Redigerer Nero (avsnitt)

== Ettermæle ==
[[Fil:Nero-nancy.jpg|thumb|[[Apoteose]] av Nero, en gang etter 68. Kunstverk som framstiller Neros oppstigning til guddommelighet etter sin død.]]
I henhold til Suetonius og Cassius Dio ble Neros død feiret av folket i Roma.<ref>Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/63*.html ''Roman History'' 63].</ref><ref> Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/L/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#57 ''Life of Nero'' 57].</ref> Dog beskrev Tacitus et mer komplisert politisk miljø. Neros død ble ønsket velkommen av senatorene, adelen og de øverste klassene.<ref name="Tacitus_I4"> Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Histories_(Tacitus)/Book_1#4 ''Histories'' I.4.]</ref> De lavere klassene, slavene, de som frekventerte til arenaen og teateret, og «de som støttet de berømte ytterlighetene til Nero», var på den annen side opprør av nyhetene.<ref name="Tacitus_I4"/> Det ble også hevet medlemmer av militæret hadde blandede følelser, da de hadde lydighet til keiseren, men hadde blitt bestukket for å velte ham.<ref name="Tacitus_I5"> Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Histories_(Tacitus)/Book_1#5 ''Histories'' I.5.]</ref>

Østlige kilder, hovedsakelig Lucius Flavius Philostratus og [[Apollonios fra Tyana]], nevnte at Neros død ble sørget da han «gjenopprettet frihetene i Hellas med en visdom og moderasjon ganske fremmed for hans vesen»<ref>Philostratus II: [http://www.livius.org/ap-ark/apollonius/life/va_5_41.html#%C2%A741 ''The Life of Apollonius 5.41''] {{Wayback|url=http://www.livius.org/ap-ark/apollonius/life/va_5_41.html#%C2%A741 |date=20070729210743 }}</ref> og at han «holdt vår friheter i sin hånd og respekterte dem.»<ref>Brev fra Apollonius til keiser Vespasianus, Philostratus II: [http://www.livius.org/ap-ark/apollonius/life/va_5_41.html#%C2%A741 ''The Life of Apollonius'' 5.41] {{Wayback|url=http://www.livius.org/ap-ark/apollonius/life/va_5_41.html#%C2%A741 |date=20070729210743 }}</ref>

Neros navn ble fjernet fra en del monumenter i hva som Edward Champlin vurderte som et «utbrudd av privat iver».<ref>Champlin (2003), s. 29.</ref> Mange portretter og statuer av Nero ble omarbeidet til å representere andre figurer; i henhold til Eric R. Varner har rundt femti slike bilder overlevd.<ref name="Pollini"> Pollini, John (September 2006): Omtale av ''Mutilation and Transformation: Damnatio Memoriae and Roman Imperial Portraiture'' av Eric R. Varner», ''The Art Bulletin''.</ref> Denne omarbeidelsen av bilder er blitt forklart som å fjernet minnet av vanærende keisere som ble fordømt posthumt<ref>Russell, Miles; Manley, Harry (2016): «Sanctioning Memory: Changing Identity - Using 3D laser scanning to identify two 'new' portraits of the Emperor Nero in English antiquarian collections», ''Internet Archaeology'' (42). doi:[https://doi.org/10.11141%2Fia.42.2 10.11141/ia.42.2].</ref> (se ''[[damnatio memoriæ]]'').<ref name="Pollini"/> Imidlertid tviler Champlin på at praksisen nødvendigvis var negativ og merket seg at prosessen ikke var gjennomgående, og det ble skapt nye kunstframstillinger av Nero etter hans død.<ref>Champlin (2003), s. 29–31.</ref> De tre hovedkildene til informasjon om Nero, det vil si Tacitus, Suetonius og Cassius Dio, er alle gjennomgående fiendtlig innstilt og hevder at Nero hadde sex med og drepte sin mor, drepte sin stebror, to av sine hustruer, flere fra den romerske eliten, og satte kanskje Roma i brann for å gjøre plass til sitt palass. Hans egen stormannsgalskap synes at han så på seg selv som en uovervinnelig atlet, en talentfull teaterskuespiller og musiker, selv som en «ny Apollo».<ref name="Beard_146"> Beard, Mary (2014), Barrets. 146</ref> [[Jødedom|Jødisk]] og [[Kristendom|kristen]] tradisjon er samstemte i å presentere ham som en [[demon]] eller [[antikrist]]. Det er neppe noen tilfeldighet at det numeriske ekvivalent til de [[Det hebraiske alfabetet|hebraiske bokstavene]] som staver «Neron Cæsar» summerer [[666]].<ref name="Beard_146"/>

