Redigerer Maximianus (avsnitt)

=== Maxentius' opprør ===
[[Fil:Maxentius02 pushkin.jpg|left|thumb|upright|Byste av Maxentius (Dresden).]]
Etter at Konstantius døde den 25. juli 306 tok Konstantin tittelen som ''augustus'', noe som var til stor irritasjon for Galerius, som isteden tilbød ham tittelen ''cæsar'', noe Konstantin aksepterte. Tittelen som ''augustus'' ble isteden gitt til Severus.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 27–28; Odahl (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 78–79.</ref> Maxentius var sjalu på Konstantins makt og den 28. oktober 306 fikk han overalt en [[kohort (militær)|kohort]] av keiserlige soldater til å erklære ham som ''augustus''. Galerius nektet å anerkjenne Maxentius og fikk Severus i Milano til å marsjere mot Roma for avsette ham. Mange av Severus' hadde tidligere tjenestegjort under Maximianus. Da Maxentius fikk høre at Severus nærmet seg Roma sendte han beskjed til sin far og tilbød ham purpurkappen slik at han kunne bli medkeiser med seg selv. Han hyllet sin far som «augustus for andre gang», tilbød ham teoretisk lik rang, men faktisk mindre makt.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 30–32.</ref> Maximianus aksepterte. Severus nådde fram til Roma og beleiret byen. Samtidig klarte Maxentius å bestikke hans soldater, og på et felles signal gikk de fleste av dem over på Maxentius' side. Severus flyktet med en håndfull menn til [[Ravenna]]. Han ble fulgt av Maximianus som beleiret byen. Den var godt befestet og Maximianus tilbød ham å overgi seg på betingelsen at han ville berge livet. Severus godtok det og ble ført med vakt til en villa utenfor Roma hvor han ble holdt som fang og gissel. Høsten 307 ledet Galerius en ny hær mot Maxentius, men klarte ikke å komme fram til Roma, trakk seg nordover med det meste av hæren intakt.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 30–31; Odahl (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 86–87; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 348–49.</ref> Mens Galerius invaderte Italia ble Severus myrdet under uklare omstendigheter.

Mens Maxentius bygde opp Romas forsvar, dro Maximianus til Gallia for å forhandle med Konstantin. En avtale ble inngått ved at Konstantin skulle gifte seg med Maximianus' yngre datter Fausta og bli opphøyd til ''augustus''. Som motytelse skulle Konstantin bekrefte den gamle familiealliansen mellom Maximianus og Konstantius, og støtte Maxentius' sak i Italia, men ville holde seg nøytral i krigen med Galerius. Avtalen ble forseglet med en dobbel seremoni i Trier mot slutten av sommeren 307 hvor Konstantin giftet seg med Fausta og ble erklært som keiser av Maximianus.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 31; Odahl (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 87–88</ref>

Maximianus reiste tilbake til Roma vinteren 307–308, men ble snart uvenner med sin sønn og i løpet av våren 308 utfordret han sønnens rett til å styre foran en forsamling av romerske soldater. Han talte om Romas sykelige regjering, rakket ned på Maxentius for å ha svekket den, og rev den keiserlige toga av sønnens skuldre. Han forventet at soldatene vil anerkjenne ham, men de stilte seg isteden på samme side som Maxentius. Maximianus ble tvunget til å forlate Italia i vanære.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 32; Odahl (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 89, 93.</ref>

For å løse den politiske ustabiliteten innkalte Galerius den 11. november 308 Diocletian og Maximianus til konferanse ved den militære byen Carnuntum i øvre Donau. Der ble Maximianus tvunget til å abdisere på nytt og Konstantin ble igjen gjort til ''cæsar'' og med [[Maximinus II Daia]] som ''cæsar'' i øst. [[Licinius]], en lojal militær våpenkamerat av Galerius, ble utnevnt til ''augustus'' i vest.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 32–34; Odahl (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 90–91; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 349–350</ref> Tidlig i 309 vendte Maximianus til hoffet til Konstantin i Gallia, det eneste hoffet som fortsatt ville ta imot ham.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 32.</ref> Etter at Konstantin og Maximinus nektet å akseptere tittelen som "sønner av augusti", ble de forfremmet tidlig i 310 med det resultat at det var fire keisere i Romerriket.<ref>Cary & Scullard (1974): ''A History of Rome'', s. 522</ref>