Redigerer Fritz Moen (avsnitt)

== Fengselstiden ==
Moen ble pågrepet den 7. oktober 1977 i forbindelse med Torunn-saken. Under etterforskningen og rettssaken satt han i [[Trondheim fengsel]].

Den 23. november [[1978]] ble han overført til [[Ila landsfengsel og sikringsanstalt]]. Han ble satt på enecelle. Han mistrivdes svært, og på grunn av sitt handikap ble han svært ensom. De første ni årene hadde han ingen reelle behandlingstilbud og ingen personer som han følte han kjente. Tidligere hadde han hatt noen personer som han følte brød seg om ham, bl.a. Solveig Askjem i Andebu, Per Holst og Britt Sørensen i Trondheim. Nå følte han at han ikke hadde noen. Det var imidlertid både ansatte og innsatte som reagerte på Moens soningsforhold. En tillitsmann ved Ila skrev den 22. september [[1987]] et brev til avisene:
<blockquote>
''«Det sitter en mann på Ila som må få hjelp. Han har sittet her i ti år uten en eneste permisjon. I samråd med samtlige tillitsmenn henvender jeg meg til media.(....) Fengselet har ikke tatt hensyn til mannens handikap. Han opplever hver eneste dag som et overgrep.»''
</blockquote>
[[Inger Thoen]], spesialist i [[psykiatri]], hadde i oppdrag å se på fengselsinnsattes situasjon på denne tiden. Hun fortalte til Tore Sandberg at hun ble forferdet over Moens tilstand og soningsforhold. Inger Thoen fikk etterhvert et godt forhold til Moen, etter at han begynte å gå til [[terapi]] hos henne. Hun tilegnet seg etterhvert kunnskaper om tegnspråk.
Til å begynne med hadde Moen følge av fengselsvoktere ved besøkene, etterhvert kom han alene. Til Sandberg fortalte Thoen:
<blockquote>
''«Fritz brøt aldri tilliten. Fritz oppførte seg så nydelig. Han var alltid høflig. Hans adferd var uten plett og lyte.»''
</blockquote>
Våren [[1989]] innførte imidlertid fengselsledelsen innskjerpinger i rutinene, noe som innebar at Moen måtte ha følge av to fengselsvoktere ved disse terapitimene. Dette følte Moen som et nytt overgrep, og han følte at han mistet sin tillit og selvrespekt. Han nektet derfor å fortsette terapien. Den 27. april [[1989]] skrev Inger Thoen derfor brev til Ila landsfengsel der det bl.a. sto:
<blockquote>
''«Fritz Moen sluttet hos meg etter eget ønske før påske i år.(...) Jeg ser ingen grunn til å fortsette å behandle Fritz Moen, være et gissel for fengselsvesenets totalt uakseptable politikk overfor innsatte. Han vil ikke komme til å bli bedre selv om han går hos meg når systemet han ellers lever under er helt antiterapeutisk.(...) Fritz Moen har en isolasjonspsykose. Denne er nå påført ham av anstalten. Man får selv ta ansvaret. Vi var på god vei i behandlingen. Panikken i fengselet tok overhånd, og min mening er at man mistet gangsynet. (...) Fritz Moen skal vel også en gang ut fra Ila. Hva forestiller man seg egentlig? Eller er han en av dem man egentlig mener kan betale med sitt eget liv for det han selv er dømt for og for det andre har begått? Det har ingen hensikt å henvende seg til meg om Fritz Moen før man er villig til å inngå et fornuftig samarbeid.»''
</blockquote>
Brevet endret ikke på Fritz Moens forhold i fengselet, og han gikk ikke tilbake til terapi hos henne i fengselstiden ''(Inger Thoen glemte imidlertid ikke Moen, og hun ble en viktig venn og støtte for ham etter at han slapp ut av fengselet)''.

Etterhvert fikk han lov til enkelte dagpermisjoner ved besøk på døvehjemmet på Nordstrand. 

Høsten [[1995]] fikk Moen for første gang tillatelse til en kortere permisjon med overnatting på Nordstrand. Senere ble det to slike permisjoner.

I mars [[1996]] var fengselsoppholdet over, og han kunne reise til Nordstrand og bli boende der. Nå var han  stort sett en fri mann. Han hadde imidlertid fremdeles sikringsbestemmelser å forholde seg til. Han hadde bl.a. forbud mot å nyte alkohol.