Redigerer Norges politiske system (avsnitt)

=== Historisk bakgrunn ===
[[Fil:Johan Sverdrup porträtt.jpg|thumb|upright|[[Johan Sverdrup]]s kamp for innføring av [[parlamentarisme]]n ble startskuddet til de første politiske partiene i Norge.]]
Partisystemet i Norge oppstod under striden om [[parlamentarisme]]n ved inngangen til 1880-tallet. I 1870-årene var det stadige konflikter mellom Stortinget og kong [[Oscar II]], noe som blant annet kom av at Stortinget fra 1869 var begynt å samles årlig. Stortingsflertallet ønsket dermed økt politisk kontroll, men kongen og regjeringen kunne på denne tiden i praksis ganske enkelt unngå å iverksette Stortingets vedtak dersom de fant det for godt. Den såkalte [[Statsrådssaken]] – om hvorvidt statsråder hadde møteplikt i Stortinget – var et hett stridstema mellom Storting og regjering hele 1870–tallet.  Fire Storting vedtok å innføre møteplikt i Stortinget, men kong Oscar la ned veto fire ganger (se [[vetostriden]]). Opposisjonsleder [[Johan Sverdrup]] svarte til slutt med å stille flere statsråder for [[Riksrett (Norge)|riksrett]], og i 1884 måtte kongen gi opp og utnevne Sverdrup til statsminister. Med dette gikk kongen i praksis med på å innføre en  [[parlamentarisme|parlamentarisk]] styringsmodell, og Sverdrups gruppering i Stortinget ble kimen til partiet [[Venstre]]. Kongens støttespillere i Stortinget ble på sin side til partiet [[Høyre]].

Det norske partisystemet har gjennomgått flere klare faser. I tiden fra 1884 til 1903 hadde Norge et topartisystem der [[Høyre]] og [[Venstre]] byttet på makten. Fra dette året kom også [[Det norske Arbeiderparti]] inn på Stortinget, selv om valgsystemet med [[flertallsvalg]] i enmannskretser klart virket i partiets disfavør. Fra [[stortingsvalget 1921]] gikk man over til [[forholdstallsvalg]], noe som åpnet opp for flere småpartier i norsk politikk. Mellomkrigstiden var preget av en rekke kortvarige regjeringer, med [[Christopher Hornsruds regjering]] (Ap) på 18 dager som den korteste.

Etter [[Norge under andre verdenskrig|andre verdenskrigs]] og frem til 1965 var Arbeiderpartiet det klart dominerende partiet i Norge. Perioden 1965 til ca. 1990 var preget av to klare alternativer i norsk rikspolitikk – Arbeiderpartiet og en borgerlig koalisjon. Fra 1990 gjorde [[Fremskrittspartiet]]s store oppslutning et bredt borgerlig samarbeid vanskeligere, og fram til 2005 hadde Norges regjeringer enten utspring i Arbeiderpartiet eller i smalere, ikke-sosialistiske samarbeid. I perioden 2005–2013 hadde landet en flertallsregjering av Ap, Sp og SV. Fra 2013 styrte Erna Solberg en borgerlig regjering der Høyre var det største partiet og med varierende øvrige partier, i ett år fra 2019 til 2020 var regjeringen en flertallsregjering bestående av fire partier.