Straks man ser utenfor de fremste antikke kildene dannes et mer omgjengelig bilde av Nero. Hans påståtte død fikk en del til å spekulere i hans ettermæle ved å hevde at de var keiseren, fortsatt i live, noe som antyder at Nero hadde en del støtte i en del miljøer.<ref name="Beard_146"/> Minst tre Pseudo-Nero, eller Nero-bedragere, er dokumentert. Den første, som sang og spilte lyre, hadde et ansikt som var noenlunde lik den døde keiseren. Han dukket opp i 69 under styret til Vitellius.<ref name="Tacitus_II8"> Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Histories_(Tacitus)/Book_2#8 ''Histories'' II.8]</ref> Etter å ha overtalt noe til å anerkjenne ham, ble han tatt til fange og henrettet.<ref name="Tacitus_II8"/> En gang under styret til [[Titus]] (79–81) dukket ytterligere en Nero-bedrager opp i Asia og sang til akkompagnement av lyre og også en viss likhet med den døde keiseren; han ble også drept.<ref>Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/66*.html#19 ''Roman History'' LXVI.19]</ref> Tjue år etter Neros død, under styret til [[Domitian|Titus Flavius Domitianus]] (81-96), dukket opp en tredje bedrager. Han fikk en del støtte av [[Partia]], som kun motvillig ga ham opp,<ref>Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#57 ''Life of Nero'' 57]</ref> og denne saken førte nesten til at de brøt ut ny krig mellom Partia og Roma.<ref name="Tacitus_I2"/>

Champlin siterer at en statue i legemsstørrelse ble satt opp i den greske byen [[Aydın|Tralles]] i Anatolia etter hans død.<ref name="Beard_146"/> En merkeligere historie kommer fra den babylonske [[Talmud]] hvor det hevdes at Nero reiste til Jerusalem og konverterte til jødedommen, og ble stamfar til en av de store rabbinere på 200-tallet, [[Rabbi Meir]].<ref name="Beard_146"/> Ingen romerske eller greske kilder har noe sted rapportert at Nero skal ha reist til Jerusalem eller hans påståtte konvertering.<ref>Isaac, Benjamin (2004): ''The Invention of Racism in Classical Antiquity'', Princeton, s. 440–491.</ref> Det er heller ingen nedtegnelser at Nero fikk avkom som overlevde barndommen. Hans eneste dokumenterte barn, Claudia Augusta, døde 4 måneder gammel. Også kristne kunne tidvis se for seg en annen Nero enn antikrist, og den kristne kronikøren [[Johannes Malalas]] fra [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] på 500-tallet æret ham som den som henrettet [[Pontius Pilatus]] for «for han (Jesus) var en uskyldig mann», som han lot sin framstilling av Nero erklære.<ref name="Beard_146"/>

Etter Neros selvmord i 68 var det en utstrakt overbevisning, særlig i de østlige provinser, at han slett ikke var død, og på en eller annen måte ville komme tilbake.<ref>Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#57 ''Life of Nero'' 57]; Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Histories_(Tacitus)/Book_2#8 ''Histories'' II.8]; Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/66*.html#19 ''Roman History'' LXVI.19]</ref> Denne forestillingen er blitt kjent som [[Nero Redivivus-legenden]]. Legenden vedvarte i noe flere hundre år. [[Augustin av Hippo]] skrev at legenden var en populær forestilling selv i 422.<ref name="Augustin"> Augustin av Hippo: ''[[Om Gudsstaten]]'' [http://www.ccel.org/ccel/schaff/npnf102.iv.XX.19.html XX.19.3]</ref>