Redigerer Oliver Cromwell (avsnitt)

== Politikk: 1647–49 ==
I februar 1647 ble Cromwell såpass syk at han ble holdt borte fra det politiske liv i over en måned. Da han hadde kommet seg på beina igjen hadde parlamentet blitt delt over saken om hva man skulle gjøre med kongen. Et flertall i begge husene gikk inn for en avtale som ville betale og kvitte seg med den skotske hæren, avskjedige det meste av [[New Model Army]], og gjeninnsette Karl I på tronen i bytte for en presbyteriansk avtale av kirken. Cromwell avviste den skotske utgaven av [[presbyterianisme]]n, som truet med å erstatte et autoritært religiøst hierarki med et annet. Hæren som var blitt radikalisert ved at parlamentet ikke utbetalte den lønnen som den var blitt lovet, stemte mot disse endringene, men underhuset erklærte oppropet som ulovlig. I mai 1647 ble Cromwell sendt til hærens hovedkvarter i [[Saffron Walden]] for å forhandle med dem, men klarte ikke å komme til en enighet. I juni 1647 grep en kavaleritropp under ledelse av kornett George Joyce kongen fra parlamentets fengsling, noe som svekket parlamentets posisjon. Selv om det er kjent at Cromwell møtte Joyce den 31. mai er det umulig å vite hvilken rolle Cromwell spilte i denne hendelsen, men han hadde egeninteresse i å ha grepet om kongen.<ref>Coward, s.188–195.</ref>

Cromwell og [[Henry Ireton]] skrev deretter et manifest — ''Heads of Proposals'', «Forslagenes overhoder» — formet for å sjekke den administrative makten, og som krevde et fast og valgt parlament, og gjenopprettelsen av en ikke obligatorisk episkopal avtale.<ref>Selv om det er debatt om Cromwell og Ireton faktisk var forfatterne av ''Heads of Proposals'', «Forslagenes overhoder», eller om de handlet på vegne av [[William Fiennes, 1. vicomte Saye og Sele]]: Adamson, John (1987): «The English Nobility and the Projected Settlement of 1647» i: ''Historical Journal'', '''30''', 3; Kishlansky, Mark (1990): «Saye What?» i: ''Historical Journal'' '''33''', 4.</ref> Mange i hæren, som [[levellere]] ledet av [[John Lilburne]], mente at dette ikke var nok og krevde full politisk likhet for alle menn, noe som førte til opphisset debatter i [[Putney]] i løpet av høsten 1647 mellom Fairfax, Cromwell og Ireton på den ene siden, og radikale levellere som oberst [[Thomas Rainsborough]] på den andre siden. Debattene i Putney ble brutt av til sist uten å nå fram til en løsning.<ref>Woolrych, Austin (1987): ''Soldiers and Statesmen: the General Council of the Army and its Debates'', Clarendon Press, ISBN 0-19-822752-3, kapitlene 2–5.</ref> Debattene og kongens rømning fra [[Hampton Court]] den 12. november var antagelig medvirkende i å ha hardnet Cromwells beslutningen angående kongens skjebne.

=== Den andre borgerkrig ===
[[Fil:Oliver cromwell imrpisoning king charles I.jpg|thumb|Cromwell fengsler kong Karl I av England.]]
At man ikke greide å komme til en enighet med kongen førte til sist til at den andre engelske borgerkrigen brøt ut i 1648 da kongen forsøkte å gripe makten på nytt ved våpenmakt. Cromwell slo først ned et rojalistisk opprør i sørlige Wales ledet av [[Rowland Laugharne]], vant tilbake festningen [[Chepstow Castle]] den 25. mai og seks dager senere tvang han fram overgivelse av [[Tenny]]. Festningen ved [[Carmarthen]] ble ødelagt ved brann. Den langt sterkere festningen ved [[Pembroke Castle|Pembroke]] overga seg først etter åtte uker med beleiring. Cromwell behandlet tidligere rojalistiske soldater lemfeldig, men mindre skånsomt av de som tidligere hadde vært en del av den parlamentariske hæren. [[John Poyer]] ble til sist henrettet i London etter å ha trukket lodd.<ref>[http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/STUlaugharneJ.htm «Spartacus: Rowland Laugharne»] {{Wayback|url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/STUlaugharneJ.htm |date=20081025014050 }}, ''Spartacus.Schoolnet.co.uk''</ref>

