Redigerer Manuel I Komnenos (avsnitt)

=== Bruddet i sammenslåingen av kirkene ===
[[Fil:Pope Hadrian IV.jpg|thumb|Pave [[Hadrian IV]], som forhandlet med Manuel mot den normanniske kongen [[Vilhelm I av Sicilia]]]]
I løpet av det italienske hærtoktet, og senere under striden med [[Den romerske kurie]] med Fredrik I Barbarossa forsøkte Manuel å forføre pavene med hentydninger om en mulig sammenslåing av de østlige og vestlige kirkene. Selv om pave Hadrian i [[1155]] hadde uttrykt sin iver etter å få dette til å skje.<ref>I 1155 hadde Hadrian sent legater til Manuel med et brev til Basil, erkebiskop av Thessaloniki, hvor han formanet at biskopen måtte bidra til å forene kirkene på nytt. Basil svarte at det var intet skille mellom grekere og latinere ettersom de hadde den samme tro og tilbød de samme offer. «Med grunnene til skandalene, svakheten i seg selv, har delt oss fra hverandre,» la han til, «deres hellighet kan bidra til at de opphører ved deres egen omfattende autoritet og med hjelp fra keiseren i vest».  Guettée, Abbé: ''The Papacy'', [https://web.archive.org/web/20040322110754/http://www.geocities.com/trvalentine/orthodox/guettee10.html Kapittel VII]</ref> Håpet om en varig pavedømme-bysantinsk allianse møtte uoverstigelige problemer. Pave [[Hadrian IV]] og hans etterfølgere krevde anerkjennelse av deres religiøse autoritet over alle kristne alle steder i verden, og de mente at de også var overlegen den bysantinske keiseren; de var ikke villig i det hele tatt å gå fra å være avhengig av en keiser til en annen<ref name="Vas7" />. Manuel på sin side ønsket en offisiell anerkjennelse av hans verdslige autoritet over både øst og vest .<ref name="B114" /> Slike betingelser kunne ikke bli akseptert på noen av sidene. Selv om en pro-vestlig keiser som Manuel gikk med på, ville de greske borgerne av keiserdømmet ha avvist enhver union av denne typen, noe de hadde gjort i nær trehundre år etter at de ortodokse og den katolske kirkene var kortvarig forent under paven. Til tross for hans vennlighet mot den katolske kirke og hans hjertelige forhold til alle pavene ble Manuel aldri beæret med tittelen ''[[Augustus (tittel)|Augustus]]'' av pavene. Og selv om han to ganger ([[1167]] og [[1169]]) sendte en ambassadør til pave [[Alexander III (pave)|Alexander III]] hvor han tilbød å forene kirkene ble han avvist under påvisning av de vanskeligheter en slik union vil skape.<ref name="AGB">Guettée, Abbé: ''The Papacy'', [https://web.archive.org/web/20040322110754/http://www.geocities.com/trvalentine/orthodox/guettee10.html Kapittel VII]<br />* Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 114</ref> Til slutt rant det hele ut i sanden og de to kirkene forble adskilte.

De endelige resultatene av det italienske hærtoktet var begrenset i henhold til fordeler for keiserriket. Byen [[Ancona]] ble en bysantinsk base i Italia og aksepterte keiseren som sin overherre. Normannerne på Sicilia hadde blitt skadet, og kom til en avtale med keiserdømmet, sikret fred for resten av Manuels regime. Keiserens mulighet til å bli involvert i italienske affærer hadde blitt demonstrert. Imidlertid gitt de enorme kvanta av gull som hadde blitt brukt på prosjektet ble det også demonstrert begrensingen av hva penger og diplomati kunne oppnå alene. Utgiftene til Manuels engasjement i Italia må ha kostet skattekammeret en god del, sannsynligvis mer 2 160 000 ''hyperpyra'' eller 30 000 pund av gull, og utbyttet totalt sett var magert.<ref name="B116">Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 116</ref><ref name="Tread643">Treadgold, W.: ''A History of the Byzantine State and Society'', 643</ref>