Redigerer Johan Bernhard Hjort (avsnitt)

== Frigjøring, oppgjør og gjenreisning ==
Hjemkomsten ble neppe helt som Johan Bernhard Hjort hadde tenkt seg. Perioden etter frigjøringen viste seg å bli vanskelig for ham. Til tross for hans store innsats for norske fanger, hans eget fangenskap og hans uredde artikkel i ''Norsk Retstidende'' var mange fortsatt skeptiske til andre sider ved hans fortid. Hjorts handlinger fram til 25. september 1940 kunne tolkes som et forsøk på å finne en tredje vei, mellom Quislings forræderi og [[Johan Nygaardsvolds regjering|Londonregjeringens]] motstand mot de tyske okkupantene. Stemningen etter frigjøringen var ikke forståelsesfull, og flere av hans våpendragere fra 1940 ble dømt i [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret]]. Hjort forsvarte seg energisk mot anklagene om manglende nasjonal holdning. Om artiklene fra 1940 skrev han at de måtte sees i lys av den spesielle situasjonen.

På grunn av sin fortid i NS og sin forbindelse til administrasjonsrådet måtte han trekke seg fra et foreslått verv i sakførerforeningen. Hjorts venn [[Gustav Heiberg]] ble utnevnt til formann for «[[Undersøkelseskommisjonen av 1945]]», og Hjort ba Heiberg om en uttalelse til sin fordel. Heiberg ga først sin anerkjennelse av Hjorts arbeid for motstandskampen, men skrev så om valget i sakførerforeningen:

{{Sitat|For deres vedkommende vilde det for meg være nok til ikke å stemme på Dem at De overhodet hadde vært medlem av NS såpass sent som i 1937 og at De endnu i krigens første tid hadde vært såpass tyskorientert (dermed mener jeg ikke odiøst) som Deres uttalelser i Tidens Tegn gav uttrykk for.|note=<ref>''Fri mann'', side 299</ref>}}

Johan Bernhard Hjort ble ikke dømt, men ble tvert imot gitt full oppreisning av Sakførerforeningen. Men noe hang ved: hans handlinger før krigen og i 1940 lå fast. Så sent som i 1954 tok han til motmæle i ''[[Verdens Gang]]'' hvor han skrev om sin fortid i NS: «Står det ikke skrevet et sted, at det bør være større glede over en synder som omvender seg enn over mange som aldri hadde omvendelsens behov?». I synet på oppgjøret var Hjort på linje med [[Johs. Andenæs|Johannes Andenæs]] og avisen ''Morgenbladet'' i det som ble kjent som «silkefronten».<ref>''Fri mann'', side 314, «Jeg ville overhodet ikke, hvis ikke spesielle omstendigheter forelå, ha reist landssviksak mot noen som ikke hadde kunnet straffes for krigsforræderi etter strl. § 86 med betydelig mer enn tre års fengsel, og da altså hverken mot alminnelige arbeidere som skulle tjene sitt daglige brød eller mot passive medlemmer i NS eller andre av lignende størrelsesorden.» (er dette Andenæs som blir sitert av Figuereido?)</ref>