Redigerer Kristendom (avsnitt)

==Retninger og utbredelse==
Kristendommen var inntil [[Det store skisma 1054|det store skisma i 1054]] [[økumenikk|økumenisk]], dvs. at en grunnleggende enhet i teologi og lære bestod. Det hadde imidlertid tidlig utviklet seg to retninger innen kristenheten med ulike tradisjoner og ulike teologiske betoninger, '''[[Østkirken]]''' og '''[[Vestkirken]]'''. Østkirken omfatter de fire oldkirkelige [[patriark]]ater [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|Konstantinopel]], [[Patriarken av Jerusalem|Jerusalem]], [[Patriarken av Antiokia|Antiokia]] og [[Patriarken av Alexandria|Alexandria]] med senere tilføyelse av et femte patriarkat – patriarkatet [[Patriarken av Moskva og hele Russland|Moskva]]. Det femte oldkirkelige patriarkat, [[Patriarken av Roma|Roma]] utgjør Vestkirken. Paven er altså patriark av det oldkirkelige patriarkatet Roma. [[Det store skisma 1054|Skismaet mellom øst og vest i 1054]] ble drevet frem av Romas krav om overhøyhet over de fire andre, da patriarken av Roma var etterfølger av Romas første biskop og den fremste blant apostlene, [[apostelen Peter]]. Det var imidlertid et annet teologisk stridspunkt som beseglet den endelige atskillelse mellom Østkirken og Vestkirken, striden om [[filioque]], dvs. om et senere tillegg til en formulering i [[den nikenske trosbekjennelse]], der det i vest var blitt hetende at «Ånden utgår fra Faren ''og Sønnen''».

Vestlig [[romersk-katolsk|romersk katolisisme]] og østlig [[ortodokse kirke|ortodoksi]] dannet dermed to selvstendige retninger innen kristendommen, men uten at grunnleggende forskjeller i teologien for øvrig er markante. Det riktige er å si at østlig og vestlig kristendom representerer to tradisjoner innenfor den ene, universelle kirke som på grunn av historiske forhold vokste fra hverandre og utviklet ulike særpreg.

Utover dette finnes en rekke mindre katolske kirkesamfunn med røtter i den tidligste kristne tid, men som av historiske årsaker har andre teologiske betoninger og hvor det historiske forløp har vært annerledes. Dette gjelder [[den koptiske kirke]], som er representert i [[Egypt]] og er den dominerende kirke i [[Etiopia]], hvor den går under navnet [[Den etiopisk-ortodokse kirke|abyssinske kirke]], [[den maronittiske kirke]] ([[Libanon]]), og [[thomaskristne]] (Sør-India), [[den assyriske kirke i øst]] ([[Irak]], [[Iran]], [[Syria]], [[Libanon]]). Felles for disse er at de er historiske utløpere av kirkesamfunn som i [[Oldkirken]] ble skilt fra det universelle kirkefellesskap gjennom å innta teologiske posisjoner som ble fordømt. [[Den koptiske kirke]] har eksempelvis en [[monofysittisme|monofysittisk]] [[kristologi]], hvorimot de østlige, orientalske kirker er utløpere av en [[nestorianisme|nestoriansk]] tradisjon, dog uten at deres [[kristologi]] i dag er nestoriansk. Den maronittiske kirke er unert med Roma. Det finnes også rester av kirkesamfunn med mer eller mindre uttalt [[gnostisisme|gnostisk]] lære, men flere av disse er sekteriske etableringer i nyere tid. Moderne [[New Age]]-religiøsitet er sterkt influert av gnostisk tenkemåte.

Den tredje hovedretning innen kristendommen utgjøres av de [[protestantisme|protestantiske kirker]], som her er en fellesbetegnelse for alle kirkesamfunn som er etablert etter den [[lutherdom|lutherske]] [[reformasjonen|reformasjon]], men uten at de dermed er lutherske. I begrepet protestantisk inngår kirkesamfunn som innbyrdes er uenige om store teologiske spørsmål, som [[lutheranere]], [[anabaptisme|anabaptister]], [[baptisme|baptister]], [[metodisme|metodister]], [[pinsevenner|pentecostalisme]], [[kalvinisme|kalvinister]], [[den anglikanske kirke|anglikanisme]] mm.

===Katolisismen===
{{hovedartikkel|Katolisisme}}
Begrepet [[katolsk|katolisisme]] omfatter i streng mening både Østkirken og Vestkirken, men i alminnelig begrepsbruk er begrepet katolsk blitt knyttet til Vestkirken, og [[den ortodokse kirke|ortodoks]] til Østkirken. Katolsk betyr alminnelig, altomfattende, universell. Ortodoks betyr «rett lovprisning», heri innforstått rett praktisering av [[den guddommelige liturgi]], som er det fullgyldige uttrykk for den rette lære. I det følgende anvendes begrepet katolsk ensbetydende med romersk-katolsk.

Den katolske kirke omfattet inntil [[reformasjonen]] hele den vestlige kristenhet, og er i dag verdens største religiøse organisasjon med 1,1 milliard av jordens to milliarder kristne som medlemmer. Medlemskap gis gjennom [[dåp]] i den treenige Guds navn. Dåp foretatt i andre kirkesamfunn er gyldig så fremt den har funnet sted i den treenige Guds navn. Medlemskap gis da gjennom [[ferming]] eller [[konfirmasjon]], der den som begjærer medlemskap, bekrefter sin katolske tro.

