Privat eiendomsrett innbefattet hovedsakelig husgeråd og løsøre. Spesielt under den store villreinsjakten på høsten krevdes avansert samarbeid, mellom flere familier, hele siidaen eller flere siidaer sammen. Opprinnelig var en siida mer en religiøs sammenslutning enn en fangstgruppe i et område.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Organisering i Siidaer var et fleksibelt og robust system, den var mindre sårbare enn hva en familie alene ville være, men ikke stor nok til å overbeskatte lokale resurser med uttak av fyringsved og vilt. Områdene som siidaen råde over i innlandsområdene, ble formet som lange bånd langs elvedaler. Historikere tror at organisering i Siidaer også var grunnenheten for samiske bosetninger i førhistorisk tid.{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

Hver boenhet bestod av tre til fire hytter (kåter eller gammer) arrangert i rekke eller bue rundt en åpen plass (''sjallo'') mot sør. Rett bak hyttene var det anlagt [[Grue (ildsted)|grue]] og bokser for oppbevaring. Litt nord for en slik boenhet var det en offerplass. I hver slik boenhet bodde en familie, og to til fire familier bodde ved siden av hverandre. Medlemskap til en slik gruppe var fleksibelt og familiene var ikke nødvendigvis i slekt med hverandre. Senere ut på 1500-tallet ble det vanlig at flere siidaer kom sammen i en felles landsby vinterstid (''vuobme'' eller ''dalvadis''). Hver siida hadde sitt hellige sted, fjell eller uvanlige stein (''seite'').{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}} Samme type bosetninger har en funnet blant [[tsjuktsjere]] i nordøstre deler av Sibir. Disse fjerne urfolkene driver også med reinsdyrhold og jakt til havs.{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

Det finnes skriftlige kilder som beskriver hverdagslige relasjoner mellom samer og [[norrøn]] befolkning. Samene blir oppsøkt av folk som vil la seg spå, selv om kirken har lover som forbyr dette. Vanlige folk hadde også for vane å gå til samene for å få hjelp ved sykdommer, som også var noe kirken hadde lagt ned forbud mot. Bland mektige menn var det vanlig å få samenes hjelp til å spore opp objekter som var mistet, noe som er omtalt i ''[[Sagaen om Vatsdølene|Vatnsdœla saga]]''. ''[[Heimskringla]]'' har en fortelling om en [[jarl]] som har en betrodd bueskytter. Det er også eksempler på at samenes piler brukes i spesielle anledninger.{{sfn|Zachrisson|1997|p=158–175}} Sannsynligvis var en del samer og norboere flerspråklige, slik at de kunne tale hverandres språk. I stedet for skarpe grenser mellom folkene var det nok derfor overlappende kulturer mellom dem.{{sfn|Broadbent|2010|p=13–19}}

=== Slektskap ===
I samiske språk finnes et omfattende ordforråd hva gjelder slektskap, noe som vitner om at slektskap var svært viktig for de sosiale båndene. De samiske ordene for slektskap har svært gammel struktur, og har likheter med [[Samojeder|samojediske]] begreper. Gruppens medlemmer var innordnet i et slektskapssystem basert på aldersklasser. Det var for eksempel forskjellige betegnelser på onkler og tanter alt etter om de er eldre eller yngre enn ens far og mor. Årsaken til dette var relatert til forsørgelsesplikt ved døsfall. Om en eldre, gift bror eller søster dør, skulle en ugift mann eller kvinne tre inn i hans eller hennes sted. Slektens betydning vistes ved møter mellom folk: De som var i slekt hilste på hverandre nese mot nese, mens ukjente hilste i hånden.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} 

