Redigerer Georg Philipp Telemann (avsnitt)

=== Instrumentalverk ===
Av Telemanns instrumentalmusikk hører ca. 1&nbsp;000 [[suite (musikk)|suiter]] (126 er bevart), [[symfoni]]er, konserter, fiolinsoli, [[sonate]]r, [[duett]]er, [[triosonate]]r, [[kvartett]]er, klaviatur- og  orgelmusikk.

Instrumentalverkene oppviser ofte sterk innflytelse fra ulike nasjoners musikk; iblant kalles stilen for ''blandet smak''. Enkelte stykker skrev han fullstendig i italiensk eller fransk stil. Den franske, som øvet en spesielt stor innflytelse på Telemann, gav seg utslag i livlig [[Fuge (musikk)|fugerte]] [[Sats (musikk)|satser]], [[Suite (musikk)|dansesuiter]] og [[Overtyre|franske overtyrer]]. Også tonemaleriene er delvis av fransk opprinnelse.

Som den første tyske komponist integrerte Telemann i stort omfang elementer fra polsk folkemusikk ved at såvel orkester- som kammermusikken ble preget av slaviske melodier, synkoperte rytmer og hyppige tempovekslinger. Tidvis tok Telemann også i bruk folkloristiske elementer fra andre tradisjoner, for eksempel Spania.

Telemann bidro til å frigjøre en del instrumenter, han skrev for eksempel den første betydelige [[Konsert|solokonserten]] for [[bratsj]] og var den første som brukte instrumentet i kammermusikalsk sammenheng. Uvanlig for tiden er komposisjonen ''Concert à neuf parties'' med to kontrabasser. Ellers komponerte han den første [[strykekvartett]] før begrepet var kjent. Telemann utviklet også samtidig med og uavhengig av Johann Sebastian Bach, en sonatetype hvor [[cembalo]]en ikke lengre var [[Basso continuo|continuo]], men opptrådte som soloinstrument. Telemanns ''Nouveaux Quatuors'' er et tidlig eksempel på at celloen konserterer på like fot med de andre instrumentene.<ref>Det fins de som hevder at Telemann i sine ''Nouveaux Quatuors'' var den første i musikkhistorien som lot celloen konsertere på like fot med de andre instrumentene, men dette stemmer ikke. [[Domenico Gabrielli]] brukte celloen som obligatinstrument i sine operaer fra 1680-tallet og [[Leonardo Leo]] skrev sine solokonserter for cello et par tiår før Telemanns Pariskvartetter. [[Arcangelo Corelli|Corellis]] opus 4 inneholder også en violonestemme som er like fristilt fra [[Basso continuo|continuoen]] som tredjestemmen i Telemanns kvartetter.</ref>

<!--
{| width="300px" align="right" cellpadding="15px" style="background-color: #EEFFEE; border-collapse:collapse; margin:1.5em 0 1.5em 3em; font-size:90%"
| Lydeksempel: {{Audio|Telemann TWV41-f1.mid|Sonate f-moll for fagott eller blokkfløyte, TWV 41:f1}} fra ''Der Getreue Music-Meister'', Hamburg 1728–29
|}
-->
I dag hører Telemanns mest populære instrumentalverk til de han publiserte i ''Der Getreue Music-Meister'' og i ''Essercizii Musici'' (1739/40) såvel som ''Hamburger Ebb' und Flut'' (1723), ''Alster-Ouvertüre'', ''Tafelmusik'' (1733) og ''Nouveaux Quatuors'' («Pariser Quartette», 1737). I Telemanns samtid var også musikksamlingene ''Singe- Spiel- und Generalbassübung'' (1733) og ''Melodische Frühstunden'' (1735) godt kjent. I 1730 publiserte han ''Fast allgemeines Evangelisch-musikalisches Liederbuch'' som var beregnet på organister og som inneholdt over 2000 salmemelodier i ulike varianter.