Den katolske kirke er representert i alle verdens land, men er først og fremst dominerende i [[Sør-Europa]], [[Latin-Amerika]], [[Afrika]], visse [[Øst-Europa|østeuropeiske]] land og [[USA]]. Verdens største katolske land er [[Brasil]]. Andre land hvor katolisismen er helt dominerende, er samtlige latinamerikanske land, [[Italia]], [[Spania]], [[Portugal]], [[Polen]], [[Frankrike]], [[Belgia]], [[Irland]], [[Østerrike]], [[Kroatia]], [[Litauen]], [[Filippinene]], m.fl. I en rekke andre land omfatter katolisismen halvparten eller mer av landets befolkning, som [[USA]], visse [[afrika]]nske land, [[Australia]], [[Tyskland]], [[Sveits]], [[Nederland]], [[Ungarn]], m.fl. I folkerike stater som [[India]], [[Indonesia]], [[Storbritannia]], [[Sør-Korea]], [[Sri Lanka]] og [[Vietnam]], danner den katolske kirke store minoriteter.
[[Fil:Doxaras-panagiotis-Virgin-Mary.jpeg|right|thumb|[[Jomfru Maria]] har en helt spesiell betydning i [[katolisisme|Den katolske kirke]]. Malt av Nikolaos Doxaras ca. 1700]]
Den katolske kirke ser seg selv som den ene, universelle kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus på [[pinse]]dagen. Her fikk apostlene i oppdrag å føre budskapet om Jesus ut til hele verden. Kirken er i sitt vesen én og ett i Kristus, den er [[Kristi legeme]] i verden og inngytt med [[Den hellige ånd]] etter Kristi eget løfte: «Jeg vil være med dere alle dager inntil verdens ende». Enhver splittelse er derfor i strid med Kristi uttrykte vilje: «at dere alle må være ett...» Den katolske kirke oppfatter seg som [[apostolisk]], dvs. at den overleverer det budskap om Jesus Kristus som apostlene mottok fra Jesus selv og med den samme fullmakt som Jesus gav disse. Den katolske kirke anerkjenner at kristne i andre kirkesamfunn har del i sannheten om Jesus Kristus, men sannheten i hele dens fylde er det den katolske kirke som har. Den anerkjenner at Gud gjennom [[Den hellige ånd]] også er virksom i ikke-kristnes gode gjerninger og i ikke-kristne religioner, for Gud er all godhets kilde, og er til stede i alt som er sant, godt og rett. På samme vis anerkjenner den katolske kirke at andre, ikke-kristne religioner kan ha del i bruddstykker av sannheten.

Den katolske kirke er [[sakrament]]al, dvs. at den tror at Gud meddeler seg til oss gjennom konkrete handlinger og tegn som er bevitnet i Bibelen og som er innstiftet av Kristus, som i [[nattverd]]ens brød og vin, i [[dåp]]ens vann etc.

Den katolske kirke er [[hierarkisk]]. Den har en pyramidal struktur med [[paven]] og [[biskop]]ene samlet i de såkalte [[kirkemøte|konsiler]] som øverste myndighet. Den sentrale begivenhet i katolsk [[fromhetsliv]] er [[messe (katolsk)|messen]] – (av [[latin]] ''missio'': utsendelse). I sin struktur er messen en sammenføyning av den [[jødedom|jødiske]] [[synagoge]]gudstjeneste og den kristne ''eukaristi'' ([[gresk]]: ''evcharistos'': takksigelse), eller [[nattverd]]en, og som er messens høydepunkt. I messen meddeler Jesus Kristus seg fysisk under brødets og vinens skikkelse, og gjennom denne handling forenes Kirken i Kristus og blir hans legeme i verden.

[[Helgen]]er har en bred plass i [[fromhetsliv]]et og fremtrer som forbilder for andre kristne og som tegn på [[Den hellige ånd]]s levende nærvær. Helgener kan anropes med appell om at de skal be for oss, men de bes ikke til. Kun Faren kan være objekt for bønn.

[[Jomfru Maria]], [[Guds mor]], inntar en sentral plass både i fromhetsliv og teologi. Hun er den fremste av alle hellige, og i folkelig fromhetsliv er det en tendens til å gi henne en selvstendig rolle i frelsesverket ([[coredemptrix]]: medforløserske). Marias funksjon er først og fremst som forbilde gjennom at hun stilte seg til disposisjon for Gud og viste full lydighet mot ham. Uten Marias ja til Gud, ville frelsen ikke vært mulig. Som den som bærer Kristus til verden, er hun også en prototyp på Kirken. Mariadyrkelsen er viktig også fordi den gir katolsk fromhetsliv en kvinnelig dimensjon som de protestantiske kirker mangler.

===Protestantismen===
{{hovedartikkel|Protestantisme}}
De protestantiske kirker omfatter alle kirkesamfunn som utgår fra [[reformasjonen|den lutherske reformasjon]], som [[lutherdom]], [[kalvinisme]], [[Den anglikanske kirke|anglikanisme]], [[baptisme]], [[metodisme]] med mer. Protestantiske kirkesamfunn er innbyrdes uenige på vesentlige lærepunkter. I det vesentlige gjelder uenigheten synet på [[sakrament]]ene, f.eks. avviser [[pinsebevegelsen|pinsevennene]], [[baptisme|baptistene]] og [[anabaptisme|anabaptistene]] [[barnedåp]]en. [[lutherdom|Lutheranere]] og [[kalvinisme|kalvinister]] samt [[anabaptisme|anabaptistene]] er uenige i synet på nattverden. Den anglikanske kirke nærmer seg et katolsk syn på Kirken og det prestelige embete, men nærmer seg kalvinsk oppfatning i synet på sakramentene. Nyere protestantiske karismatiske bevegelser nærmer seg en katolsk oppfatning i synet på Åndens konkrete virkning på mennesket og i fremhevelsen av den helliggjørende tro. [[Adventisme|Adventistene]] anser seg selv som protestantiske, selv om deres trospunkter i mange tilfeller har fått andre protestanter til å trekke dette i tvil. Selv om Jehovas vitner har sine historiske røtter i protestantiske kirkesamfunn, regner de ikke seg selv som protestanter. Blant annet deres forståelse av treenigheten og Jesu guddom skiller dem fra protestantismen.   
[[Fil:Martin_Luther,_1529.jpg|thumb|left|150px|[[Martin Luther]] ble som [[Reformasjonen|reformator]] grunnlegger av [[protestantisme]]n]]
Samtlige protestantiske kirkesamfunn er imidlertid samlet i sin avvisning av den katolske kirkes selvforståelse som den eneste som fullt ut representerer Jesu Kristi kirke i verden. Det er også et fellestrekk ved protestantiske kirkesamfunn at Bibelen holdes som eneste rettesnor for teologi og etikk. Med et visst unntak for [[den anglikanske kirke]] er protestantiske kirkesamfunn også samstemte i sin avvisning av Kirken som et nødvendig, formidlende mellomledd mellom den enkelte troende og Gud. Troen er først og fremst et individuelt forhold mellom den enkelte og Gud. Kirken er forsamlingen av de troende, men har (igjen med et visst unntak for den anglikanske kirke) ingen sakramental eller mystisk karakter. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom [[geistlighet]] og [[lekfolk]], alle troende har del i Kristi prestedømme, men prestene er betrodd et særlig ansvar for forvaltningen av ord og sakrament. Sakramenter forvaltet av ikke-vigslede er fullt ut gyldige. Når denne oppgaven normalt tilligger en vigslet prest, er det et spørsmål om kirkelig ordning, ikke teologi. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at forkynnelsen av Guds Ord ses som det sentrale og at sakramentene har en mindre og til dels perifer betydning. I en protestantisk gudstjeneste vil dermed [[preken]]en som oftest oppfattes som gudstjenestens høydepunkt, mens feiringen av nattverden ikke ses på som like essensiell eller nødvendig for en fullverdig gudstjeneste.

Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at sang og musikk har en mye bredere plass i gudsdyrkelsen enn i den katolske, hvor det visuelle – manifestert gjennom en mengde symbolske handlinger – har en langt mer fremtredende plass. Som en følge av dette har protestantismen utviklet en usedvanlig rik [[kirkemusikk|kirkemusikalsk]] kultur og [[salme]]skatt. Flere av de største komponister gjennom alle tider, med [[Johann Sebastian Bach]] i fremste rekke, skrev sin musikk for bruk i den protestantiske gudstjenesten.

Protestantismen er først og fremst representert i [[Nord-Europa]], i afrikanske land hvor protestantiske kirker har drevet misjon, samt ikke minst i [[USA]], hvor protestantiske kirkesamfunn er representert i utallige avskygninger og omfatter mer enn halvparten av befolkningen. I [[Europa]] er de nordiske land tilnærmet helt protestantiske. Disse landene er de eneste i verden der protestantismen har gjennomsyret samfunnet helt og holdent. I tilnærmet samme grad, om enn mindre entydig, kan [[Storbritannia]] også inkluderes i denne familien. [[Latvia]] og [[Estland]] er også tradisjonelt protestantiske, men store russiske minoriteter og avkristning under [[kommunisme]]n har medført at protestantene i dag utgjør mindre enn halvparten av befolkningen. I [[Tyskland]] og [[Nederland]] er anslagsvis halvparten eller mer av befolkningen protestantisk, likeså i [[Australia]], [[New Zealand]] og på mange av de mindre stillehavsøyene. Også noen vestindiske øynasjoner, som [[Jamaica]], [[Barbados]] og [[Bahamas]], er protestantiske. Mange land i [[Afrika]] har gjennom sin koloniale arv fra [[Storbritannia]] en protestantisk dominans, slik som [[Sør-Afrika]], [[Namibia]], [[Swaziland]], [[Malawi]] og [[Zambia]].

For øvrig danner protestantiske kirkesamfunn minoriteter i alle verdens land. I tradisjonelt katolske land vil protestantiske kirkesamfunn ofte rekruttere fra en sosial elite som definerer sin kirketilhørighet i opposisjon til den folkelige massekristendom. I noen land spiller protestantiske minoriteter en viktig rolle i samfunnet langt utover hva deres størrelse skulle tilsi. Franske protestanter, såkalte [[hugenotter]], har tradisjonelt hatt meget stor innflytelse i politikk og kulturliv. Noe lignende ses i [[Ungarn]]. [[Karismatisk]], [[vekkelse]]sorientert kristendom har også vunnet sterkt frem i flere katolsk dominerte land, fortrinnsvis i mange latinamerikanske land, særlig i [[Guatemala]], [[Brasil]] og [[Nicaragua]], samt i land som er overveiende ikke-kristne, som [[Kina]], [[India]], [[Indonesia]] og [[Sør-Korea]].

Begrepet protestantisme må ikke forveksles med begrepet reformert kristendom. Det første omfatter alle kirkesamfunn utgått fra [[reformasjonen]], det siste er betegnelse på en egen gruppe av protestantiske kirkesamfunnsom som ligger til venstre for [[lutherdommen]] og med et [[kalvinisme|kalvinsk]] kirke- og sakramentsyn. De protestantiske kirkene i [[Skottland]], [[Sveits]] og [[Nederland]] er reformerte, mens de nordiske statskirkene er [[evangelisk-luthersk]]e.

Til tross for mange likhetstrekk, frembyr protestantiske kirkesamfunn et stort mangfold av uttrykksformer. Likheten mellom en katolsk messe og en anglikansk eller luthersk gudstjeneste er langt større enn mellom disse og et [[pinsevenn]]møte. Blant de protestantiske kirkesamfunn står de lutherske kirkene og den anglikanske kirke katolisismen nærmest både når det gjelder uttrykksformer og teologi, mens pinsebevegelsen på sin side er nølende til å anerkjenne katolikker som kristne overhodet.

===Både protestantisk og katolsk===
En rekke land er delt omtrent på midten mellom katolsk og protestantisk, og hvor forholdet mellom kirkene er og har vært enten fruktbart eller spenningsfylt. Fordelingen mellom kirkene følger vanligvis regionale skillelinjer, som i [[Tyskland]], [[Nederland]], [[Tsjekkia]] og [[Sveits]]. I Tyskland er tradisjonelt de nordlige og østlige områder protestantiske, mens sør og vest er katolske. Store folkeforlytninger som følge av krig gjør at bildet er mindre entydig i dag enn tidligere, men i hovedtrekkene gjelder denne fordelingen fortsatt. I Nederland er de sydlige områder katolske, mens nord er protestantisk. [[Canada]] har en stor fransktalende og katolsk befolkning som i tillegg til katolikker av annen opprinnelse utgjør ca. halvparten av befolkningen. [[Australia]] har en stor andel etterkommere etter irske innvandrere, som følgelig er katolikker, og som utgjør nær halvparten av befolkningen. I [[Nord-Irland]] har den katolske og de protestantiske kirkene omtrent en halvpart hver. Flere afrikanske land har også en temmelig lik fordeling mellom katolikker og protestanter, som [[Angola]], [[Kenya]], [[Uganda]] og [[Ghana]].