Deretter marsjerte Cromwell nordover for å ta seg av den prorojalistiske skotske hæren (''engagere'') som hadde invadert England. Ved [[Slaget ved Preston (1648)|Preston]] hadde Cromwell for første gang eneansvaret for å lede an og med en hær på 9000 mann, og han vant en strålende seier over en motstander som var dobbelt så stor.<ref>Gardiner (1901), s.144–147; Gaunt (1997), s. 94–97.</ref>

I løpet av 1648 begynte Cromwells brev og taler å bli stadig tyngre basert på [[Bibelen|bibelsk]] billedbruk, mange av dem meditasjoner over meningen i bestemte bibelavsnitt. For eksempel etter slaget ved Presten førte studiet av [[Salmenes bok]] [https://web.archive.org/web/20120128103028/http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=PSA 17] og [https://web.archive.org/web/20120128103028/http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=PSA 105] ham til å fortelle parlamentet at «de som er uforsonlige og ikke vil slutte å plage landet må raskt bli sendt ødelagt ut av landet». I et brev til Oliver St John i september 1648 anmodet Cromwell ham om å lese [[Jesajaboken]] [https://bibel.no/Nettbibelen?book=ISA&chapter=8 8] hvor kongedømmet faller og kun de gudfryktige overlever. Dette brevet antyder at det var Cromwells tro framfor et engasjement i radikal politikk, koblet med parlamentets beslutning å inngå forhandlinger med kongen i Newportavtalen som overbeviste ham om at Gud hadde talt imot både kongen som parlamentet som landets lovlige myndigheter. For Cromwell var hæren nå blitt Guds utvalgte redskap.<ref>Adamson, s. 76–84.</ref> Episoden viser Cromwells faste tro i forsynets styrelse — at Gud aktivt dirigerte hendelsene i verden gjennom handlingene til «utvalgte mennesker» (som Gud hadde «framskaffet» for denne hensikt). Cromwell trodde under borgerkrigene at han var en av de utvalgte, og han fortolket sine militære seire som indikasjoner på Guds godkjennelse av hans handlinger, og nederlag som tegn på at Gud ville lede ham i en annen retning.

=== Kongen anklaget og henrettet ===
[[Fil:Court-charles-I-sm.jpg|thumb|Rettssaken for kong [[Karl I av England|Karl I]] den 4.&nbsp;januar 1649.]]
I desember 1648 ble de medlemmer av parlamentet som ønsket å fortsette forhandlingene med kongen forhindret fra å sitte i parlamentet ved en tropp soldater ledet av oberst [[Thomas Pride]], en episode kjent som «Prides utrenskning», ''Pride's Purge''. Det gjenværende delen av parlamentsmedlemmene, kjent som [[rumpparlamentet]] («resteparlamentet»), var enig i at Karl I skulle bli anklaget for høyforræderi. Cromwell var fortsatt nord i England, opptatt av rojalistisk motstand da disse hendelsene skjedde, men etter at han hadde kommet tilbake til London, på dagen etter Prides utrenskning av parlamentet, ble han en besluttsom pådriver av de som presset på for kongens rettssak og henrettelse, overbevist om at kongens død var den eneste måten å avslutte borgerkrigen på. Dødsdommen for Karl I ble signert av 59 av domstolens medlemmer, blant annet Cromwell (som var den tredje som signerte den). Fairfax nektet påfallende å signere den. 

Henrettelsen ble forsinket fram til den 30. januar 1649. Kongen ble halshugd foran [[Banqueting House]] til [[Palace of Whitehall]]. Grunnen for forsinkelsen var for at rumpparlamentet skulle kunne vedta en kriselov, «Loven forbyr proklameringen at noen person kan være konge av England eller Irland, eller dets maktområder», noe som gjorde det til et lovbrudd å proklamere en ny konge. Parlamentet stemte for å forby overhuset den 6. februar og forby monarkiet den 7. februar. En lov som forbød kongedømmet ble formelt vedtatt av parlamentet den 17. mars som ble fulgt av en lov som forbød overhuset den 19. mars.