Redigerer Friedrich von Schelling (avsnitt)

=== Positiv filosofi ===
(8) I 1826 flyttes universitetet i [[Ingolstadt]] til München, og Schelling aksepterer et professorat i filosofi.<ref>Xavier Tilliette 2004, s. 330ff.</ref> Med forelesningene ''System der Weltalter'' i 1827/28 omtaler han for første gang sin tenkning som ‘kristen’.<ref>Friedrich W.J. Schelling, ''System der Weltalter'' [Münchener Vorlesungen 1827/8'','' Nachschrift von E. von Lassaulx], hg. S. Peetz, Klostermann, 1990, s. 9.</ref> Eksplisitt forkaster han all teosofi. Böhme beskyldes nå for å fange Guddommen i en naturlig, fysisk prosess!<ref>Schelling 1990, s. 67ff.</ref> Han fremholder sitt eget alternativ, ‘den positive filosofien’, som retter seg mot eksistens, ikke det vesensmessige som i fornuftsfilosofien. Han aksentuerer «Guds kun logiske forhold til verden».<ref>Schelling 1990, s. 57.</ref> Gud og verden er således «hverandres annenhet».<ref>Schelling 1990, s. 56.</ref> Samtidig avviser han nå at den mystiske ekstasen har noen relevans for filosofien eller teologien overhodet.<ref>''SW'' 10:187.</ref>

Kritikken av Hegel har funnet sin form. Hegel forsøker ikke annet enn å forbedre Schellings egen Identitetsfilosofi (1801–1804), men feiler radikalt.<ref>Schelling 1990, s. 58.</ref> Den menneskelige fornuft ikke kan forklare sin ''egen'' eksistens, og kan derfor ikke omfatte seg selv og sin annenhet innenfor et filosofisk system, mener Schelling. Vi kan ikke gjøre den synlige verden forståelig ved å begynne med fornuften, men må i stedet begynne med værens kontingens; fornuften er bare et aspekt ved verden, og kan ikke selv forklares fordi den kun er en representasjon av værens sanne natur.<ref>Schelling 1990, s. 59.</ref> Schelling leser nå Hegel som teosof og kobler ham til Böhme.<ref>''SW'' 10:153.</ref>

I 1829 møtes Hegel og Schelling tilfeldig under et kuropphold i [[Karlsbad]], og tilbringer noen hyggelige timer sammen. Hegel, som i liten grad kjenner Schellings daværende posisjon, oppfatter møtet som en forsoning.<ref>Georg W.F. Hegel, ''Briefe von und an Hegel'', 3. bd., red. J. Hoffmeister, 3. Aufl., F. Meiner, 1969, 275; Friedrich W.J. Schelling, ''Aus Schellings Leben in Briefen'' [S. Hirzel: Leipzig, 1870], 3. bd., Nachdr., red. G.L. Plitt, G. Olms 2003, s. 47.</ref> Schelling fortsetter imidlertid forkynnelsen av ‘positiv filosofi’ for sine elever med ubetydelige modifikasjoner, og mens Hegel dør i Berlin, holder han for første gang forelesningsrekken med tittelen ''Philosophie der Offenbarung''. Han begynner nå også å holde egne forelesninger over sin mytologi-teori. Mytologiene var en registrering av faktiske forekommende hendelser i den indre utviklingen av menneskets bevissthet; mytologiene er en kosmo-morfisk beskrivelse av det absolutte i den kollektive transcendentale bevissthetens historie.<ref>Louis Dupré, «The Role of Mythology in Schelling’s Late Philosophy», i ''The Journal of Religion'', bd. 87, nr. 1 (January 2007), 1-20.</ref>