I land der kirkene deler befolkningen tilnærmet likt mellom seg, har det vært en tendens til at de protestantiske kirkesamfunnene har opplevd en større, til dels vesentlig større tilbakegang enn katolikkene.

Forholdet mellom katolikker og protestanter har ofte vært preget av agitasjon og fiendskap. Med mindre forholdet mellom kirkene inngår i et større politisk og sosialt konfliktmønster, som i Nord-Irland, råder det i dag i det store og hele en langt større gjensidig respekt og forståelse enn tidligere. Den [[økumenikk|økumeniske]] bevisstheten er større enn noen gang. Erkjennelsen av at kirkene har en gudgitt plikt til å søke enhet fremfor splittelse er i dag fremherskende.

===Den ortodokse kirke===
{{hovedartikkel|Den ortodokse kirke}}
Med benevnelsen «den ortodokse kirke» betegnes her de kirker som kan direkte tilbakeføres til ett av de oldkirkelige patriarkater med unntak av patriarkatet Roma, som utgjør den vestlige, romersk-katolske kirke. De øvrige oldkirkelige patriarkatene er Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. I tillegg kommer [[patriarken av Moskva|patriarkatet Moskva]] som senere er blitt opphøyet til samme status som de øvrige. Til avgrensningen av begrepet ortodoks kristendom hører også at kirkene anerkjenner de sju første [[Økumenisk konsil|økumeniske konsiler]]. Dermed utelates i denne sammenheng de såkalte [[de orientalske ortodokse kirker|orientalske ortodokse kirker]], som kun anerkjenner konsilene frem til [[konsilet i Khalkedon|Khalkedon-konsilet]] i [[451]]. En rekke andre mindre kirker med navnet ortodoks i seg, som flere ortodokse [[emigrantkirke]], da særlig i USA, står også utenfor, da disse i høyst varierende grad er anerkjent av de etablerte (de kanoniske) ortodokse kirkene. Enkelte ortodokse kirker har også selv stilt seg utenfor felles kommunion med de øvrige.

====Omfang og organisasjon====
[[Fil:St Isaacs SPb.jpg|right|thumb|Isak-katedralen i [[St. Petersburg]]]]
Ortodoks kristendom, som ofte også omtales som [[bysantinsk]], består av en gruppe [[autokefal]]e (gresk: kefalæ – hode, autokefal: sitt eget hode) kirker som ikke står under noen felles, overnasjonal styring, men som er forenet i felles tro og felles liturgisk praksis. Ordet ''ortodoks'' utgår fra det greske ''doksa'', som betyr "lovprisning". Ortodoksi betyr "rett lovprisning"/"rett lovprisning", dvs. rett gudsdyrkelse. Det er denne rette gudsdyrkelse, slik den skjer i [[den guddommelige liturgi]], som er det forenende og sammenbindende element mellom de ortodokse kirker. [[Patriarken av Konstantinopel]] regnes av de andre patriarker som den første blant likemenn og har visse juridiske forrettigheter, men han har ingen styringsmyndighet over de enkelte kirkene.

I tillegg til de autokefale kirkene kommer en gruppe [[autonome kirker]], som eksempelvis [[den estiske ortodokse kirke]] og [[den finske ortodokse kirke]]. Autonome kirker er som de autokefale selvstyrte, men de står i forbindelse med en moderkirke som deres biskoper må godkjennes av. Autonome kirker forekommer som oftest i land der kirken er minoritetskirke og hvor medlemmene har annen etnisk opprinnelse. Dette er eksempelvis tilfelle i [[Estland]], der medlemmene av den ortodokse kirke tilhører landets russiske minoritet.

Historisk er det [[Midtøsten]] og [[Lilleasia]] som er det sentrale området hvor ortodoks kristendom har vært dominerende. Etter at disse områdene har fått [[islam]]sk dominans, er hovedområdene for ortodoks kristendom i dag [[Øst-Europa]] og [[Balkan]]. [[Russland]], [[Belarus]], [[Moldova]], [[Ukraina]], [[Georgia]], [[Romania]], [[Bulgaria]], [[Hellas]], [[Kypros]], [[Nord-Makedonia]], [[Serbia]] og [[Montenegro]] har alle et ortodokst flertall. Ortodokse minoriteter finnes i Sør-[[India]], [[Estland]], [[Finland]], [[Latvia]], [[Litauen]], [[Polen]], [[Slovakia]], [[Ungarn]], [[Bosnia-Hercegovina]], [[Kroatia]], [[Libanon]], [[Syria]] og [[Jordan]]. I [[USA]], [[Canada]], [[Frankrike]] og [[Australia]] finnes det større grupper av ortodokse emigrantkirker.

Til sammen danner de ulike autokefale og autonome kirkene det nest største kirkesamfunn i kristenheten. Den største av de ortodokse kirkene er [[den russisk-ortodokse kirke]], [[den rumensk-ortodokse kirke]] og [[den gresk-ortodokse kirke]].

====Særtrekk====
Teologisk skiller ortodoks kristendom seg kun marginalt fra katolsk, selv om visse teologiske lærepunkter betones noe ulikt og har vært opphav til betydelige kontroverser gjennom århundrene. Striden om [[filioque]] – spørsmålet om Ånden utgår fra Faren og Sønnen eller bare utgår fra Faren, som var den opprinnelige formulering i [[den nikenske trosbekjennelse]] – ble før [[Det store skisma 1054|det store skisma i 1054]] det altoverskyggende teologiske stridspunkt som for alvor skulle skille kirkene fra hverandre.

