Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

== Kontroll av England ==
[[Fil:Bayeux_Tapestry_scene19_Dinan.jpg|thumb|En av de første avbildninger av en [[borg]], fra [[Bayeux-teppet]].]]
Straks England hadde blitt erobret, sto normannerne overfor mange utfordringer når de skulle beholde kontrollen. Sammenlignet med den innfødte angelsaksiske befolkningen var de normanniske herrene få i antall. Historikere har beregnet antallet normanniske riddere til mellom 5&nbsp;000 og 8&nbsp;000, skjønt disse høystatus-krigerne representerte bare en andel av det totale antallet militære innflytterne.<ref>5 000 (Rowse, 1979); 8 000 i år 1086 (Carpenter, ss. 82–83)</ref> Normannerne overkom det tallmessige underskuddet ved å tilpasse flere nyskapende metoder for å utøve kontroll.

I motsetning til de danske herrene noen tiår tidligere, som hadde tatt skatt, men ikke avsatt og fortrengt engelske landeiere, forventet og mottok normanniske herrer landområder og titler fra Vilhelm som belønning for sin innsats under invasjonen.<ref>Carpenter, ss. 79–80.</ref> Derfor, kanskje for første gang i engelsk historie, krevde Vilhelm endelig og totalt eierskap av bortimot alt land i England, og han krevde også retten til å gi den videre slik han selv fant det for godt. Således var alt land «holdt» på vegne av kongen.<ref>Carpenter, ss. 81, 84, 86.</ref> Innledningsvis hadde Vilhelm konfiskert landområdene fra alle angelsaksiske herrer som hadde kjempet og ble drept sammen med Harald Godwinson. Han omfordelte det til sine normanniske tilhengere, skjønt en del angelsaksiske familier var i stand til å «kjøpe tilbake» sine eiendommer og titler fra Vilhelm.<ref>Carpenter, ss. 75–76.</ref> Disse begynnende konfiskeringene førte til opprør, som igjen førte til ytterligere konfiskeringer, en sirkel som fortsatte bortimot ubrutt i de fem årene som fulgte etter slaget ved Hastings. Ved å slå ned og forhindre ytterligere opprør, bygde normannerne [[festning]]er og [[borg]]er i et uovertruffent antall, innledningsvis av typen [[motte-and-bailey]], en enklere form for borger i tre og jord, men disse ble etter hvert utbygd og forsterket med murere av stein.

Selv etter at den aktive motstanden mot Vilhelms harde styre etter hvert døde ut, fortsatte han og hans baroner å utvide og konsolidere normannisk kontroll over landet. Om en angelsaksisk landeier døde uten arving, kunne kongen (eller om det gjaldt landeiere av lavere klasser, en av hans baroner) selv utpeke en arving, og da ble det som regel valgt en lojal innvandrer fra Normandie. Vilhelm og hans baroner utøvde også tettere kontroll over arv av landområder for enker og døtre, ofte ved å kreve nye ekteskap med normannere. På denne måten erstattet normannerne det innfødte angelsaksiske aristokratiet og tok selv kontroll over de øvre klassene i samfunnet.

Som et mål på Vilhelms suksess i å ta kontroll; fra 1072 og fram til [[slaget ved Bouvines|fransk erobring]] av Normandie i 1204, var Vilhelm og hans etterfølgere stort sett fraværende herskere i England. Eksempelvis tilbrakte Vilhelm etter 1072 mer enn 75 prosent av sin tid i Frankrike. Mens han hadde behov for selv og i egen person å være til stede i Normandie for å forsvare sitt rike mot utenlandsk invasjon og slå ned indre uro og opprør, var han i stand til å sette opp kongelige administrative strukturer som gjorde det mulig å styre England fra avstand ved hjelp av «writ» (''skrift'').<ref>Carpenter, s. 91: «I første omgang, etter 1072 var Vilhelm hovedsakelig fraværende. Av 170 måneder gjenværende av hans regime tilbrakte han rundt 130 av dem i Frankrike og kom tilbake til England ved kun fire anledninger. Dette var ingen midlertidig fase. Fraværende konger fortsatte å tilbringe i beste fall kun halvdelen av sin tid i England fram til tapet av Normandie i 1204. Dette fraværet styrket mer enn det svekket den kongelige kontrollen, ettersom det avlet fram strukturer som opprettholdt freden. Men kongens fravær trakk også penger ut av landet, penger som det først og fremst var sterkt behov for på den andre siden av kanalen.»</ref> Kongene var ikke de eneste som var fraværende, det samme var ofte  mange andre anglo-normanniske herrer.

Å holde de normanniske herrene lojale som en gruppe var like viktig, ettersom enhver friksjon kunne gi den innfødte angelsaksiske befolkningen en sjanse til å fjerne sine fransktalende herrer. [[Odo av Bayeux]], en halvbror av Vilhelm, ble eksempelvis til slutt fratatt alle sine eiendommer etter en rekke ulovlige overtagelser og andre bedragerske aktiviteter, handlinger som truet med å destabilisere den normanniske autoriteten over landområdene. En måte å skape det bindemiddelet som holdt de normanniske herrene lojale, var å dele ut land i enkeltområder, stykkevis og delt, og straffe besittelser som ikke var godkjent.<ref>Se eksempelvis [[Rettssaken i Penenden Heath]], et tidlig forsøk på å innskrenke Odo av Bayeuxs overgrep.</ref> En normannisk herre hadde typisk flere mindre landeiendommer spredt ut over hele England og i Normandie, og ikke én enkelt, sammenhengende geografisk blokk. Om en herre forsøkte å være ulydig overfor kongen, var han bare i stand til å forsvare et lite antall av sine eiendommer på et gitt tidspunkt.

I det lange løp førte denne politikken til økt kontakt mellom adelige i de ulike regioner og oppmuntret adelen til å organisere seg og opptre som en klasse i stedet for som enkeltindivider, som var det normale i andre [[Føydalisme|føydale]] land. Utøvelsen av et sterkt sentralisert monarki oppmuntret adelen til å knytte bånd med borgerne i byene, noe som er blitt betraktet som en tidlig begynnelse til den engelske [[parlamentarisme]]n.