Den samiske familien bestod av medlemmer i de levendes og i de dødes verden. En mann arvet sine døde fedres ånder, mens en kvinne arvet sine døde mødres ånder. Døden var heller ikke regnet som slutten, ikke en gang for jordiske aktiviteter. Slektskapsterminologien hadde begreper også for de døde: Når noen døde endret de status og fikk nye betegnelser for slektskap med de levende. De levende hadde gjerne behov for å søke råd hos de døde, noe de kunne oppnå med en ''[[noaidi]]''. Noaidien var en [[Sjamanisme|sjaman]], og denne kunne under store besværligheter og farer reise til de dødes verden. I ''[[Historia Norvegiæ]]'' finnes en beskrivelse av en slik seanse.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

=== Næringsveger i middelalderen ===
[[Fil:Carta Marina - reindeer-drawn waggon with bowman.jpg|mini|Detalj fra [[Olaus Magnus]]' kart [[Carta marina]] fra 1539. Bildet viser en vogn med en mann med pil og bue, dradd av reinsdyr.]]

[[Fil:Olaus Magnus - On the Activities of the People at Moonlight.jpg|mini|Detalj fra [[Olaus Magnus]]' bok ''Historia de gentibus septentrionalibus'' fra 1555. Fullmånen symboliserer midtvinter. Til venstre sees en mann ute på jakt. Til høyre rir en birkarl på et reinsdyr. Nedenfor syr en mann sammen sener fra reinsdyr utenfor et hus.]]

Næringsveger for samene i middelalderen var jakt, fangst og fiske, der villreinfangst spilte den største rollen. I mindre omfang drev de med husdyrhold og åkerbruk, spesielt i områder der de hadde kontakt med andre folk som drev med slike næringer. Samene langs kysten var med i de kommersielle fiskeriene, og handelen gikk via [[Hansaforbundet|hanseatene]] i Bergen. I områder der samene hadde muligheter til å ta del i handel oppstod kraftig vekst i villreinfangsten.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} 

En viktig rolle i [[Norden]]s historie og førhistorie spilte den maritime tilknytningen. Både Norge, Sverige og Finland er til en stor grad omgitt av hav. I tillegg har innlandet i alle regionene store vassdrag og innsjøer, som muliggjorde reiser over store avstander. Dog ga havet den beste muligheten for reise mellom nord og sør. For eksempel kan en unngå tolv store elver ved å reise langs kysten av Sverige fremfor transport i innlandet. Hav og vann var også rikt på fugler, fisk og havpattedyr, og ga i tillegg et gunstig klima som muliggjorde jordbruk, noe som er umulig på samme breddegrad i andre deler av verden. En annen fordel som Botenviken ga, var at den ble islagt om vinteren. Dermed fikk menneskene som levde der mulighet til å drive jakt på sel. Ifølge Olaus Magnus, skal så mye som 15000 sel skal ha blitt tatt på en vintersesong på 1500-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=1–2}}{{sfn|Broadbent|2010|p=11–13}}

Det er registrert fangstanlegg for villrein i flere av kystsamenes siidaområder. Andre næringer kystsamene var involvert i var pelsdyrfangst, mest på oter, men også bever. Kystsamene hold også tamrein som de brukte til både lokke- og trekkdyr.{{sfn|Berg|2003|p=32–33}}

Handelsmannen og sjøfareren [[Ottar fra Hålogaland]], som levde sist på 800-tallet, beretter om at samene holder til ved kysten om sommeren og at de der driver med jakt og fiske. Om vinteren driver de også med jakt, men da på rein på øyene eller lengre inn i landet. Han forteller at de har en teknikk der de bruker en tam rein som lokker til seg andre rein. Den danske historikeren  [[Saxo Grammaticus]] (1160–1220) og flere andre kilder omtaler også bruk av rein som trekkdyr for sleder om vinteren.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}} Grammaticus forteller om den store verdien av skattene som samene betaler, og at de i retur får redskaper av jern, korn og andre varer.{{sfn|Kent|2018|p=10–11}}