Andre forhold har også gitt opphav til teologisk uenighet. Selv om uenigheten aldri har stukket særlig dypt, har den likevel fungert som en legitimering av kirkenes gjensidige behov for å mistenkeliggjøre og fordømme hverandre. Eksempelvis har de ulike praksisene med å bruke syret (ortodoks) og usyret (katolsk) brød til nattverden gitt opphav til gjensidig fordømmelse. Den ortodokse kirke har også uttrykt seg sterkt negativt om den katolske kirkes [[skolastikken|skolastiske]] tradisjon - bestrebelsen på å forene tro og fornuft, teologi og filosofi. Ortodoks kristendom er fremmed for vestlig [[rasjonalisme]] og vektlegger i mye større grad den mystiske dimensjon i troen. Innen den ortodokse kirke er hele trosinnholdet mystisk, sakramentene omtales eksempelvis ofte som mysterier fremfor sakramenter. Gud verken kan eller skal forstås, han skal tilbes og æres. Prekenen har en høyst marginal plass i gudstjenesten. Guds mysterier kan ikke utlegges med menneskelige ord. Høydepunktet i liturgien er kommunionen, foreningen av guddommelig og menneskelig i Kristus. Målet for det kristne liv er å gjenfinne det tapte gudsbilde i oss selv gjennom kommunion med Kristus.

Intet av dette er prinsipielt fremmed for katolsk teologi, men tvert imot forsterkninger av hva den katolske kirke selv lærer. I dag vil mange mene at de teologiske kontroversene kirkene imellom mer har vært påskudd for å legitimere egen identitet enn uttrykk for reelle forskjeller.

Hovedforskjellen mellom katolsk og ortodoks kristendom ligger derfor først og fremst i den ulike historiske utvikling og de ulike tradisjoner som har vokst frem i henholdsvis den vestlige og østlige del av kristenheten, og som over mange hundre år resulterte i at kirkene gradvis ble fremmedgjorte for hverandre.

Denne fremmedgjøringen begynte med den romerske keisers forflytning fra [[Roma]] til [[Konstantinopel]], som åpnet for en sterk bysantinsk påvirkning på vestlige område, noe som fortsatt kan ses i bl.a. de mange fantastiske kirkene i [[Ravenna]] i [[Italia]], der noen av de eldste eksempler på kristen [[ikonografi]] kan studeres. Med det vestlige [[Romerriket]]s sammenbrudd trådte paven inn i det maktvakuum som keiseren etterlot. Paven så på seg selv som keiserens arvtaker og overtok sågar hans tittel – [[Pontifex maximus]] – den høyeste brobygger. Den katolske kirkes rolle og kristendommens videre utbredelse i vest ble derfor i ekstrem grad politisert. I øst, der keiserdømmet ennå var intakt, ble ikke kirkens rolle politisert på samme måte. Dette har gitt de to kirkene svært ulike særpreg. Mens den katolske kirke i langt større grad betoner den kirkelige autoritet og kirkens hierarkiske og overnasjonale struktur, ligger tyngdepunktet i den ortodokse kristenhet i fromhetslivet – i feiringen av [[den guddommelige liturgi]]. Politisk har den ortodokse kirke spilt en mer passiv rolle og kunnet tilpasse seg de mest forskjelligartede politiske regimer, selv når disse stod i åpen opposisjon til kristendommen. Mest fremtredende har dette vært i [[Russland]], der den ortodokse kirke gikk fra å være [[tsar]]veldets nærmeste allierte til – med unntak av perioder med brutal forfølgelse – å tilpasse seg et radikalt annerledes samfunnssystem relativt friksjonsfritt.

Dels kan denne siden av den ortodokse kirke forstås som en refleks av dens himmelvendthet som gjør at den opptrer passivt og undertiden likegyldig i politiske spørsmål; dels er det en refleks av politisk nødvendighet. Hele den østlige kristenhet har gjennom store deler av sin historie vært tvunget til å overleve kringsatt av fiendtlige ideologier – i første rekke av et ekspansivt [[islam]] som underla seg mesteparten av den østlige kristenhets gamle områder, dernest [[kommunisme]]n.

Det er i det hele tatt et særtrekk ved den ortodokse kirke at den er utpreget nasjonal i sin karakter og alltid opptrer som en nær forbunden til statsmakten i de land hvor den er dominerende. Dette er helt motsatt av den katolske kirke, som er internasjonal i sin karakter og med overnasjonal styring. I vest har dette gitt opphav til utallige og til dels dramatiske spenninger mellom kirke og statsmakt, ikke minst i den vedvarende konflikt mellom pave og keiser i middelalderen. Stikk motsatt av den ortodokse kirke trer den katolske gjerne inn på den politiske scene og påvirker politiske prosesser. Det mest nærliggende eksempel i nyere tid er den altavgjørende rolle som den katolske kirke spilte i de hendelser som ledet frem til kommunismens sammenbrudd i [[Øst-Europa]] på [[1980-tallet]]. Noe lignende hadde ikke vært tenkelig på ortodoks side. Kirkens nasjonale tilknytning innebærer også at de ortodokse kirkene innbyrdes kan ha et svært anstrengt forhold til hverandre.

Den ortodokse kirke oppfatter seg selv som en mer opprinnelig kirke enn den katolske. Historisk sett er dette korrekt. Den ortodokse kirke står i ubrutt forlengelse av den kirke som utviklet seg i de første kristne områder i [[Midtøsten]] og [[Lilleasia]]. Den ortodokse kirke anser at det er den katolske kirke som har brutt med seg, ikke omvendt. Den ortodokse kirkes fiendtlighet overfor Romerkirken har alltid vært mer uttalt enn motsatt vei. Det skyldes Romas krav på overhøyhet og pavens oppfatning av å stå i en særstilling blant de øvrige patriarker. I den østlige kristenhet har dette naturlig nok forsterket behovet for å markere sin uavhengighet av Roma. Graden av fiendtlighet vis-à-vis Roma har imidlertid vært ulik de ortodokse kirker imellom. Mens noen anser den katolske kirke som [[kjetter]]sk, står andre i nær forbindelse til Roma. Noen få mindre ortodokse kirker har sågar sett den katolske kirkes overnasjonalitet som en fordel og lagt seg inn under Romas overhøyhet. I slike tilfeller har de ortodokse kirkene ubeskåret rett til å videreføre sin ortodokse tradisjon.

