Redigerer Robert Falcon Scott (avsnitt)

=== Første sesong ===
[[Fil:Robert Falcon Scott by Herbert Ponting.jpg|thumb|Scott mens han skriver i dagboken i hytten ved [[Cape Evans]], vinteren 1911.]]
Ekspedisjonen opplevde en rekke tidlige uhell som var med på å hemme den første sesongens arbeid og svekket forberedelsene til hovedoppgaven, ferden mot polpunktet. På vei fra New Zealand mot Antarktis, ble «Terra Nova» fanget i [[Sjøis|pakkisen]] i nesten 20&nbsp;dager,{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=30–71}} mye lengre enn andre skip hadde opplevd. Dette betød ankomst sent i sesongen og dermed mindre tid til forberedende arbeider før den antarktiske vinteren. En av motorsledene gikk tapt under lossing av skipet da den brøt gjennom isen og sank.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=106–107}}

Forverrede værforhold og svake, uakklimatiserte ponnier påvirket den planlagte ferden for utlegging av depoter. Dette medførte at ekspedisjonens hovedforsyningspunkt, ''One Ton Camp'', ble plassert 56&nbsp;km nord for det planlagte stedet på 80°&nbsp;S. [[Lawrence Oates]], som var ansvarlig for ponniene, rådet Scott til å drepe ponniene for mat og forskyve depotet til 80°&nbsp;S, noe Scott avslo. Angivelig skal [[Lawrence Oates]] ha sagt til Scott at han kom til å angre hvis han ikke fulgte hans råd.{{Sfn|Crane|s=466}} Seks ponnier døde under denne ferden, enten av kulde eller fordi de sinket gruppen for mye og ble skutt. Da de returnerte til basen, fikk de vite at Amundsen hadde slått leir med sitt mannskap og en mengde hunder i [[Hvalbukta]], 320&nbsp;km øst for deres egen leir.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=187–188}}

Scott nektet å endre sine planer for å takle utfordringen fra Amundsen, og han skrev; «Det riktige, i tillegg til den klokeste kurs, er for oss å fortsette akkurat som om dette ikke hadde skjedd».{{Efn|name=Sitat1}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=187–188}} Selv om den norske basen lå nærmere polpunktet enn britenes, og nordmennenes erfaring som hundeførere var langt bedre, hadde Scott fordelen av å ferdes over en kjent rute som tidligere var gått av landsmannen Shackleton. I løpet av vinteren 1911 økte selvtilliten hans, og etter å ha kommet tilbake med en tremannsgruppe fra vinterferden til [[Cape Crozier]], skrev Scott: «Jeg føler meg sikker på at vi er så nær perfeksjon som det erfaring kan styre».{{Efn|name=Sitat2}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=369}}