Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

=== Tidlig styre, 161–162 ===
[[Fil:Roman - Portrait of the Emperor Marcus Aurelius - Walters 23215.jpg|thumb|Marmorportrett av Marcus Aurelius<ref>[http://art.thewalters.org/detail/10416 «Portrait of the Emperor Marcus Aurelius»]. ''The Walters Art Museum''.</ref>]]
[[Fil:Aureus de Marc Aurèle.jpg|thumb|Mynt med profilportrett av Marcus Aurelius]]
Kort tid etter at han tok purpurkappen ble Marcus 11 år gamle datter Annia Lucilla forlovet til Lucius (til tross for at han formelt sett var hennes onkel).<ref>''HA Marcus'' 7.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118.</ref> Ved seremoniene som markerte hendelsen ble det gitt provisjoner til støtte for fattige barn, tilsvarende som tidligere keiserlige opprettelser.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118, siterer Werner Eck, ''Die Organisation Italiens'' (1979), 146ff.</ref> Marcus og Lucius ble populære hos folket i Roma som var godt fornøyd med deres oppførsel av ''civiliter'' («mangel på prakt»). Keiserne godtok ytringsfrihet, bevist ved det faktum at komedieforfatteren Marullus kunne kritisere dem uten å bli straffet. Under en hvilken som helst annen tid under hvilken som helst annen keiser, ville han ha blitt henrettet. Men det var en fredelig tid, en med tilgivelse, og således kunne biografen slå fast, «Ingen savnet de mer lemfeldige måter til Pius.»<ref>''HA Marcus'' 8.1, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119; «Hadrian to the Antonines», 157.</ref>

Marcus erstattet en rekke av imperiets fremste embetsmenn. ''Ab epistulis'' Sextus Caecilius Crescens Volusianus, med ansvaret for keiserlig brevskriving, ble erstattet med Titus Varius Clemens. Clemens var fra grenseprovinsen Pannonia og hadde tjenestegjort i krigen i Mauretania. I den siste tiden hadde han tjenestegjort som prokurator av fem provinser. Han var en mann velegnet for en tid med militære kriser.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 122–23, siterer Pfalum, H.G. (1960–61): ''Les carrières procuratoriennes équestres sous le Haut-Empire romain'' I–III, Paris; ''Supplément'' (Paris, 1982), nos. 142; 156; Birley, Eric (1953): ''Roman Britain and the Roman Army'', 142ff., 151ff.</ref> Lucius Volusius Maecianus, Marcus’ tidligere lærer, hadde vært ''praefectus augustalis'' (prefekturell guvernør) av provinsen [[Aegyptus]] da Marcus ble keiser. Maecianus ble kalt til Roma, gjort til senator og utnevnt til prefekt av skattekammeret, ''aerarium Saturni'', og kort senere ble han forfremmet til konsul.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123, siterer Pfalum, H.G. (1960–61): ''Les carrières procuratoriennes équestres sous le Haut-Empire romain'' I–III, Paris; ''Supplément'' (Paris, 1982), no. 141.</ref> Frontos svigersønn, Aufidius Victorinus, ble utnevnt til guvernør av [[Germania Superior]].<ref name="HA Marcus 8 1985">''HA Marcus'' 8.8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123, siterer Eck, W. (1985): ''Die Satthalter der germ. Provinzen'', 65ff.</ref>

Fronto kom tilbake til sitt romerske byhus om kvelden den 28. mars etter å ha forlatt sitt hjem i [[Cirta]] så snart nyheten hadde nådd ham om at hans elev var blitt den mektigste mann i Romerriket. Han sendte en beskjed til den keiserlige frimann Charilas med forespørsel om han kunne kontakte keiserne. Fronto kom senere til å forklare at ikke hadde våget å skrive direkte til keiserne.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120, siterer ''Ad Verum Imperator'' 1.3.2 (= Haines 1.298ff).</ref> Læreren var mektig stolt av sine tidligere studenter. Reflektert i en tale han hadde skrevet da han ble konsul i 143 og hvor han lovpriste den unge Marcus, Fronto var meget glad: «Det var en framstående naturlig evne hos deg som nå er perfeksjonert til det utmerkede. Det var den gang en åker med voksende korn; det er nå en innhøsting avling. Hva jeg håpet den gang, det har jeg nå. Håpet har blitt virkelighet.»<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 4.2.3 (= Haines 1.302ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref> Fronto påkalte Marcus alene; ingen tenkte på å invitere Lucius.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120.</ref>