På offisielt plan har den gjensidige fordømmelsen opphørt, og de to kirkene anerkjenner hverandre i dag fullt ut som sanne kirker. Men det er ikke [[Interkommunion]] begge veier, (dvs. at medlemmer av det ene kirkesamfunn mottar sakramentene i det annet). Romerkirken inviterer ortodokse til sitt nattverdsbord (Vedtatt i 2.Vatikankonsil), men dette er ennå ikke blitt en realitet og må behandles på et panortodoks konsil. Ingen av kirkene er åpne for nattverd mellom dem og protestantiske kirkesamfunn. Dåpen i "Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn" gjelder som gyldig ved en konvertering. Noe nærmere aksept og tilnærming til protestantiske kirker er blitt problematisert ved at disse har åpnet for kvinnelige prester og biskoper. Det samme gjelder en teologisk usikker nattverds lære i de protestantiske kirker.

====Fromhetsliv og spiritualitet====
Sentralt i ortodoks [[spiritualitet]] og [[fromhet]]sliv står [[ikonografi|ikonene]], billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av [[jomfru Maria]]. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen. [[Det gamle testamentet]] har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor [[jødedom]] og [[islam]]. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med [[keiserkulten]] og oppfattet som [[hedendom|hedensk]]. Da hedendommen i det [[4. århundre]] etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser [[Leo III]] innførte billedforbud i [[730]], tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til [[den ikonoklastiske strid]], som pågikk med stor heftighet utover hele [[700-tallet]]. Det sentrale navn her er [[Johannes av Damaskus]], som ble billedkultens klassiske teolog.

Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds [[inkarnasjonen|inkarnasjon]] i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den [[Særkirke|partikularisme]] som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller.

Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en [[heresi]], en [[vranglære]], i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en [[ikonostas]] – en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter.

Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle [[illusjon]]. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige.

Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert. [[Faste]] og [[askese]] har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen [[munkevesen]]et, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid.

Prester må ikke være [[sølibat]]ære som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg.

===Orientalsk kristendom===
Noen kirkesamfunn lar seg ikke innordne i verken katolsk, ortodoks eller protestantisk. Dette gjelder spesielt kirkesamfunn i [[Midtøsten]] og [[Øst-Afrika]], som er av meget gammel opprinnelse, men som av enten politiske eller teologiske årsaker har blitt isolert fra den øvrige kristenhet og ivaretatt tradisjoner som er distinkt forskjellige. Flere av disse kirkene er i dag ganske små og isolerte enklaver i overveiende [[muslimsk]]e områder, mens derimot [[den armenske apostoliske kirke]], [[den koptiske kirke]] i [[Egypt]] og [[den abbysinske kirke]] i [[Etiopia]] (som er navnet på den koptiske kirke i Etiopia) omfatter mange millioner medlemmer.

I [[Armenia]] er så å si hele befolkningen medlemmer av [[Den armenske apostoliske kirke]]. Kirken har en [[monofysittisme|monofysittisk]] [[kristologi]] og er ikke i [[kommunion (kirkefellesskap)|kommunion]] med noe annet kirkesamfunn. Det finnes små armenske minoriteter i land som [[Syria]], [[Iran]] og [[Tyrkia]], samt i armenske emigrantmiljøer i vestlige land, som [[Frankrike]], [[USA]], [[Brasil]] og [[Sverige]]. En del av den armenske apostoliske kirke brøt på [[1900-tallet]] ut under navnet [[den armenske katolske kirke]], som er unert med Roma, men med sin egenart og liturgiske praksis intakt.

I [[Etiopia]] er [[den koptiske kirke]] eller [[den abbysinske kirke]] den dominerende religion, men ettersom det moderne Etiopia i dag også omfatter islamske områder, utgjør medlemmene av denne kirken i dag ca. halvparten av landets befolkning. Dette kirkesamfunnet har også en knapp halvpart av befolkningen i [[Eritrea]] og utgjør en stor minoritet på flere millioner i [[Egypt]]. Den koptiske kirke har i likhet med den armenske kirke en [[monofysittisme|monofysittisk]] kristologi. Etiopia og Armenia var de to første land i verden som allerede på begynnelsen av [[300-tallet]] antok kristendommen som nasjonal religion.

===Utviklingstrekk===
[[File:Nyota, Kenya 01.jpg|thumb|Foreldreløse barn ber for maten i [[Kenya]].]]
Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i [[Afrika]], spesielt [[Afrika sør for Sahara|sør for Sahara]], men i de senere år også blant [[muslim]]er nord for Sahara. I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge kilder konverterer 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom hvert år.<ref>{{Kilde www |url = http://www.orthodoxytoday.org/articles6/AlJazeerahAfrica.php |tittel = Six Million African Muslims Convert to Christianity Each Year |besøksdato = 2011-05-05 |utgiver = Al-Jazeerah (Orthodoxytoday.org) |dato = 2006-05-06 |arkiv-dato = 2017-06-19 |arkiv-url = https://web.archive.org/web/20170619083810/http://www.orthodoxytoday.org/articles6/AlJazeerahAfrica.php |url-status=død }}</ref>

