Redigerer Middelalderen (avsnitt)

=== Stendersamfunnet bygges ===
[[Fil:Cleric-Knight-Workman.jpg|miniatyr|En illustrasjon som forestiller representanter for de tre middelalderske stendene.]]
[[Stand|Stendersammfunnet]], det som senere skulle danne grunnlaget for mange lands riksdager begynte i middelalderen. Den tidligste omtalen av et samfunn oppdelt i ulike klasser stammer fra 800-tallet, men det var først på begynnelsen av 1000-tallet at det ble konkretisert. I ''Carmen ad Rothbertum regem'' ("Sangen for kong Robert") skrevet av [[Adalbero]], biskop av [[Laon]], er det klare oppdelinger mellom tre grupper: ''oratores'', "de som ber", kirkens menn (og kun menn); ''bellatores'', "de som kriger", som senere skulle utgjøre en klart definert adel og ''laboratores'', "de som arbeider", som først og fremst bestod av bønder og andre som brukte jorden og produserte mat til samtlige tre klasser. Øverst i hierarkiet sto de som bad og de som kriget og disse utgjorde i hele middelalderen en svært begrenset elite på samfunnets topp som høyst var noen få prosent av befolkningen. Det var krigernes ansvar å se til å opprettholde lov og orden og å forsvare samfunnet mot ytre fiender. Kirkemennenes oppgave var å sørge for at samfunnet fikk sine åndelige behov oppfylt. De som arbeidet utgjorde den store massen og det var de som var arbeidskraften som muliggjorde krigernes og kirkens menns velstand. Tanken var at disse klassene utgjorde deler av en felles samfunnskropp som skulle samarbeide harmonisk og fredelig for samfunnets beste.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer , s. 117</ref>

Standen var en sterkt idealisert og ideologisk sosial inndeling definert av kirken som i stor grad ignorerte de faktiske forholdene. For eksempel havnet bybefolkningen ([[borgere]]), som utgjorde en betydelig og innflytelsesrik minoritet utenfor dette idealet. Maktforholdene i byene, spesielt i Nord-Italia og Flandern, bygget i høyere grad på rikdom og politisk innflytelse enn arv, og her skjedde en ny inndeling i ''maiores'', ''mediocres'' og ''minores'', over-, middel- og underklasse.<ref>Dahl, s. 13</ref> Utenfor inndelingen stod selvsagt ikke-kristne som [[jøder]] og [[muslimer]], men også de som trodde på andre tolkninger av kristendommen, som alle ble ansett som kjetterske av den katolske kirke.

==== De som ba ====
Kirkens menn var de som stod øverst i standhierarkiet i de fleste skildringer og det var også de som hadde definert inndelingen. På samme måte som aristokratiet utgjorde de på det meste en liten prosent av den totale befolkningen. Kirken hadde det ideologiske og akademiske monopolet i det kristne Europa i så godt som hele middelalderen. [[Pave]]n ble lenge sett som det åndelige overhodet for alle kristne og den som, i det minste i teorien, hadde den verdslige makten med sin legitimitet. [[Curia]]en, det pavelige hoffet og administrasjonen, var i lang tid det største, rikeste og best organiserte i hele Europa. Etter den romerske sentralmaktens kollaps var det kirken som i tidlig middelalder hadde den mest velorganiserte administrasjonen. Det var kirken gjennom først kloster og senere katedralskoler og til slutt [[universitet]]er som organiserte undervisning. Kirken var også den fremste institusjonen for sosial støtte i form av almisser til fattige og nt moralsk støtte for befolkningen.

==== De som kriget ====
Selv om den krigende klassen tidlig ble begrenset til et jordeiende aristokrati var det ikke før rundt 1000-tallet at den begynte å skrumpe inn og begrenses nesten helt og holdent til [[riddere]]. Det er først på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet at konger som [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto I]] begynte å avbilde seg selv på hesteryggen heller enn på en trone, noe som ble konkretisert av [[Vilhelm Erobreren]] på [[Bayeux-teppet]]. Innovasjoner innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere, som [[stigbøyle]]n og mer stabile [[Sal (dyr)|sadler]], gjorde at krigere til hest nå kunne bære betydelig tyngre våpen og rustning. En rytter kunne nå galoppere inn i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange spyd eller [[lanse]]r. Ridende enheter som ikke tilhørte adelen hadde eksistert tidligere i både Tyskland og Spania, men nå var det den krigende klassens evne til å kunne mønstre skarer av tungt bevæpnet kavaleri som avgjorde hvem som tilhørte den militære eliten. Innen denne eliten utviklet det seg snart en stadig mer avansert [[Sosial lagdeling|lagdeling]] av ulike klasser og grader som i hovedsak ble bestemt av arv.

Innen krigerklassen utviklet det seg i høymiddelalderen en sosial kode som definerte konsepter som bunnet i krigeres ære; en god [[ridder]] skulle være rettferdig, modig, måteholden og forsvare den kristne troen og de svake. Et sterkt romantisert ideal om høvisk kjærlighet mellom riddere og unge adelsdamer ble dyrket også innen krigerklassen og har senere gitt opphav til klassiske sagn om skjønne jomfruer som blir reddet ut av fangenskap av tapre riddere. I en verden av menn som fra barnsben av lærte at i strid skulle man ta det som ble ansett som deres rett, sto ridderidealene og de sentimentale ridderlegendene, som ''[[Rolandskvadet]]'' og andre såkalte ''[[chanson de geste]]'' ("sanger om heltedåder") i sterk kontrast til en voldsfiksert mannskultur.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer , s. 117–124</ref>

==== De som arbeidet ====
Innstillingen til de arbeidende menneskene, som i stor grad var de vi dagens samfunn kaller [[bønder]], var delt. Krønikeforfatterne, som selv ikke var bønder, beskrev dem som late, dumme og usiviliserte. Det florerte med stereotyper som ofte sidestilte bøndene med dyr og minnet sterkt om hvordan man karakteriserte ikke-kristne og slaver. Man tilskrev dem en rekke egenskaper som kunne variere fra simpel galskap til rene plumpheter som "en særlig tendens til [[tarmgass]]". Den høviske romantikken som var nødvendig for å oppvarte adelskvinner ble sett som bortkastet på bondekvinner, og forfattere som biskop Adalbero oppfordret sine mannlige lesere til å "gå rett på sak og bestige dem". Samtidig uttrykte mange forfattere en redsel for den store [[allmue]]n, og ikke helt uten grunn. Status og innflytelse blant bønder kunne variere kraftig, fra [[leilending]]er som levde bare akkurat over eksistensminimum til rike storbønder med omfattende gårder og store husholdninger. Adelige [[lensherre]]r kunne ikke heller utøve totalt tyranni over dem som bodde på deres eiendommer. Lokale [[sedvane]]r og tradisjoner måtte respekteres og de kunne ikke behandle bønder som personlige eiendeler uten en reaksjon. Når bønder ble utsatt for noe de anså som for hardt trykk og utsuging av en lensherre hendte det ofte at de organiserte seg og gjorde motstand enten gjennom juridiske [[petisjon]]er, ved å tilby overhøyhet til en annen lensherre, eller til og med ved å organisere bondehærer. Det finnes flere eksempler på adelige arméer som har blitt beseiret av velorganiserte og disiplinerte bondearméer; i 1227 i Ane i dagens [[Nederlandene]], ca 1230 ved et opprør i det nedre [[Weser]]-området og i 1315 ved [[Morgarten]] i Sveits.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, s. 124–126</ref>