[[Fil:Tiber in flood 2.jpg|thumb|[[Tiberøya]] sett ved en førtiårig vannmerke ved Tiber, desember 2008.]]
Lucius var mindre høyaktet av sin lærer enn hans bror da hans interesser var på et lavere nivå. Lucius ba Fronto om å felled om i en diskusjon han hadde med sin venn Calpurnius om de relative prestasjonene til to skuespillere.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120, siterer ''Ad Verum Imperator'' 1.1 (= Haines 1.305).</ref> Marcus fortalte Fronto om hva han leste — [[Lucius Coelius Antipater|Coelius]] og en del av [[Cicero]] — og fortalte om sin familie. Hans døtre var i Roma, og deres grandtante Matidia; Marcus mente at kveldsluften på landet var for kald for ham. Han spurte Fronto om «særskilt veltalende bøker, noe av ditt eget, eller [[Cato den yngre|Cato]], eller Cicero, eller [[Gaius Sallustius Crispus|Sallustius]] eller Gracchus — eller en eller annen poet, for jeg trenger avledning, særlig av denne typen, ved å lese noe som er oppløftende og adspre mine pressende bekymringer.»<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 4.1 (= Haines 1.300ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120.</ref>

Marcus’ tidlige styre fortsatte i beste gjenge. Han var i stand til hengi seg helt til filosofien og til bli omtykt.<ref>''HA Marcus'' 8.3–4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120.</ref> Imidlertid fant han snart ut at han hadde mange bekymringer. Det betydde slutten på ''felicitas temporum'' («de lykkelige tider») som myntutgivelsene i 161 så altfor raskt hadde proklamert.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120, siterer Mattingly, H. (1940): ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'', London, Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 841; 845.</ref> Våren 162 flommet elven Tiber over sine bredder og gjorde store ødeleggelser på Roma. Den druknet mange dyr og førte til sult i byen. Marcus og Lucius ga flommen og dens effekter deres fulle oppmerksomhet. .<ref>''HA Marcus'' 8.4–5; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120.</ref><ref>Oversvømmelsen må ha skjedd før Verus reiste østover i 162 ettersom den nevnes i biografens fortelling etter at Antonius’ begravelse var ferdig og de to keiserne hadde tatt sine posisjoner, og således ikke hadde skjedd våren 161. Datering til høsten 161 eller våren 162 er mer sannsynlig; gitt de vanlige sesongoversvømmelsene er våren 162 mest sannsynlig. Jf. Aldrete, Gregory S. (2007): ''Floods of the Tiber in ancient Rome'' (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2007), 30–31.</ref> (Birley daterer oversvømmelsen til høsten161. Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120. Siden 15 e.Kr. hadde elven blitt andministert av et eget råd med en senator som leder og en fast stab. I 161 var ''curator alevi Tiberis et riparum et cloacarum urbis'' («Kurator av Tibers elveleie og bredder og byens kloakker») A. Platorius Nepos, sønn eller sønnesønn av [[Aulus Platorius Nepos|byggmannen]] av [[Hadrians mur]], og som hadde samme navn. Han var antagelig ikke spesielt uegnet og den som egentlig var inkompetent var antagelig hans forgjenger, [[Marcus Statius Priscus|M. Statius Priscus]]. Som en militærmann og konsul for 159 betraktet anagelig Priscus denne posisjonen som ikke mer enn «betalt fravær».<ref>Jf. ''Inscriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+05932&r_sortierung=Belegstelle 5932] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+05932&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224106 }} (Nepos), [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01092&r_sortierung=Belegstelle 1092] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01092&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224111 }} (Priscus); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121.</ref> I andre tider med utbredt sult er det hevdet at keiserne skaffet de sultne mat ved å trekke veksler på romerske kornlagre.<ref>''HA Marcus'' 11.3, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 278 n.16.</ref>

Frontos brev fortsatte gjennom Marcus’ tidlige styre. Fronto mente at på grunn av Marcus’ framtredende posisjoner og høytstående plikter, var hans lærdom viktigere nå enn hva de hadde vært tidligere. Han mente at Marcus var «begynte å føle behovet for å være veltalende enda mer, til tross for en tid med tapt interesse for veltalenhet.»<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 1.2.2 (= Haines 2.35), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 128.</ref> Fronto kom igjen til å minne sin elev på spenningen mellom hans rolle og hans filosofiske pretensjoner: «Anta, Cæsar, at du kan få visdommen til [[Kleanthes]] og [[Zenon fra Kition|Zenon]], men dog, og mot din egen vilje, ikke filosofens ulldrakt.» <ref>''De eloquentia'' 1.12 (= Haines 2.63–65), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 128.</ref>

Den første tiden i Marcus’ styre var de lykkeligste dagene i Frontos liv: hans elev var meget omtykt av folket i Roma, en utmerket keiser, en kjærlig elev, og kanskje viktigst av alt, så veltalende som kunne ønske.<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 1.2.2 (= Haines 2.35); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127–28.</ref> Marcus hadde vist retorisk dyktighet i sine taler til senatet etter jordskjelvet ved [[Kyzikos]] på Anatolia. Den hadde manet fram katastrofens drama, og senatet hadde vært fylt med ærefrykt: «ikke mer brått eller voldelig hadde byen blitt rørt av jordskjelvet enn sinnene til de som hørte din tale.» Fronto var særedeles fornøyd.<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 1.2.4 (= Haines 2.41–43), tr. Haines; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 128.</ref>