Kristendommen opplever og en del framgang i [[Asia]], spesielt [[India]], [[Iran]], [[Kina]] og [[Sør-Korea]]. Kristendommen mister derimot tilhengere i Europa, [[Canada]], [[Australia]], [[New Zealand]] og [[USA]].<ref>{{kilde www
|url=http://www.americanreligionsurvey-aris.org/reports/highlights.html
|besøksdato=2010-04-13
|tittel=ARIS 2008 Report: Highlights
|verk=American Religious Identification Survey 2008
|språk=en
|sitat=The American population self-identifies as predominantly Christian but Americans are slowly becoming less Christian.
|7=
|url-status=død
|arkivurl=https://web.archive.org/web/20100329032152/http://www.americanreligionsurvey-aris.org/reports/highlights.html
|arkivdato=2010-03-29
}}</ref> Ungdommer i [[den vestlige verden]] er kjent for å ikke være så religiøse, men ifølge en undersøkelse gjort av den anerkjente tyske [[Bertelsmann Stiftelsen]], ber 57 % av USAs ungdommer daglig. Dette er ikke like vanlig i Europa, selv om for eksempel britiske ungdommer er mer religiøse enn den eldre generasjonen.<ref>{{Kilde www |url = http://www.tbve.no/nyheter/stevnejtn/verdens-ungdommer-er-mer-religioese-enn-antatt.html |tittel = Verdens ungdommer er mer religiøse enn antatt |forfatter = Bente Rognmo Thakre |besøksdato = 2011-05-05 |utgiver = Troens Bevis |dato = 2008-07-12 |url-status=død |arkivurl = https://web.archive.org/web/20110810232535/http://www.tbve.no/nyheter/stevnejtn/verdens-ungdommer-er-mer-religioese-enn-antatt.html |arkivdato = 2011-08-10 }}</ref> Andelen amerikanere som går i kirken hver søndag har holdt seg stabilt på 40 % de siste årene.<ref>{{Kilde www |url = http://pewforum.org/Religious-Attendance/Is-a-Bad-Economy-Good-for-Church-Attendance.aspx |tittel = Is a Bad Economy Good for Church Attendance? |besøksdato = 2011-05-05 |utgiver = The Pew Forum |dato = 2009-03-12 }}</ref> I Sør-Amerika er nesten 92,7 % av befolkningen kristne og stadig flere indianere konverterer til kristendom. Innen kristendommen er det karismatiske protestantiske bevegelser som har raskest vekst, mens tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn har tilbakegang. Økende inn- og utvandring fører også til endringer i det religiøse landskapet. Tidligere fraværende religioner som [[islam]], [[hinduisme]] og [[buddhisme]] gjør seg etter hvert markant gjeldende på tradisjonelt kristne områder og har en voksende befolkningsandel både i Europa og Nord-Amerika, mens [[muslim]]er får en lavere befolkningsandel i særlig Afrika.

En viktig side av dagens utvikling er kristendommens stilling i de tidligere [[østblokken|kommunistiske]] landene i [[Øst-Europa]] etter årtier med åpen religionsfiendtlighet. I [[Russland]] vender et betydelig antall tilbake til [[den russiske ortodokse kirke]]. Det samme skjer i [[Ukraina]] og [[Kroatia]]. Denne utviklingen er derimot ikke til stede i tidligere kommunistiske land som [[Estland]] og [[Tsjekkia]], ei heller i de deler av [[Tyskland]] som var omfattet av det tidligere [[DDR]]. I [[Polen]], som er ett av de mest homogene katolske land i verden, opplever kirken tilbakegang. I [[Midtøsten]] har antallet og andelen kristne synket betraktelig de siste århundrene. På begynnelsen av 1900-tallet var det nærmere 85 % kristne i [[Libanon]], og dette har synket til 40 % i dag. I den Libanesiske diasporaen er det en majoritet av kristne, mens i landet er det en majoritet av muslimer. Selv om mange kristne flytter ut i like stor grad som før, er det i dag flere og flere muslimer i Midtøsten som konverterer til kristendom, noe som gjør at antallet og andelen kristne har sluttet å synke. I den arabiske diasporaen er det en svært stor andel kristne. Blant de 3,5 millione [[arabere]] i [[USA]] er 63 % kristne og 24 % muslimer. En del av disse er kristne eks-muslimer som velger å flytte vekk fra [[den arabiske verden]]. I nabolandet [[Mexico]] bor det 1,1 millioner arabere og den muslimske befolkningen i landet teller 25&nbsp;000, noe som betyr at nesten alle araberene i landet er kristne, deriblant verdens rikeste person, [[Carlos Slim]]. Kristne er også i stor majoritet blant arabere i [[Argentina]], [[Brasil]], [[Canada]], [[Chile]] og de fleste andre land på kontinentet.
 
Ifølge forfatteren David B. Barrett har [[Pinsebevegelsen]] vokst fra 72 millioner tilhengere i 70-årene til 525 millioner i år 2000.<ref name="Barker">{{cite web
 |year        = 2005
 |last        = Barker
 |first       = Isabelle V.
 |pages       = 2, 8 and footnote 14 on page 8
 |url         = http://citation.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/0/3/9/8/7/pages39879/p39879-1.php
 |title       = Engendering Charismatic Economies: Pentecostalism, Global Political Economy, and the Crisis of Social Reproduction
 |publisher   = [[American Political Science Association]]
 |accessdate  = 25. mars 2010
 |tittel      = Arkivert kopi
 |besøksdato = 2010-03-25
 |arkivurl    = https://web.archive.org/web/20131217004703/http://citation.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/0/3/9/8/7/pages39879/p39879-1.php
 |arkivdato   = 2013-12-17
 |url-status = død
 |archiveurl  = https://web.archive.org/web/20131217004703/http://citation.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/0/3/9/8/7/pages39879/p39879-1.php
 |url-status  = død
}} {{Kilde www |url=http://citation.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/0/3/9/8/7/pages39879/p39879-1.php |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-12-16 |arkiv-dato=2013-12-17 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131217004703/http://citation.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/0/3/9/8/7/pages39879/p39879-1.php |url-status=yes }}</ref> Prostestantisme i [[Vietnam]] vokste med 600 % fra 1995 til 2005.<ref name="liberty">{{cite web|author= |title=Annual Report on International Religious Freedom for 2005 - Vietnam |work=U.S. Department of State |date=2005-06-30 |url=http://www.unhcr.org/cgi-bin/texis/vtx/rsd/rsddocview.html?tbl=RSDCOI&id=437c9cdd2&count=0 |accessdate=2007-03-11 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070828225908/http://www.unhcr.org/cgi-bin/texis/vtx/rsd/rsddocview.html?tbl=RSDCOI&id=437c9cdd2&count=0 |archivedate=2007-08-28 |url-status=dead }}</ref> I [[Nigeria]], har andelen kristne vokst fra 21,4 % i 1953 til 48,2 % i 2003. I [[Sør-Afrika]], har [[pinsebevegelsen]] vokst fra 0,2 % i 1951 til 7,6 % i 2001. I [[Sør-Korea]] har andelen kristne økt fra 20,7 % i 1985 til 29,2 % i 2005.<ref>[http://pewforum.org/world-affairs/countries/?countryID=150 Religious Demographic Profiles - Pew Forum]   {{Wayback|url=http://pewforum.org/world-affairs/countries/?countryID=150 |date=20100421200729 }} ([arkivert https://web.archive.org/web/20091204051956/http://pewforum.org/world-affairs/countries/?CountryID=150 2009-12-04])</ref><ref>{{Kilde www |url = http://pewforum.org/Politics-and-Elections/Presidential-Election-in-South-Korea-Highlights-Influence-of-Christian-Community.aspx |tittel = Presidential Election in South Korea Highlights Influence of Christian Community |besøksdato = 2011-05-05 |utgiver = The Pew Forum |dato = 2007-12-12 }}</ref>

Til venstre: En liste over de 25 landene med flest kristne.
Til høyre: En liste over de 25 landene med høyest andel kristne.