Samene har drevet med omfattende fangst langs kysten på Ottars tid. De har handlet med sjøfugler, kobbe, oter og småhval til ''[[Hålogaland|håløygene]]'', altså norrøne folk i Nordland og Troms. Fra innlandet brakte de bjørn, mår, ekorn og villrein.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}} Fra engelske tollister vet en for eksempel at det på begynnelsen av 1300-tallet ble eksportert reinskinn inn via Bergen fra Nord-Norge. Samene stod bak dette, noe som betyr at de allerede da hadde et såpass stort overskudd fra sin næring at det kunne omsettes i markedsandeler og eksporteres. På denne tiden ble det også eksportert en rekke andre samiske skinnvarer til utlandet.{{sfn|Fjellström|1985|p=181–184}} 

I nordområdene var det vanlig at mat ble lagret for lengre tid, noe som er mulig i områder med lav temperatur mesteparten av året. Store matlagre var og er vanlig der mattilgangen er stor en begrenset del av året. Lagring av kjøtt, melk fra rein, ost, smør og fisk var vanlig i hele området med tradisjonell samisk befolkning. Nordsamene hadde sine matlagre i rom eller groper i steinur eller nede i bakken. Utformingen og konserveringen måtte lages for at maten ikke skulle bli dårlig eller tatt av dyr. Arkeologer har undersøkt matlagre i [[Paistunturit]] i Nord-Finland, hvor det er rester etter slike. Det ser ut til at matlagrene i form av groper i bakken første ble dekket med et lag av kvister og foret med bjørkenever. Deretter ble kjøttvarer dekket med løv og kvister. Deretter ble store steiner plassert på toppen. Noen ganger ble slike groper fylt med vann for at innholdet skulle bli stivfrossent, dermed kunne en forhindre at dyr gravde frem maten.<ref name=Valtonen2004>{{Kilde bok | forfatter= Valtonen, Taarna |  artikkel= Saami food caches in the Báišduottar–Paistunturi area, northern Finnish Lapland | redaktør= Herva, Vesa-Pekka  | tittel= PEOPLE, MATERIAL CULTURE AND ENVIRONMENT IN THE NORTH Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004  | utgivelsesår= 2006| forlag= Faculty of Humanities, University of Oulu, Finland | isbn= 951-42-8133-0 | ISSN=1796-4725 | språk = engelsk | url= http://jultika.oulu.fi/files/isbn9514281411.pdf }}</ref>

=== Samisk bosetning ved kysten av Bottenviken ===
Samisk tilstedeværelse av samer langs kysten av Nord-Sverige har vært ansett som lite sannsynlig eller som et nytt fenomen. Siden 1980-årene har det vært foretatt undersøkelser og utgravninger langs kysten av Nord-Sverige, noe som viser spor etter [[sjøsamer]] i [[Bottenvika|Bottenviken]]. Av historiske nedtegnelser finnes det få holdepunkter, men presten Olaus Petri Niurenius (1580–1645) fra [[Umeå]] skrev at samene i tidlig tid hadde leirer ved Bottenvikens kyster. Niurenius skriver at disse samene senere ble drevet bort. Det finnes også nedtegnelser om de første som slo seg ned på Holmöen utenfor Umeå var tre «fiskesamer» med navn Hakar, Klement og Kerstop. En antar at deres gårder er fra rundt 1300 og at de var etterkommere av selfangere som hold til på øyen Store Fjäderägg i [[vikingtiden]]. Et annet holdepunkt for samisk tilstedeværelse er stedsnavn med ordet «lapp» i kystregionen.<ref name=Broad2004>{{Kilde bok | forfatter= Broadbent, Noel D. |  artikkel= The search for a past: the prehistory of the indigenous Saami in northern coastal Sweden| redaktør= Herva, Vesa-Pekka  | tittel= PEOPLE, MATERIAL CULTURE AND ENVIRONMENT IN THE NORTH Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004  | utgivelsesår= 2006| forlag= Faculty of Humanities, University of Oulu, Finland | isbn= 951-42-8133-0 | ISSN=1796-4725 | språk = engelsk | url= http://jultika.oulu.fi/files/isbn9514281411.pdf }}</ref> For øvrig forsvant samenes kultur ved kysten av Bottenviken rundt 1300-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=4}} Langs kysten av Bottenviken finnes mer enn 1100 stedsnavn med samiske referanser. Disse vitner om deres tilstedeværelse og om kontakt mellom samiske grupper og andre. Stedene er også viktig for forståelsen av utviklingen av moderne samisk identitet.{{sfn|Broadbent|2010|p=1–2}}

