Redigerer Per Borten (avsnitt)

=== Utenriks- og forsvarspolitikk ===

Det var Høyremannen [[John Lyng]] som var blitt utenriksminister i regjeringen Borten, og Lyng hadde fra første stund vist seg å være kritisk til det amerikanske engasjementet i [[Vietnamkrigen]]. I 1967 talte han til [[FNs generalforsamling|FNs hovedforsamling]] og krevde stans av bombingen av [[Nord-Vietnam]]. Mange borgerlige aviser i Norge kom med kraftig kritikk av Lyng, og Lyngs synspunkter var også kontroversielle innad i Høyre. Lyngs Vietnam-politikk førte nesten til regjeringskrise høsten 1967, da Venstres nestleder [[Ludvig Botnen]] foreslo at også det norske Stortinget skulle kreve øyeblikkelig stans i bombingen. Dette kunne ikke Høyre gå med på, på tross av at utenriksminister Lyng egentlig mente det samme. Etter lange debatter i Stortinget kunne det se ut som at Lyng kom til å bli felt av eget parti, og flere av regjeringskoalisjonens stortingsrepresentanter sa også at de ville stemme for et alternativt forslag fremmet av Arbeiderpartiet og [[Sosialistisk Folkeparti|SF]]. Regjeringskrisen ble avverget da stortingsflertallet tross alt gav sin støtte til Lyngs uttalelser i FN, men hele saken viste at de interne uenigheten blant regjeringspartiene var så store at den borgerlige koalisjonen var i ferd med å slå sprekker.<ref name="Ustvedt-246-248" />

Den internasjonale utviklingen med blant annet et [[Den greske militærjuntaen 1967–1974|militærkupp i Hellas]] og portugisiske kolonikriger gjorde at mange på den norske venstresiden hadde begynt å endre syn på [[NATO]] fra midten av 1960-tallet. [[Arbeidernes ungdomsfylking|AUF]] gikk inn for full utmelding i 1967, mens [[Einar Gerhardsen]] åpnet for en folkeavstemning om spørsmålet. Borten-regjeringen la frem en stortingsmelding i mars 1968, der de gikk inn for fortsatt medlemskap. Stortingsflertallet var nok fortsatt for et norsk NATO-medlemskap, men misnøyen var økende. Utenriksminister Lyng hadde også jobbet med en [[avspenningspolitikk]] overfor [[Sovjetunionen]] og [[Østblokken]], og det kunne synes som NATO var blitt mindre relevant. Alt dette endret seg over natten i august 1968 med [[Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia]]. Et samstemt politisk miljø i Norge tok kraftig avstand fra Sovjetblokkens handlinger. Allerede høsten 1968 gikk Borten-regjeringen inn for en oppbygging av [[Forsvaret]] i Nord-Norge, anskaffelse av nytt luftvernutstyr, styrking av flyplassene og en effektivisering av [[Sjøforsvaret]]. Hendelsene i Tsjekkoslovakia gjorde også at mange NATO-motstandere skiftet side, og i 1969 vedtok Stortinget enstemmig at Norge fortsatt skulle være NATO-medlem.<ref name="Ustvedt-256-260" />