Redigerer Robert I av Skottland (avsnitt)

== Fra Scone til Bannockburn ==
I juni 1306 ble Robert Bruce hær beseiret ved [[slaget ved Methven]] vest for Perth og ble igjen beseiret i [[slaget ved Dalry]] syd for Tyndrum, sørvest for Glasgow. I august ble han overrasket i [[Strathfillan]] hvor han hadde søkt tilflukt. Kvinnene i familien, Isabel og hans søster Mary ble satt i fengsel, og Elizabeth og datteren Marjorie ble sendt til [[Kildrummy Castle]] i januar [[1307]]. Robert Bruce lot seg forsvinne i flere måneder. Nesten uten en eneste tilhenger måtte han flykte til de isolerte og forblåste øyene på vestkysten av Skottland.

Om våren marsjerte Edvard I mot nord igjen. Han var blitt 76 år gammel og helsen var skrall, men han var fortsatt bestemt på å knuse skottene. På vegen mot nord annekterte han de eiendommene som Bruce og tilhengerne eide og fordelte dem til sine egne. Han lot også en plakat bli spredt hvor han bannlyste Bruce. Bruces dronning Elizabeth, hans datter Marjorie og hans søster Christina ble tatt til fange i et kloster ved [[Tain]]. De tre yngre brødrene ble også fanget og øyeblikkelig henrettet. Det hadde knapt sett mørkere ut for Robert Bruce, og da skjedde det eneste som kunne endre tingenes tilstand: På grensen mot Skottland, i [[Burgh by Sands]] i [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]], i nærheten av [[Carlisle]], dør Edvard I av England.

Legemet til den døde kongen blir fraktet sørover og ble gravlagt i [[Westminster Abbey]] med tittelen «Skottenes hammer». Han ble etterfulgt av sin sønn, [[Edvard II av England|Edvard II]], som var av en helt annen støpingen enn faren, svakere og uten den samme autoriteten, og, skulle det vise seg, også homoseksuell.

=== Krigslykken snur ===
[[Fil:Skottland kart.jpg|thumb|Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder.{{byline|Finn Bjørklid|type=Kart}}]]I februar seilte Robert Bruce tilbake til det skotske fastlandet til [[Turnberry Castle]]. Inspirert av [[William Wallace]]s krigføring begynte han en langsom og tålmodig krigføring i sørvestlige Skottland mot de engelske styrkene. Hans lille hærstyrke var ikke i stand til møte engelskmennene, heller ikke en skotsk klan, i et regulært slag, men Robert Bruce kunne heller ikke være på flukt i all evighet. Hans eneste løsning var å utvikle en kampteknikk som var ukjent for [[middelalderen]]s føydale krigføring. Bruce tilpasset langskipene som [[viking]]ene brukte for å foreta raske, effektive strandhogg, men overført til rappfotete og lett bevæpnete krigere, «highlandere» fra [[Det skotske høylandet|høylandet og de ytre øyene]] som han hadde fått låne fra [[Angus Og]], den mer eller mindre selvstendige herskeren av de ytre øyene. Robert Bruce drillet disse gælisktalende stammemennene til en dødelig geriljastyrke som kunne bevege seg raskt og slå til med hurtighet og presisjon.

Langsomt vant Bruce tilbake landområder bit for bit, landsby for landsby, by for by, inntil han i april hadde sin første betydelige seier ved [[slaget ved Glen Trool|Glen Trool]], før han beseiret [[Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke]], ved [[slaget ved Loudoun Hill (1307)]]. Bruce ga kommandoen over området [[Galloway]] til sin bror [[Edward Bruce]] mens han selv kommanderte styrkene ved [[Aberdeenshire]] og beseiret han [[John Comyn (sorte)|John Comyn den eldre]], jarlen av Buchan ved [[slaget ved Inverurie]] i mai 1308. Deretter krysset han [[Argyll]] og i juli beseiret ytterligere en innlands skottehær som støttet engelskmennene ved [[slaget ved Brander Pass]] og kunne så erobre det viktige [[Dunstaffnage Castle]]. Bruce var da ubestridelig konge av Skottland.