Radiologiske dateringer viser at hyttene etter den gamle bosetningene til fangstkulturen langs Bottenviken er fra rundt 400- til begynnelsen av 1300-tallet. De fleste er fra vikingtiden, altså intervallet 800–1100. Det er funnet hundrevis av slike hytter.<ref name=Broad2004 />

==== Selfangst langs kysten av Bottenviken ====
[[Fil:Lapp people - carrying boats to other places, woodcut 15-1600s.jpg|mini|Tresnitt fra 15–1600-tallet med engelsk påskrift «Samer bærer båter til andre steder.»]]

En kan se rester etter bosetning langs kysen av Bottenviken som tyder på at jegere har jaktet på sel, i tillegg til å ha drevet med fiske. Spesielt har seljakten gått for seg på islagt hav. Ringsel var den arten som ble mest jaktet på, og blant annet selolje var en viktig handelsvare. Fra 1600-tallet finnes skattelister som viser redusert handel med selolje, noe som kan tyde på at stor utbredelse av is reduserte jaktutbytte, som var vanlig i denne perioden med kaldt klima. Derimot ga varmere klimaperioder bedre jaktutbytte. Det ser også ut til at skiftende klima og temperatur påvirket bosetningsområdene, slik at menneskene flyttet mellom innlandet og kyst, alt etter forholdene.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}} 

Samfunnene langs kysten av Bottenviken var organiser i grupper på samme måte som de samiske siidaer, med tre til ni husholdninger i hver gruppe. Disse gruppene jaktet og drev med reindrift sammen. I vikingtiden var virksomheten på sitt mest intense med husdyrhold, seljakt, snarefangst og handel.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}} Selfangsten dreide seg om ringsel som det ble drevet jakt på senvinters og på islagt sjø. En drev også med jakt om høsten, men da med spesielle garn. Slik garnfangsten ble drevet i denne regionen helt tilbake til [[steinalderen]].<ref name=Broad2004 /> Det ble bygget båter langs kysten og muligens hadde de [[smie]]r i forbindelse med båtbyggingen. Uten at en vet det sikkert argumenterer spesielt arkeologen Noel Broadbent (1946–) for at det var samer som drev med denne sesongvise kystnæringen.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}}

Store regioner kunne være folketomme i opptil en generasjon (rundt 35 år) av gangen. På samme måte kan det ha vært svinginger i bestanden av elg, som igjen påvirket bosetningene i innlandet i Nord-Sverige. Dyrene på Nordkalotten har fordel av kalde og tørre vintre, fordi det reduserer plagen fra parasitter og reduserer snødybden. Dermed kunne det ha vært en omvendt korrelasjon mellom bestandutviklingen av elg i innlandet og tilgang på sel ved kysten. For jegere og samlere får dette stor betydning for flyttemønster.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}} Slike flyttemønstre kunne også ha vært forårsaket av økologiske endringer og overbeskatning av viltbestandene.{{sfn|Broadbent|2010|p=26}} Overbeskatning og kamp om ressursene kan også forklare overgang til husdyrhold, siden det tilbød mer stabil mattilgang.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}}

