Redigerer Høymiddelalderen (avsnitt)

=== «De som bad» – geistligheten ===
Kirkens menn var de som sto øverst i standshierarkiet i de fleste skildringer i samtiden, og det var også de som selv hadde definert inndelingen. Liksom adelen utgjorde de for det meste en liten prosent av den totale befolkningen. Kirken hadde det ideologiske og akademiske monopolet i det kristne Europa under så å si hele middelalderen. Paven ble lenge sett på som det åndelige overhodet for alle kristne, og den som, i det minste i teorien, skaffet den verdslige makten dens legitimitet. [[Den romerske kurie]], det pavelige hoffet og administrasjonen, var under lang tid den største, rikeste og best organiserte i hele Europa. Etter at den [[Romerriket|romerske]] sentralmakten kollapset var det kirken som under den tidlige middelalderen var den mest velorganiserte administrasjonen. Det var kirken, gjennom først klosterskoler og siden katedralskoler og til slutt [[universitet]], som organiserte samfunnets undervisning og kunnskap. Kirken var også den fremste institusjonen for sosial støtte i form av fattigomsorg og en moralsk støtte for befolkningen.

Hele middelalderen fram til [[reformasjonen]] var preget av en religiøs mangfoldighet. Førkristne forestillinger levde fortsatt ved siden av [[kristendom]]men, og mange steder oppsto det nye bevegelser som kom i en form for opposisjon til den etablerte kirken, men som stundom også greide å forbli innenfor systemet. De bevegelser som forlot moderkirken og ble til [[Kjetteri|kjetterbevegelser]] gjorde det ofte av tilfeldigheter. Kristendommen i sine senere faser, både i sin reformerte og i [[Motreformasjonen|motreformerte]] form, var et resultat av de dynamiske prosesser som også preget høymiddelalderens religion. Resultatet, slik vi kjenner det, er ikke et uttrykk for målrettede handlinger eller særskilte programmer, men isteden effekten av den måte datidens mennesker reagerte på de problemer og utfordringer de møtte.<ref>Se f.eks G. Constable (1996), sidene 2-7</ref>

'''Middelalderens reformbevegelser'''

Religionen på 1100-tallet var i forhold til århundrene tidligere og etter preget av avvik og konfrontasjon. Splittelsen kom blant annet til uttrykk gjennom de kjetterbevegelser som vokste fram. De forskjellige avvikende grupper var ofte vanskelig å atskille fra den ortodokse tradisjon. Samtidig var det en oppfattelse av at alle mennesker måtte tilhøre det samme religiøse fellesskap, og de grupper eller individer som hadde avvikende religiøse forestillinger var da hedenske eller tilhørte djevelen. Holdningen overfor kritikk av de etablerte katolske institusjoner endret seg i perioden. Etter å ha vært lydhøre til kritiske røster øverst i det kirkelige hierarki fra omkring år 1000, begynte kirken etter år 1200 åpenlyst å støtte forfølgelser av protestbevegelser som kjettere. I begynnelsen ble kritikerne kun oppfattet som radikale forkjempere av reformer i en tid hvor pavestolen selv var involvert i en gjennomgripende endringsprosess. Etter at kirken hadde konsolidert seg i en ny form ble protestbevegelsene betraktet som en trussel mot kirkens enhet og slått hardt ned på.

Reformbevegelser på 1000-tallet og 1100-tallet hadde blant annet vært et forsøk på å ta alle aspekter i menneskelivet inn i den kirkelige sfære. De omfattet blant annet pavemaktens forsøk på å underlegge seg de verdslige institusjoner, og inndragelse av legfolks liv i de kirkelige [[sakrament]]er. Samtidig ble kirkeloven styrket for å sikre pavens kontroll over hele kirkehierarkiet. Disse forsøkene på å utvide pavens og de geistlige systems makt førte til konflikter, der de støtte sammen med verdslige fyrsters interesser, eksempelvis [[investiturstriden]]. Den økte innblanding i alminnelige menneskers liv førte til at misnøyen med de geistlige økte og mange søkte alternativer.

'''Klosterbevegelsene'''

[[Fil:Rein Monastery.jpg|thumb|300px|Ruinen av [[Reins kloster]] i Norge]]
Veksten innenfor [[kloster]]samfunnene var et av de områder hvor reformbevegelsen kom sterkest til uttrykk. Gamle munkeordener fikk en ny oppblomstring og nye ordener ble grunnlagt. Over hele Europa ble det reist nye klostre. Denne veksten var mulig på grunn av økte donasjoner fra fyrster og rikmenn, og økende tilgang på menn og kvinner som ønsket å leve som munker og nonner.

Oppfattelsen av klostrene endret seg gjennom reformbevegelsen. De ble omdannet til hellige steder, som var atskilt fra den jordiske sfære og sto nærmere det guddommelige. Det var en ny og strengere fortolkning av de rituelle reglene for klosterlivet som lå til grunn for denne forestillingen. Klosterbevegelsen var et uttrykk for tidens personlighet og religionens inderlighet. Det ny idealet for munkenes tilværelse var et tilbaketrukket liv helt hengitt til religiøse gjøremål, men fortsatt ble munkene involvert i lokalsamfunnets affærer.

Slutten av 1000-tallet og tidlig 1100-tall var høydepunktet for det kristne munkvesnets storhetstid.
*[[Benediktinerordenen]] – svartkledde munker
*[[Cistercienserordenen]] – hvitkledde munker

I løpet av 1200-tallet vokste det fram en rekke [[tiggerorden]]er, som for eksempel:
*[[Fransiskanerordenen]]
*[[Karmeliterordenen]]
*[[Dominikanerordenen]]
*[[Augustinerordenen]]

'''Pilegrimsferd og korstog'''

I løpet av høymiddelalderen fikk legfolk også muligheten til å bli tettere knyttet til de religiøse ordener uten at de oppga deres verdslige liv. I tillegg til munker var også mange andre tilknyttet deler av en klosterorden, som [[lekbror]], [[pilegrim]] eller [[tempelridder]].

Pilegrimsferd var et viktig element i middelalderens religiøsitet, og var langt mer enn bare en reise til et hellig sted, da selve reisen og dens strabaser hadde betydning i seg selv og ble oppfattet som en form for ''[[Imitatio Christi]]'', å etterligne Kristi liv. Målet for pilegrimsferden var heller ikke kun et geografisk sted, men ble oppfattet som en jordisk utgave av [[Det himmelske Jerusalem]]. En pilegrimsferd var en konkretisering av menneskelivets vei mot frelse og inntreden i himmelen ved ankomsten til pilegrimsmålet. 

[[Korstog]]ene var fra begynnelsen av en bevæpnet pilegrimsferd, og ble til som et ledd i reformkirkens bestrebelser på å omfavne alle samfunnsgrupper i kirkens sfære. Først senere, omkring 1200, ble korstogene atskilt fra pilegrimsferden og etablert som hellige krigstokt, med sin egen [[liturgi]]ske praksis. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter [[det første korstog]] og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon mot paven og den «rette tro», i tillegg til hedninger.