{| class="wikitable"
! Rank
! Land
! Kristne
! % Kristne
! Land
! % Kristne
! Kristne
|-
| 1
| {{flagg|USA}} [[USA]]
| 241 129 000
| 78,0 %
| {{flagg|Vatikanstaten}} [[Vatikanstaten]]
| 100,0 %
| 800
|-
| 2
| {{flagg|Brasil}} [[Brasil]]
| 174 306 000
| 90,4 %
| {{flagg|Pitcairn Islands}} [[Pitcairn Islands]]
| 100,0%
| 49
|-
| 3
| {{flagg|Mexico}} [[Mexico]]
| 105 651 000
| 95,0%
| {{flagg|Marshalløyene}} [[Marshalløyene]]
| ~ 100,0 %
| 61 000
|-
| 4
| {{flagg|Russland}} [[Russland]]
| 99 775 000
| 70,3 %
| {{flagg|Mikronesiaføderasjonen}} [[Mikronesia]]
| ~ 100,0 %
| 111 000
|-
| 5
| {{flagg|Filippinene}} [[Filippinene]]
| 85 218 000
| 92,4 %
| {{flagg|Samoa}} [[Samoa]]
| ~ 100,0 %
| 179 000
|-
| 6
| {{flagg|Nigeria}} [[Nigeria]]
| 74 579 000
| 48,2 %
| {{flagg|Panama}} [[Panama]]
| ~ 100,0 %
| 3 339 000
|-
| 7
| {{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Folkerepublikken Kina]]
| 66 854 000
| 5,0 %
| {{flagg|Ecuador}} [[Ecuador]]
| 99,9 %
| 14 153 000
|-
| 8
| {{flagg|Den demokratiske republikken Kongo}} [[Den demokratiske republikken Kongo]]
| 62 785 000
| 95,1 %
| {{flagg|Romania}} [[Romania]]
| 99,0 %
| 21 251 000
|-
| 9
| {{flagg|Italia}} [[Italia]]
| 56 344 000
| 93,4 %
| {{flagg|Øst-Timor}} [[Øst-Timor]]
| 99,0 %
| 1 123 000
|-
| 10
| {{flagg|Tyskland}} [[Tyskland]]
| 55 514 000
| 67,9 %
| {{flagg|Grenada}} [[Grenada]]
| 99,0 %
| 103 000
|-
| 11
| {{flagg|Etiopia}} [[Etiopia]]
| 51 098 000
| 64,5 %
| {{flagg|Tokelau}} [[Tokelau]]
| 99,0 %
| 1 200
|-
| 12
| {{flagg|Storbritannia}} [[Storbritannia]]
| 44 608 000
| 71,9 %
| {{flagg|Armenia}} [[Armenia]]
| 98,7 %
| 3 188 000
|-
| 13
| {{flagg|Colombia}} [[Colombia]]
| 44 317 000
| 97,6 %
| {{flagg|Ekvatorial-Guinea}} [[Ekvatorial-Guinea]]
| 98,6 %
| 667 000
|-
| 14
| {{flagg|Ukraina}} [[Ukraina]]
| 42 056 000
| 91,5 %
| {{flagg|Moldova}} [[Moldova]]
| 98,5 %
| 3 510 000
|-
| 15
| {{flagg|Sør-Afrika}} [[Sør-Afrika]]
| 38 963 000
| 79,0 %
| {{flagg|Amerikansk Samoa}} [[Amerikansk Samoa]]
| 98,3 %
| 66 000
|-
| 16
| {{flagg|Indonesia}} [[Indonesia]]
| 37 469 000
| 16,0 %
| {{flagg|Kypros}} [[Kypros]]
| 98,1 %
| 787 000
|-
| 17
| {{flagg|Polen}} [[Polen]]
| 36 523 000
| 95,7 %
| {{flagg|Venezuela}} [[Venezuela]]
| 98,0 %
| 28 178 000
|-
| 18
| {{flagg|Frankrike}} [[Frankrike]]
| 35 014 000
| 53,5 %
| {{flagg|Hellas}} [[Hellas]]
| 98,0 %
| 11 080 000
|-
| 19
| {{flagg|Spania}} [[Spania]]
| 33 787 570
| 73,2 %
| {{flagg|Tuvalu}} [[Tuvalu]]
| 98,4 %
| 10 000
|-
| 20
| {{flagg|Kenya}} [[Kenya]]
| 33 872 000
| 85,1 %
| {{flagg|Malta}} [[Malta]]
| 98,0 %
| 408 000
|-
| 21
| {{flagg|Argentina}} [[Argentina]]
| 33 271 000
| 82,9 %
| {{flagg|Colombia}} [[Colombia]]
| 97,6 %
| 44 317 000
|-
| 22
| {{flagg|Venezuela}} [[Venezuela]]
| 28 178 000
| 98,0 %
| {{flagg|Marshalløyene}} [[Marshalløyene]]
| 97,2 %
| 62 000
|-
| 23
| {{flagg|Uganda}} [[Uganda]]
| 27 804 000
| 85,0 %
| {{flagg|Peru}} [[Peru]]
| 97,1 %
| 27 116 000
|-
| 24
| {{flagg|Peru}} [[Peru]]
| 27 116 000
| 97,1 %	
| {{flagg|Solomon Islands}} [[Solomon Islands]]
| 97,0 %
| 507 000
|-
| 25
| {{flagg|India}} [[India]]		
| 25 960 000	
| 2,2 %
| {{flagg|Paraguay}} [[Paraguay]]
| 96,9 %
| 6 152 000
|}