Seljakten varte fra Kristi fødsel frem til slutten av 1200-tallet. Det var tre perioder med ekspansjon: rundt år 100–400, 400–600 og 800–1100. I 1279 ble alle stedene langs Bottenviken hvor det ble drevet selfangst forlatt. Tidspunktet sammenfaller med andre store hendelser i Nord-Europa, som begynnelsen på Den lille istid, at den svenske staten ble styrket og at kristendommen ekspanderte mot nord. I tillegg var det stadig flere svenske nybyggere som koloniserte områdene, noe som førte til at jegere og samlere langs kysten ble assimilert. Utover på 1300-tallet fikk fiske etter sild i tillegg stor utbredelse. Menneskene som tok over ved kysten benyttet seg av samenes kunnskap og metoder for fiske, jakt og fangst.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}}

Arkeologier argumenterer for at det ikke var noen norrøn befolkning i nordlige deler av Bottenviken. Mest på grunnlag av at en ikke har funnet typiske tegn etter dem. Det er for eksempel ikke funnet [[Langhus (bygning)|langhus]], [[gravhaug]]er, [[runestein]]er, [[Festning|fortifikasjoner]], jernbarer eller sølvkapslinger. Det er heller ikke noen navn med stavelsen «vin», «sta» eller «hem». Det arkeologiske materialet tyder heller ikke å på noe hierarki som en finner i jernalderens graver og hus i midlere deler av [[Norrland]]. Noen historikere har forsøkt å knytte selfangerne nord i Bottenviken, til sesongvis jakt drevet av norrøn befolkning fra [[Österbotten]] eller midlere deler av Norrland.<ref name=Broad2004 />

Broadbent argumenterer for at fangsfolkene nord i Bottenviken var samer,{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}} og at de drev kystnæringen sesongvis.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}} Blant annet peker han på at funn av bjørnegraver og hytter med beinrester fra bjørn, knytter fangstfolkene til samisk religiøs praksis. Andre beviser er muntlige overleveringer, skriftlige kilder, stedsnavn, arkeologiske funn av forskjellige gjenstander, utforming av hyttene, tegn etter ritualer og kjemiske analyser av jord. Etter 1300 forsvinner de samiske sporene, sannsynligvis på grunn av svenske nybyggere som tar over, kirkens ekspansjon og statlig kontroll med handel og skattelegging, samt at sildefiske ekspanderer nordover. [[Den lille istid]]en kan også ha ført til at isforholdene ble vanskeligere, slik at selfangst ble vanskelig. Enda en faktor var [[Svartedauden|svartedauen]] som kom til Sverige i 1342.<ref name=Broad2004 /> Det finnes få nedskrevne kilder til samisk tilstedeværelse ved Bottenviken. En nedtegnelse fra tidlig 1600-tall forteller at den første konge av Sverige, [[Magnus Ladulås]] (1240–1290), gjorde en avtale med birkarlene om retten til å håndtere skatten fra samene som bodde på kysten: «at the skulle hafva Lapparna som än tå bodde ut medh Botnen medh allan skatten och Laxfisken».{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}}

==== Steinlabyrinter ved Bottenviken og i kyststrøk i Finnmark ====
Steinsatte labyrinter finnes i stort omfang langs den svenske kysten av Bottenviken. Det er registrert rundt 156 labyrinter fra [[Söderhamn]] og nordover mot finskegrensen. Disse forbindes med fiske og sjøfart i middelalderen, selv om noen også er funnet langs elveløp. Labyrinter er også funnet på kyststeder i Finland og Baltikum,{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}} samt noe få i Finnmark.<ref name=lab>{{Kilde www | forfatter= Westerdahl, Christer | url= https://www.balticsealibrary.info/essays/item/802-nya-tankar-om-labyrinter.html | tittel= Nya tankar om labyrinter | besøksdato= 19. juni 2022 | utgiver= Baltic Sea Library | arkiv_url= | dato = | format= }}</ref> De fleste er bare mellom 10 og 15 meter over havet, og bare meget få er funnet mer enn 15 meter over havet. De fleste er etablert etter år 1000 og de fleste er satt opp på 1500-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}