I mars [[1309]] samlet han sitt første parlamentsmøte i [[St. Andrews]] og innen august kontrollerte han hele Skottland nord for elven [[Tay]]. Det følgende året anerkjente den skotske geistligheten ham som konge ved et kirkemøte. Den støtte som den skotske kirken ga ham til tross for at han var bannlyst av paven var av særdeles viktig betydning. Hans gamle venn biskop William Lamberton av St. Andrew var nok betydningsfull til å omvende kirken for den skotske saken.

De neste tre årene erobret Bruces styrker den ene engelskbesatte festning eller utpost etter den andre: [[Linlithgow Palace|Linlithgow]] i [[1310]], [[Dumbarton]] i [[1311]], og [[Perth (Skottland)|Perth]], ved Bruce personlig, i januar [[1312]]. Han gjorde også mindre invasjoner inn i Nord-England. I mars [[1313]] erobret Sir [[James Douglas (Svarte-Douglas)|James Douglas]] [[Roxburgh]] og [[Thomas Randolph, 1. jarl av Moray]], [[Edinburgh Castle]]. I mai var Bruce igjen i England og herjet. Samtidig la han den tidligere norske øya [[Man|Isle of Man]] i [[Irskesjøen]] under seg. På samme tid beleiret broren Edward Bruce [[Stirling Castle]]. Guvernøren, Sir Philip de Mowbray, overga seg den [[24. juni]] [[1314]].

De åtte utmattende årene hvor Robert Bruce bevisst valgte å ikke møte engelske hærstyrker på like vilkår har gitt den skotske kongen et ettermæle som en av de store geriljakrigere gjennom alle tider. I motsetningen til hvordan Robert Bruce ble fremstilt i filmen ''[[Braveheart]]'' handlet den historiske Robert Bruce ikke på impuls, men var en møysommelig planlegger, var godt forberedt ved enhver slagtrefning og bevisst styrte de engelske styrkene dit hvor han ville møte dem. For en som var oppdratt til å være tradisjonell føydal ridder representerte geriljakrigen en omvendelse. Bruce gjenerobret, og sikret skotsk uavhengighet fra England med militære midler, ikke diplomatiske. Den endelige avgjørelsen skjedde ved det berømte [[slaget ved Bannockburn]] i [[1314]].

=== Bannockburn ===
[[Fil:Fm bannockburn monument.jpg|thumb|Minnesmerket på slagmarken ved Bannockburn{{byline|Finlay McWalter}}]]
Slaget ved Bannockburn mellom 23. og 24. juni [[1314]] var vendepunktet og beviste for de som tvilte på det at Bruce virkelig var kongen som ville og kunne forene Skottland. Skjønt, det kunne ha gått galt. Skottene var tallmessig underlegne med sine 9 000 mann mot den engelske hærstyrken på opptil 25 000. Under Robert Bruces ledelse kjempet skottene på minst mulig plass og opphevet dermed den engelske styrkefordelen og vant en overveldende seier.

Dagen før slaget ble skottene utfordret av en hovmodig engelsk ridder, Sir Humphrey de Bohun (nevø til [[Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford]] som selv ble tatt til fange), til tvekjamp mann-mot-mann mot en hvilken som helst ridder fra den skotske hæren. Til sine generalers forferdelse aksepterte Robert Bruce utfordringen ved å stille opp på egne vegne og møtte sin massivt armerte utfordrer med sin lette høylandshest og med tynn armering. Sir Humphrey galloperte tungt mot skottenes konge med hevet lanse. Bruce satt urørlig på sin trippende hest og ventet. I siste sekund steppet han til side og da den engelske ridderen raste forbi begravde han kampøksen i hodet hans, – til voldsom jubel fra sine egne. Da Bruce red tilbake og generalene hans uttrykte bekymring for slik unødvendig og tåpelig adferd svarte han, ifølge myten, at det eneste han beklaget var «tapet av en god kampøks».

Man må anta at duellen hadde en formidabel effekt på skottenes moral.

Etter Bannockburn var Skottland fri fra det engelske trykket og en annen engelsk ekspedisjon over grensen ble drevet tilbake. For første gang kunne Robert Bruce selv invadere det nordlige England med hovedhæren og foreta herjinger mot [[Yorkshire]] og [[Lancashire]]. [[Edvard II av England]] ble tvunget til å søke om fred.