[[Labyrint]]er er et eldgammelt symbol på død og farlige reiser, og i Europa finnes de eldste labyrinter på Kreta og Hellas. Formen varierer, men de typiske kretiske labyrintene har kun en inngang og et endepunkt. De nordiske labyrintene er lik de kretiske med en vei inn og en ut. De har ingen blindveier. Labyrintene ved Bottenviken består av steiner satt ned ved strender eller på berggrunn. De har seks, åtte eller i noen tilfeller tolv rader. Med få unntak starter de med et kors og veggene går ut fra dette midtpunktet mot hjørnepunkter. Korset i senter og resten av steinsettingen danner i henhold til Broadbent de greske bokstavene (Shi) <math>\Chi</math> og (Rho) <math>\Rho</math>, som er et kristent symbol på Kristus. Den romerske keiseren [[Konstantin den store]] (272–337) befalte sine soldater å ha et kors på skjoldene, der den ene armen av korset skulle være bent rundt slik at det former [[Bispestav|kroken av en hyrdestav]]. Dette er selve grunnformen i labyrintene i Sverige.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}

Broadbent antar at labyrintene har sammenheng med miljøet til menneskene som lagde dem, og at de skal gi beskyttelse på havet og gi fiskelykke, samt beskyttelse mot [[Hedenskap|hedendom]]. Å gå i labyrintene var en magisk måte å tre inn i farlige farvann og komme ut velberget. Det er dokumentert at ritualer som dette har vært praktisert helt opp til 1950-årene. Han antar at de er laget av kristne innvandrere som ville beskytte seg mot eldre tiders farer og krefter på samenes tidligere tilholdssteder.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}} Christer Westerdahl (1945–), som har spesialisert seg på maritim arkeologi, mener på sin side at labyrintene representerer en felles maritim kultur.<ref name=lab/>

Arkeolog [[Bjørnar Olsen]] (1958–) har argumentert for at labyrintene i Finnmark er bygget av samer og representerer overgangritualer i forbindelse med samiske begravelser. Disse var svar på et økt press utenfra mot samiske samfunn.<ref name = Olsen>{{Kilde artikkel | forfattere = Olsen, Bjørnar  | tittel = MATERIAL METAPHORS AND HISTORICAL PRACflCE: A STRUCTURAL ANALYSIS OF STONE LABYRINTHS IN COASTAL FlNNMARK, ARCTIC NORWAY | publikasjon = Finnoscandia archoloiogica | år = 1991 | bind = VIII | hefte =  | sider =  | doi =  | url = http://www.sarks.fi/fa/PDF/FA8_51.pdf | format= | ISSN = }}</ref> Da de ble bygget var det store endringer med økt handel, skatter, misjon og kolonisering. De kan også ha vært respons på kirkens kristelige materielle symboler.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Olsen, Bjørnar  | tittel = Stone Labyrinth in Arctic Norway | publikasjon =  Caerdroia | år = 1996 | bind = 27 | hefte =  | sider = 24–27 | doi =  | url = https://www.labyrinthos.net/C27%20Arctic%20Norway.pdf | format= | ISSN = }}</ref> Broadbent mener på sin side at det kan være snakk om sirkulære, steinsatte, kultplasser i Finnmark, som er blitt mistolket til å være labyrinter. Dessuten mener Broadbent at det kan være tilfeller der kristne samer har tatt opp skikken med å bygge labyrinter. Det mener noen er tilfelle ved [[Kvitsjøen]], der samer stod bak labyrinter.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}

=== Samisk bosetning Sør-Norge ===
[[Fil:Carl Bøgh - En rensdyrhjord drives til malkepladsen. Motivet fra højfjeldene nord for Røros - KMS1079 - Statens Museum for Kunst.jpg|mini|Kunstnerisk fremstilling av en reinsdyrdrift. {{byline|En rensdyrhjord drives til malkepladsen. Motivet fra højfjeldene nord for Røros|Carl Bøgh}}]]

Det fortelles om samiske bosetninger i Sagalityeraturen: På [[Dovre]] i ''[[Harald Hårfagres saga]]'' og ''[[Ågrip]]'', [[Oppland]] i ''[[Olav den helliges saga]]'' og på [[Hadeland]] i ''[[Halvdan Svartes saga]]''. Filolog og ekspert på nordiske språk, [[Else Mundal]] (1944–), har gått gjennom middelalderens tekster om samene. Hun sier at det var en omfattende bevissthet om at Den skandinaviske halvøy var befolket av to folk med ulik kultur, altså de nordiske folk og samene. Norske og islandske tekster som lover, forordninger og diplom, skaldedikt, eddadikt, kongesagaer og kongekrøniker, islandssagaer, middelalderske samtidssagaer og forhistoriske sagaer, samt historieverk som ''[[Landnåmabok|Landnámabók]]'', omtaler samer. Mundal påpeker at: «Vi får det bilete at det finst område både i nord og sør der samar og nordmenn bur meri eller mindre i dei same område og har nær kontakt med kvarandre,» og «Når leiaren for samane er kalla konge, understrekar dette at samene er sedde som eit eige folk med eigen leiar, og ein kan vel også seie at bruken av denne tittelan ligg det ein viss respekt og godkjenning frå det nordiske nabofolket si side.»{{sfn|Bjerkli|2007|p=40–41}}

Arkeologiske utgravninger i 2006 viste at det var samiske boplasser ved Aursjøen i Lesja i tidlig middelalder. Andre samiske boplasser er funnet i Dovreområdet fra tidlig middelalder. Det er også avdekket samiske boplasser i [[Østerdalen]] ved [[Rena]] i [[Åmot]],{{sfn|Bjerkli|2007|p=41}} [[Øvre Rendal]] og Innerdalen i [[Kvikne]] i [[Tynset]], samt andre steder i Rendalen.{{sfn|Bjerkli|2007|p=41–42}} Videre arkeologiske spor etter samer som hold til øst for [[Femunden]] helt opp til 1600-tallet.{{sfn|Bjerkli|2007|p=51}} En tror uansett at samene i Midt- og Sør-Norge i middelalderen må ha vært få og at de muligens kan sees på som «enklaver» i fjellområdene.<ref name=OGM>{{Kilde bok  | forfatter = Mosseng, Ole Georg m.fl.  | utgivelsesår=2007  | tittel=Norsk historie I 750–1537  | utgivelsessted=Oslo | utgave=2 | forlag= Universitetsforlaget  | side= 154–160 | isbn=978-82-15-00415-0  }}</ref>

=== Status og hierarki ===
Det har vært antatt at et tradisjonelt veidefolk som samene i jernalder og tidlig middelalder var et egalitært samfunn, det vil si uten hierarkisk oppbygging, liten grad av organisering av samfunnet. Unntaket her er siidaen, det vil si fangstlaget. Dog kjenner en til omtale av finnekonger fra sagatekster som ''[[Volundkvadet]]'', i tillegg til at Ottars beretning rundt år 890 omtaler sosiale forskjeller og arvelig status. Ottar forteller at hver mann blir skattet ut fra familietilhørighet og rikdom. Forskjeller kan skyldes ulik kompetanse, for eksempel at noen er spesielt gode jegere, bedre på utøvelse av kultiske oppgaver, organisering av større oppgaver som jakt og tranproduksjon. Det kan også tenkes at forskjeller mellom samene oppstod ved utførelsen av oppgaver for det norrøne samfunnet, for eksempel forhandlinger og inngåelse av avtaler for varebytte.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Et annet forhold som kan ha betydning for egalitet er den store avsetningen av pels i vikingtid og tidlig middelalder. Dette var produkter som samene solgte og som var svært etterspurt. Salget fikk noen til å spesialisere seg på pelsdyrjakt og intensivere uttaket, noe som igjen ga betaling i form av edelt metall og statussymboler,{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}} et konkret eksempel er draktsølv som enkelte samer skaffet seg.{{sfn|Fjellström|1985|p=311–312}} Dette mener historikerne kan ha bidratt til at det samiske samfunnet ble differensiert og lagdelt.{{sfn|Bratrein|2018|p=70–76}} Blant annet ser en for seg at finnekonger bygde seg «residenser» i form av store gammer eller torvhytter med mange rom (mangeromstufter).{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}} 

Historikere har spurt seg om forholdet mellom finnekonge og [[noaidi]], altså den samiske sjamanen. Kan for eksempel dette ha vært en og samme person, eller forskjellige roller, altså at en var leder for det administrative og en annen for det religiøse.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}} Enda en hypotese er at sjamanene stod for administrasjon og ledelse av den samiske skinnhandelen, det har en i alle fall sett eksempler på fra samiske områder i Russland i nyere tid.{{sfn|Zachrisson|1997|p=148–150}} Spørsmålene rundt sjamanen forblir ubesvarte.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}} Paralleller til andre samfunn kan tyde på at at en slik institusjon kunne bli påtvunget utenfra. Dette for å få en verdig motpart ved forhandlinger, kjøp og salg.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} Et annet spørsmål som er uavklart er om finnekongen kun hadde lokal makt eller ikke. Det ser ikke ut til å ha eksistert noen overordnet politisk organisering av samfunnet. Historikeren [[Håvard Dahl Bratrein]] (1933–) trekker i denne sammenhengen frem et eksempel med finnekongen Martin som reiser til Bergen i 1313 for å forhandle med [[Håkon V Magnusson]]. Martin hadde fått store fullmakter for å klage på overgrep som samene hadde opplevd fra stat og kirke. Som er resultat ble det sendt ut et kongebrev som gir samene medhold på alle punkter. Samene var med andre ord ikke uten politisk innflytelse.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}}

=== Etablering av samiske fiskerbønder ===
Sør for dagens Finnmark ser historikerne tegn til at samene tilpasset seg et fiskerbondeliv, altså ble sjøsamer (bufinner). I området ved [[Helgøya (Karlsøy)|Helgøya]] og [[Karlsøya]] rett sør for [[Lyngen (fjord)|Lyngen]] ser det ut til at samene i løpet av 1400-tallet går bort fra kombinasjonsbruk med jakt og fiske og bruk av sesongboplasser, og i større grad blir stedbundne fiskerbønder. Boplassene i området er delt etter etniske skillelinjer, der den norske bosetningen finnes konsentrert på øyene og samene holder til i småfjordene på [[Ringvassøya]], [[Reinøya]] og på fastlandet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=175–203}} Regnskaper fra bergenshandelen på 1500-tallet viser at mange samer deltok i industrialisert fiske.{{sfn|Berg|2003|p=37–39}}

Arkeologer har funnet spor etter sau- og geitehold i Varanger fra rundt 1300. Her har en også funnet rester etter kyr fra tiden 1400–1530. Også fra Alta kjenner en til at det ble hold husdyr på samme tid. Fra slutten av 1500-tallet har en beskrivelser fra en hollender i Vardø. Han forteller om kyr, sauer, geiter, griser og høns. Beitemarkene var ikke særlig gode, men nok til å skaffe buskapen vinterfôr. Dyrene var ellers i godt hold. En annen som besøkte Vardø forteller om at fiskeavfall ble brukt til dyremat. Tang og tare ble kokt sammen med fiskeavfall før dyrene spiste blandingen. Utover på 1500-tallet ble vilkårene for markedsrettet fiske stadig dårligere, dermed ble andre næringsveier som husdyrhold stadig utviklet blant både samer og nordmenn i Finnmark.{{sfn|Berg|2003|p=55–56}}

I kystområdene lengre sør, som i Sør-Troms og Ofoten, har samene allerede fra rundt midten av 1300-tallet gått over til en tilværelse som fiskerbønder. Deler av befolkningen begynte da med produksjon av tørrfisk og jordbruk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=175–203}}